Om motivasjon

​Mennesket har i alle tider hatt sysler, prosjekter og gjøremål i hverdagen.. Enten det handler om det som må til for å overleve, eller handlinger i jakten på selvrealisering, må det en drivkraft til. Motivasjon er på ingen måte et nymotens begrep. Samtidig som det trolig aldri har blitt mer brukt enn nå. Og det er motivasjon definert som en drivkraft for handling jeg ønsker å skrive om her nå. 

Har du hørt deg selv si eller tenke “jeg er bare ikke motivert for det”? Eller tenkt at “Nå skal jeg finne motivasjon til å…”. Hvor leter mat egentlig etter motivasjon? I skogen? I solnedgang? Hos en motivator, kanskje? I så fall, hvordan ser motivasjon ut? Eller hvordan føles motivasjon på kroppen? 

 En ting som kanskje ikke er så mye snakket om, er at motivasjon kommer i mange former.  Av og til er motivasjon usynlig. En form for motivasjon du ikke finner ikke om du leter eller søker den. Du merker den ikke. Likevel handler du på bakgrunn av den. La meg gi deg et eksempel. 

På hoteller over hele verden henger det informasjonslapper. Gjerne på badet eller der man finner håndklær. Disse oppfordrer deg til å kaste håndkle på gulvet om du ønsker det byttet. Samtidig som de oppfordrer deg til å la håndkle henge et ekstra døgn eller
to, for å spare miljøet i form av lavere vann og strømforbruk. Altså et forsøk på å motivere deg til en handling som er til fordel for kloden vår. Det viser seg dog at vi mennesker i svært liten grad motiveres noe særlig av dette budskapet. Derimot er det gjort gjentatte studier, hvor man informerer om at de fleste av hotellets gjester velger å la håndkleet henge, og dermed sparer miljøet. Et litt modifisert forsøk på å motivere, som faktisk har god effekt.

Forskjellen på de to tilnærmingene forklart ligger i en viktig psykologisk detalj. Vi mennesker påvirkes enormt av det vi vet eller til og med tror andre gjør eller ville gjort i våre sko. Så fordi andre før oss har latt latt håndkle henge, velger også vi å gjøre det. Gjerne helt uten at vi er klar over hva som er drivkraften bak vår handling. Slike “sosiale bevis” benyttes overalt rundt oss uten at vi legger merke til det. Og vi lar oss påvirke. Ikke nødvendig alltid, fordi motivasjon er sammensatt og i tillegg avhengig av situasjonen vi er i.

Innledningsvis nevnte jeg overlevelse.  I dag, i vår del av verden, er det nesten godt gjort å styrke med på grunn av manglende vedlikehold av primærbehov som varme, sult og tørste. Samtidig har du nok vært i situasjoner hvor det er lenge siden du har spist.

Eller vært på do. Noe som definitivt får deg til å prioritere ned det meste du skulle gjort eller hadde lyst til å gjøre. Kroppen sier fra med å skape ubehag, som medfører en problemerkjennelse og påfølgende handling for å løse problemet. Definitivt en motivasjon
du vil kjenne igjen. Men den er temmelig vanskelig å finne om du av en eller annen grunn skulle ønske å lete etter den på full mage og tom blære.

En stor del av teorien rundt motivasjon og adferdspsykologi, som handler om hvorfor vi gjør som vi gjør, understreker at uten at vi erkjenner et problem, vil vi heller ikke utføre handlinger som endrer på en nå situasjon. Vi fortsetter som før. Jeg vil understreke
at det kan være langt fra et ønske og en problemerkjennelse. Man kan eksempelvis befinne seg i en situasjon hvor man mistrives i jobben sin. Eller man er arbeidssøkende imuten hell i å skaffe seg jobb. Likevel er ikke ubehaget stort nok til at man aktivt handler for å endre situasjonen. Man ønsker seg kanskje en utdannelse som hadde gjort det lettere å finne seg en jobb. Som igjen ville medført større grad av trivsel og velvære. Et ønske er med stor sannsynlighet en svak drivkraft i seg selv. Så om du går rundt og ønsker det en annen situasjon enn du er i. Altså å oppnå ett eller annet mål, må du grave dypere.

Problemerkjennelse kan oversettes som press. Og press er en meget god drivkraft for handling, om den utformes riktig. Først og fremst må press kombineres med troen på at man kan. Som i seg selv kan være utrolig vanskelig å finne. Presset kan heller ikke være for stort, for da blir ubehaget så stort at hjernen vår gjør alt den kan for unngå det. Altså motiveres vi til å gjøre ting som opptar oss så vi ikke utsettes for presset. Dette kan være en forklaring på at som har mistet kontrollen på økonomien sin og har
mye gjeld ikke åpner posten sin. De “rømmer” fra å bli utsatt for tanken på at de må ta tak i en situasjon som sannsynlig er uhåndterlig stor å håndtere på egenhånd.

Legg merke til at alle programmer på TV, som handler om å endre folks situasjon. Fra Sinnasnekkeren og Hellstrøm rydder opp hjemme, til Luksusfellen og Slankekrigen, alle starter med å skape en problemerkjennelse. Deretter skapes en tillit til at situasjonen kan løses, og brytes deretter ned i konkrete og håndterbare aktiviteter.

For ikke å motivere deg til å forlate denne bloggen, skal jeg nå avslutte og komme til poenget. Dette til tross for at vi her bare har dekket en svært liten del av temaet. Samtidig håper jeg at et par av mine poenger er tydelige, og at de kan komme til nytte.

Dersom du befinner deg et sted og i en situasjon, eller ønsker deg til en annen enn den du er i. Ta en utdannelse, starte for deg selv og følge en drøm, gå opp i vekt, eller få god kondisjon. Så finnes det noen triks og knep.

Som sagt er ikke et ønske godt nok. Sett av tid og skaff deg litt egentid. Utforsk ønsket ditt ved å lage en liste over hva det betyr for deg å oppnå det, og hva ytterste konsekvens ved ikke å oppnå det er. Se på denne lista hver dag i en uke. Tenk samtidig på alle de konkrete aktivitetene som kan ta deg ett skritt nærmere. Og begynn å gjennomføre disse. Det vil hjelpe deg å innse at det er mulig. For hvert skritt tar deg alltid nærmere målet, så lenge skrittet er i riktig retning. Dessuten er handling i seg selv en drivkraft. Når man gjør, føler man seg nyttig. Man føler mestring som igjen utløser et fyrverkeri av kjemiske reaksjoner i kroppen, som definitivt er drivkraft for mer handling.

Finn noen med samme mål. Avtal å reise sammen. Lag listen sammen, planlegg aktiviteten sammen og gjør de om mulig sammen. Prat med hverandre om erfaringene og fremgangen. Som sagt er de sosiale mekanismene i oss langt sterkere enn vi er klar over.

Er det ikke mulig å reise sammen med noen, så se om du kan finne et realistisk forbilde og rollemodell. Bruk denne når du tar beslutninger som er tunge. Spør deg selv hva du tror forbildet ditt ville gjort. 

Selv har jeg benyttet meg av mange triks. Mitt mål er å møte livet som kommer senere i meget god form. Fordi jeg tror det vil gi livet som godt voksen og gammel større verdi. Jeg vil gå toppturer på ski selv om jeg er passert 60år. Jeg vil nyte en lengre skogstur
til fots på egenhånd når jeg er 85. Jeg vil egenhendig  bære 4 bæreposer med mat fra butikken til bilen når jeg er 90. Jeg vil ikke være overvektig og dårlig til beins. Det skremmer meg å gå glipp av alle fordelene hjernen og helsen har om man blir eldre uten å være aktiv. Dette er en liten del av lista mi som er blitt lang.

Jeg har mange forbilder og rollemodeller. Så når kroppen er sliten og hjernen aller helst vil at jeg skal legge på sofaen. I stedet for å trene. Og jeg egentlig har en plan om å trene. Så spør jeg meg selv. Hva ville han eller hun gjort? Hva har de gjort for
å være der de er i dag? Og da er ikke beslutningen veldig vanskelig.  Da blir det nok en treningsøkt i dag også. Nok et skritt i riktig retning. På  den lange veien dit.. Som jeg kaller den. For den er lang, og det tar tid, så gjør det til en god reise. Med ett skritt av gangen. 

Den lange veien dit..

Hvor lang tid er lenge? Hvor mange meter er langt? Det kommer nok an på hvem man spør, tenker jeg at du vil si? Med det som utgangspunkt tror jeg at jeg kan forklare årsaken til at vi ser så mange som har drømmer de aldri realiserer, og mål som sagte gis opp. I denne posten vil jeg se nærmere på årsaken i seg selv, og kanskje til og med komme med noen tips til hvordan man kan møte utfordringen.

En jeg kjenner har kjøpt seg gitar, igjen. En «lær å spille gitar-bok» også. Han har god musikksmak, et godt øre for musikk og helt klart forutsetninger for å bli en habil gitarspiller. Som nevnt er ikke dette første gitaren han kjøper. Han har forsøkt å lære seg dette før. Årsaken til at det ikke ble slik da, det vet jeg ikke. Men jeg kan si noe om de ulike utfallene av forsøket denne gang ved hjelp av enkel logikk. Alternativ 1 er at han åpner boken på side 1, med riktig innstilling og tid nok til å prøve og øve til han kan bla om til side 2. Deretter må han igjen sette seg ned med side 2 med riktig innstilling og tid nok til å prøve og øve til han kan bla om til side 3. Dette må han repetere til han har kommet seg igjennom samtlige sider i boken. Noe som vil ta lang tid. Hvor lang tid kommer an på hvor mange ganger han klarer å sette seg ned med riktig innstilling og nok tid til å prøve og øve i løpet av en uke. Så vi kan være sikre på at det vil ta mange uker. Sannsynligvis mange måneder også.

Alternativ 2 er at han et sted mellom første og siste side går lei. At han en dag setter seg ned med feil innstilling. Med en tanke om at «nå er jeg lei», «dette tar for lang tid», «så sagte som jeg utvikler meg, tror jeg ikke dette ligger for meg». Hvis han nå i det hele tatt setter seg ned da. Det er en forutsetning i seg selv. Gitaren og boken er en ganske dårlig start dersom det ikke en gang tas i bruk..

Jeg håper du kan bruke gitarhistorien som et bilde. En analogi på det å gå inn for å øve og trene og repetere noe så man utvikler seg. I jobben, i et forhold, i styrketrening, i å gå på hendene eller i svømming i åpen sjø. For det er nettopp det absolutt alle andre som mestrer dette har gjort. Ingen er medfødt evnen til å spille på en gitar. Eller i å gå på hendene. Eller i å være en god leder. Det må øves på og trenes.

Det er poenget i avsnittet over som fasinerer meg her i livet. Til tross for at du akkurat leste det, er jeg 100% sikker på at du har og igjen kommer til å gi opp en drøm eller et mål. Fordi du ikke klarer å «stå i det» og gi opp. Jeg har tidligere skrevet om isfjell-effekten. Som handler om at du ser en person som er skikkelig god på gitar. Eller er i veldig god form. Det du ser er bare et resultat av alt arbeidet vedkommende har lagt ned over tid. All smerte, alt slit og all tid som er lagt ned for å komme dit. Dette ser vi ikke. Fordi vi ikke har en glasskule vi kan se i som viser oss personens reise dit. Og vi klarer ikke umiddelbart å koble det selvsagte i at vedkommende har måtte slite og lide i mange år, fordi det ikke er åpenbart synlig. Det man oftere tenker er; «Hey, det der vil jeg også gjøre». “Sånn vil jeg bli” Så stiller vi til start, totalt uforberedt uten å ha tenkt igjen den lange reisen, og går på trynet så det holder.

På toppen av det hele, er vi etterpåkloke.  «Dette var ikke noe for meg, jeg har ikke talent». FEIL!!! Det er hjernen din som forsøker å unnskylde ditt eget ubrukelige forsøk. Du har ikke gått den lange veien de som mestrer det har. Skal du realisere en drøm så må du være forberedt på at det gjør vondt å komme dit. Lenge. Du må forberede deg på en rekke feil og nederlag. Og reise deg opp igjen.

Nylig leste jeg en artikkel om fysisk trening, med et poeng jeg mener gjør seg gjeldene i alt annet av utvikling her i livet. En professor i anatomi forklarte hvordan kroppen styrkes gjennom trening. Kort fortalt handler det om å stresse muskulatur så mye at den opplever mangel på oksygen, noe som resulterer i at den vil sende et signal til hjernen om at det oppleves smerte. Først da vil kroppen gå i en restitusjonsmodus som bygger opp og gjør muskelen i stand til å tåle mer «neste gang». Han summerte videre at: «Trening må gjøre vondt skal den ha en effekt». Slik tror jeg det er med all utvikling. Det må gjøre vondt, fordi kroppen og hjernen din er lat og uforberedt på endring.

For meg er det å ha vondt et vidt begrep. Det er vondt å stå opp tidlig hver dag over lang tid. Det er vondt å reise seg fra en komfortabel sofa for å ta på seg treningstøy. Det er vondt å spise sunt i stedet for enkelt og mindre sunt. Og ikke minst er det vondt å prioritere to timer til gitarspilling når man har lyst til å bruke de to timene på så mye annet.

Det handler i grunn om å prioritere, og å holde ut. Du må overholde kontrakten du inngikk med deg selv da du satte deg et mål. En kontrakt du selv kommer til å gjøre alt for å bryte. Det er deg mot deg selv. I lang tid fra nå. Og det er kun opp til deg hvem som vinner alle kampene, hele den lange veien dit..

Den som gir seg er en dritt..

Om å være perfekt.

Bare for å ha sagt det, er ikke dette en oppfordring til å søke det perfekte. Hva nå enn det er. Men jeg vil bruke ordet perfekt som et mål for å illustrere et ytterpunkt og motpolen til det å være ubrukelig. Eller noe midt imellom. Og med forsøke å få deg til å tenke over hva «kostnaden» er, ved ikke å være perfekt. Hvorfor? Fordi det er alt for mange som må lide i en eller annen grad på grunn av menneskers middelmådighet. Og det er bare trist å tenke på, når det er opplagt at det ikke trenger å være sånn.

Har du noen gang jobbet for en dårlig sjef? Eller kjenner du noen som har? Følelsen av å bli urettferdig behandlet på jobb, eller ikke verdsatt for jobben du gjør, er noe av det verste man som arbeidstaker kan oppleve. Jobben vår er tross alt en svært stor del av hverdagen vår, og vi har alle et ønske om å gjøre vårt beste. Selv den dårlige sjefen har et ønske om det. Så kan det være mange årsaker til at sjefen oppleves som en dårlig sjef. Mest sannsynlig er det at vedkommende ikke har begrep om hva det å være en god sjef betyr. Fenomenet er like enkelt som dårlig tilberedt mat. Har du ikke en god oppskrift, og nok trening på å lage mat, så vil med stor sannsynlighet maten bli dårlig. I motsatt fall, om du har en godt utarbeidet oppskrift, som du kanskje til og med har fulgt mange ganger før. Og du har gode kunnskaper om å lage mat, er sannsynligheten større for at du vil lage et godt måltid.

Vi mennesker har en egenskap som er både livsnødvendig, og samtidig en av våre største svakheter. Til tross for at vi er ganske dårlige på enkelte ting, så har vi likevel selvtillit nok til å gjøre. Først og fremst skyldes dette at vi ikke helt vet at vi er dårlige eller middelmådige. Og vi har en tiltro til våre egne evner, som gjerne er overdrevent positive i tillegg. Det er først når vi begynner å få tilbakemeldinger at vi kan danne oss et bilde av at det er forskjell på hvordan vi ser oss selv og andre ser på oss. Og det er først når vi ser noen som er gode, eller får oppskriften klar for oss at vi kan analysere avvikene mellom det vi gjør og det som er godt. Eller perfekt.

Denne typen tilbakemeldinger er det dessverre alt for lite av. Og oppskrifter på alt her i verden finnes ikke. Selv om det kanskje ikke er langt unna. Men om oppskriftene finnes, er det ikke sikkert de er tilgjengelige for oss der og da. Og fordi vi ikke vet at vi trenger dem, så oppsøker vi dem heller ikke. For vi tror jo at vi er ganske gode. Kanskje til og med perfekte?

Ta et eksempel med deg selv. Er du perfekt? Som kjæreste, ektefelle, mor, far, sjef, kollega eller venn? Helt ærlig nå. Hvor langt fra perfekt er du?

Ettersom vi ikke har kvantifiserbare mål på skalaen fra udugelig til perfekt er selvfølgelig spørsmålet vanskelig å besvare. Noe som også er litt av poenget. For hva gjør du for å bevege deg mot det bedre? Om du innser at du ikke er perfekt? For om du ikke gir det du kan av deg selv, burde du ikke da trene på å gi mer? Når spurte du sist deg selv eller den det gjelder, om du har litt å gå på? Om du kan gjøre noe annerledes?

Svakheten vår, som nevnt over, står i veien for oss. Den gjør oss late. Vi forsøker ikke bevisst å bli bedre for de rundt oss. Vi lar det være med det vi «er blitt». Og som vi her på bloggen vet, så kan man bli bedre i alt man ønsker så lenge man bare prøver. Det hele starter med å tenke litt på det av og til. Ved å spørre seg selv hva man kan gjøre annerledes, mer eller mindre av. Belønningen er kanskje ikke selvsagt, men et litt bedre sted for både deg selv og andre. Og vet du hva, en av de tingene som gjør oss mennesker mest lykkelige, er å gi av oss selv til andre.

God påske.

Kampen mot stemmene i hodet

De er der i det klokka ringer om morgenen: «Trøøøøtt», «Ikke stå opp, sov litt til», «trykk på snooze». Stemmene i hodet ditt gjør alt de kan for å motarbeide målet du har satt deg om å stå opp. Om  det gjelder å stå opp fra en varm og myk seng kl 06 om morgenen, ta på deg treningsskoene og komme deg ut, eller gå løs på skittentøyskurven som er i ferd med å begraves, er de der. Høylytte og masende.

Jeg viker sjelden fra treningsplanen min. Egentlig aldri. Det er en av de viktigste årsakene til at jeg har klart å holde et treningsregime i live i tre år. Jeg gikk fra null økter i uka, til fire til seks. Slik blir det også i 2016, fordi jeg er god på planlegging, og på å holde meg til planen. I dag sto det «5x800m intervall» på planen. Det går ut på å løpe 800 meter nesten så fort jeg klarer. Så 3 minutter pause, og på’n igjen til jeg har løpt 800 meter 5 ganger. Det er et blodslit. Det starter ganske greit, så begynner pusten å bli tung, og mot slutten får man nesten ikke nok pust. Det er da de kommer. Stemmene. «Stoooopp», «sliiiiten», «det er vått ute, kom deg inn i varmen», «gi deg». Ropene er mange hundre. Og stemmene er flere. For anledningen har jeg navngitt dem:

Tommy er en bustete liten gutt med store øyne. Han ser alltid forskrekket ut, og har en pipete stemme. Han er ei skikkelig pyse, og tåler ingenting. Han står som regel for en ganske stusselig stemme som forsøker å overbevise meg om hvor vondt jeg har det, hvor kaldt eller vått det er ute, eller hvor skummelt det er å pushe for hardt eller for mye.

Torgrim er en eldre kar med briller. Han er en fyr som trives best i godstolen med avisen, og er av typen som alltid har brillene ytterst på nesetippen. Torgrim er smart og egentlig fåmælt, men når han først tar til orde, er det ganske saklige og gode poenger han kommer med.

Tom-Rhino er det jeg vil karakterisere som en dass av en person. Egoistisk, lat og han bryr seg lite om hva andre syns om han. Tom-Rhino drar alltid på det: «Nææææ, drit i det», ”gi faen”, ”hva så om du jukser litt?”, «Nå er det bra nok». Til tross for at han er en lite sympatisk fyr, er det lett å bli oppmerksom på det han har å si.

Under dagens tredje 800-meter var det som disse kara laget et lite kor oppi hodet mitt. Og jeg tapte. Tommy sutra som han aldri har gjort, Torgrim påpekte hvor støl jeg var fra før, og understreket at for hard trening i dag vil gå ut over restitusjon og utbytte av øvrig trening. Sistemann bare fyra oppunder, og påpekte at jeg tross alt hadde kjørt tre drag allerede og at det var mer enn godt nok i drittværet Tommy maset om.

20 meter fra punktet jeg vet jeg har løpt 800 meter tok jeg tak i meg sjæl. HOLD KJEFT!!!! Jævla terrorister. Det er greit at det er vått og vondt og slitsomt, men det siste jeg gjør er å gi meg. Det blir fem runder, så får jeg heller ta nummer fire og fem litt roligere. Og stille ble det fra hylekoret. Pulsen roet seg, det nærmet seg start for runde fire, og jeg satte i gang i et litt roligere tempo. Litt saktere gikk det, men det var også avtalen med meg selv. Litt mindre hiving etter pust, og litt mindre ubehag. Følelsen av å passere 800-meteren nå var helt konge. Jeg klappet meg selv på skulderen og fortalte meg selv at «jeg er faen meg sjefen her i gården». Den siste runden ble den beste, og gikk like raskt som de tre første.

For det var årsaken til at jeg først hadde satt opp denne økta i dag som først og fremst fikk meg til å ta tak i meg selv. Ønsket om å bli bedre der fremme. Etter jul. Etter mange slike økter som dette. Hvor alle til sammen skaper resultatet jeg ønsker meg. I tillegg fikk jeg god hjelp av en historie en kollega fortalte meg på jobb i dag. Om 8årige fotballspillere som møtte uvant motstand og bestemte seg for å «spille dårlig» resten av kampen. De fikk nok også overdose av sine stemmer. så var det noen mødre som heiet litt ekstra, og som overdøvet stemmende, og som gjorde at de husket at de var ganske gode til å sparke fotball. Så vant de.

Disse stemmene er med oss overalt. De forsøker å beskytte oss fra det som er ubehagelig og som krever noe av oss. De forsøker å få oss til å spare oss selv her og nå, hvilket i seg selv ikke er så ille. Men når man har et mål om å oppnå noe som ligger litt lengre frem i tiden, det er da de bare er i veien. Og da må man ha noen strategier for å overdøve dem. Overse dem. Eller få dem til å tie.

En av mine strategier er å fortsette uansett. Om så på halv fart. For når du har startet på halv fart, innser du hvorfor du startet på full fart i utgangspunktet. Og veien til seier over stemmene er et faktum.

Hvor godt kjenner du dine stemmer? Og hvordan håndterer du dem?

Den bitte litte store stemmen i hodet ditt.

“Tenk deg hvordan det føles når du har klart det der”. “Hvordan kjennes det”? “Stolt? Glad? Fornøyd?”. “Nå bare gjør du det! For du har troa? Jeg har troa, men det hjelper ikke om ikke du har det.”. Heidi er min personlige trener. I dette øyeblikket ligger det 150kg vekter foran meg som skal løftes opp fra gulvet og opp i såkalt markløft. Jeg har akkurat feilet på første forsøk. Det var umulig. Vektene lettet ikke en centimeter fra bakken. “Du har løftet nesten like mye før Tom. Dette går om du tror du kan”. Jeg tar tak i vektstanga. Spenner opp, og tar i alt jeg makter. Vektene løfter seg fra bakken. Og sagte. Sagte beveger de seg mens jeg reiser kroppen opp i stående. Det gikk! Bare så vidt, men Heidi sier det er godkjent. Jeg får en *HIGH FIVE*. Adrenalinet strømmer. Jeg kjenner jeg begynner å smile og gleden brer seg i hele kroppen. YES!!! For en følelse. Det er dette som er mestring. Pushing av det ytterste. Når du tar kontroll over kroppen, over hodet og ditt eget poensiale. Fy faen så kult! Den bitte lille stemmen i hodet seiret igjen.

Forleden var jeg på en konferanse. En av foredragsholderne var Vegar Kjuus. Administrerende direktør for dagligvarekjeden Meny. Han snakket om hvordan Meny har lykkes i et marked hvor dagligvarer skal være billig. Hvordan de har bygget en vinnerkultur hvor alle medarbeidere er med å drar lasset. Og han snakket om tro på seg selv. At Meny har jobbet hardt i flere år med å få den enkelte til å tro på seg selv. Stå opp om morgenen og si til seg selv: “Dette blir en bra dag.” Vegar mener det er dette som bidrar til at Meny er en av Norges mest suksessfulle reiser innen dagligvare i Norge og Danmark. At folk tenker positive tanker og har tro på seg selv og det de driver med.

I det øyeblikket du begynner å tvile på deg selv. Eller snakke deg selv ned. “Dette klarer du ikke”. “Du er ikke god nok”. Så skjer det biologiske prosesser i hodet ditt. Disse styrer hormoner, muskler og motorikk. Har selvpratet ditt negativt fortegn, går hele kroppen i modus for å yte mindre, se problemer og begrensninger. Mens når det er positivt, stilles kroppen i modus for å se muligheter, den sender blod til muskler og organer som trengs for å få til det som må til.

Enten du tror du får det til, eller du ikke tror det. Så har du rett. Den bitte lille stemmen i hodet ditt har så ufattelig stor kraft for hva du kan få til, eller hva du begrenser deg til. Det er en grunn til at toppidrettsfolk har mentale trenere. Mange av dem teller mental trening på lik linje med fysisk trening. Flere av dem sikter til at den mentale treningen er den avgjørende delen, når man stiller tilnærmet likt fysisk i konkurranse.

Man trenger ikke personlig trener for å dra nytte av sitt eget sinn. Det starter ganske enkelt med å love seg selv å være god mot seg selv i tankene. Joda, vi alle har en masse skavanker og utfordringer. Men trekk først frem to ting som er bra, som du er god på eller trives med. Så finner du en ting du ønsker å gjøre noe med, som du kan forbedre samtidig som du vedlikeholder det du alt er god på. Dette er utvikling. Det er mestring. Det er å jobbe litt for å bli en bedre utgave av seg selv. Og det er gratis. Her er tre tips til hvordan du kan bygge deg selv opp hver eneste dag, og få til mer uten å forbrenne 2 kalorier mer:

1. Start dagen med å fortelle deg selv hva du gleder deg til.
2. Om du skal gjøre noe som er tungt, vanskelig eller utfordrende, tenk på en gang du fikk til noe liknende. Eller sist du fikk tli det samme.
3. Om du skal gjøre noe som er tungt, vanskelig eller utfordrende, tenk på hvordan det vil føles når du er ferdig og har fått det til. Lukk øynene og se det for deg.

Prøver du dette i en måned fra i dag. Kan jeg garantere at du har vokst litt som menneske. Du har fått til mer enn før, og du vil trives litt bedre i deg selv en tidligere.

Du er du og du duger.

Om jernkvinner og tøffelmenn

Jeg kunne innledet med å si at jeg ikke ønsker at noen skal føle seg truffet av dette innlegget. Men hele poenget er nettopp et håp om å nå frem til noen. Enten som er av typen selv, eller som kjenner noen som er av typen og kan bringe budskapet videre. Det jeg her skal belyse baserer jeg på hovedsakelig observasjoner av folk jeg kjenner og ikke kjenner. Kanskje til og med noen egne erfaringer. Som med alt som skrives her på bloggen Intervensjon, er også dette innlegget skrevet med gode intensjoner. Et ønske om en bedre verden, for deg, for meg og spesielt for jernkvinnene og tøffelmennene der ute.

Når et potensielt par møtes, bruker begge parter mye energi på å vise seg fra sin beste side. Vi gjør oss så attraktive vi kan fordi vi vet at vi er til vurdering, og ønsket om å bli likt er naturlig nok stort. Ikke bare finner vi frem det vi mener er det mest passende av klær i skapet, vi tilpasser oss i våre meninger og aller mest i vår adferd. Vi er høflige, vi gir av oss selv, vi skryter på oss litt, og vi begrenser i stor grad våre uvaner.

Ruset på spenning, lyst og ønsker om å bli til ett, lar vi denne forfinede varianten av oss selv skinne inn i forelskelse og tidlig stadium av et forhold. Tiden går, man blir tryggere på hverandre, skuldre senkes og sakte men sikkert kommer våre ekte personligheter frem. Som selvfølgelig bærer preg av både positive og negative sider. Vi påvirkes av dagsform, våre omgivelser og vår sosiale sfære.

I eventyr og taler nevnes det ofte at man treffer den rette. At man er ment for hverandre, og at vi alle har en «soul mate». For de som er litt mer enn 14 år og har levd igjennom noen forhold, så vet vi at det bare er tull og fjas. Vi finner noen, en av mange potensiale, og så satser vi alt vi har. For det er selvfølgelig ikke mulig å teste og prøve alle «modeller» til man har funnet den perfekte. Det har vi verken tid eller tålmodighet til. Noen treffer riktig, noen treffer halvveis riktig, og noen treffer direkte feil.

Så er det slik med forhold som med det meste annet her i livet. At vi må jobbe for en god hverdag. Vi må ofre litt, gi mye, ta det vi kan ta, og ikke minst kommunisere. Uten god kommunikasjon og feedback er det ingen som vet hvor mye som må ofres, hvor mye som må gis eller hvor mye som kan tas. Vi menn er kanskje spesielt dårlige på å fortelle hvordan vi har det og hvordan vi føler. Vi lever i en slags boble hvor «menn er menn», og vi forventes å håndtere sånne dærre dærre følelser.

Er man ikke i et forhold, blir man ikke såret av en partner. Så enkelt er det. Så risken for å bli såret øker omtrent med 100% om man velger å inngå i et forhold. Årsaken til at man blir såret av den andre parten kan være ubevisste og bevisste handlinger. Noen av oss biter i oss å bli litt såret, og andre tåler det ikke. De i sistnevnte kategori gir klar beskjed, noen ganger på en god måte, og andre ganger på en dårlig måte. Kommunikasjon er en kunst. Så fort det oppstår en konflikt, ligger en ubevisst trang om å ha rett under overflaten. Det går ikke mer enn en påstand eller en synsing før motparten oppfatter en trussel mot eget selvbilde, og kampen er i gang. En kamp som ingen vinner.

Jernkvinner kjennetegnes som sterke og tydelige utad. Tøffelmenn av at de er tause og uten respons. Disse to typene klarer av og til å finne hverandre. Hvor man i ulik grad spiller ut sine roller. Noen tøffelmenn er bare litt tøffelmenn, og noen jernkvinner er svært tydelige jernkvinner. Utfordringen ligger i at disse rollene man spiller trolig er svært ubevisst. Man er jo bare seg selv. Og vi mennesker er fryktelig fryktelig dårlige på selvinnsikt. Når spurte du din partner sist om et ærlig svar på et spørsmål om han eller hun oppfatter at du gir den kjærligheten og godheten han eller hun fortjener? Jeg tror de færreste har en hyppig og åpen dialog om hva som er bra, hva som kan bli bedre, og genuint lover hverandre å forbedre seg. For det må nødvendigvis være sånn, at om du ikke forsøker å forbedre deg, så tar du heller ikke ut ditt virkelige potensial? Samtidig mener jeg vi alle kan være enige om, at ingen av oss er den perfekte og optimale partner for den andre.

Det tristeste som finnes er når tøffelmennene får nok. De har blitt tråkket på, ydmyket, fornærmet, og blitt oversett i så lang tid. Helt uten å si fra selvfølgelig, for de er jo tøffelmenn som ikke snakker om følelser. Men i så lang tid at de rømmer. Gjør det slutt. Stikker. Da blir jernkvinnene sittende igjen såret, fortvilet og uten forståelse for hva som har skjedd. For de har selvfølgelig gitt kjærlighet også. De er ikke jernkvinner hele tiden. Men i stor nok grad til at tøffelmennene til slutt føler seg fortapt, og ikke ser noen annen utvei enn å stikke.

Som sagt utspilles disse rollene i ulik grad. Og i hovedsak fylles også rollene ubevisst, fordi man ikke kjenner noen annen måte å være på. Mye av vår adferd styres av instinkter og følelser. Respons på det vi opplever, som kobles sammen med det vi har erfart og det vi tror noe om. Ubevisst eller bevisst.

Nå er det ikke sånn at det å være jernkvinne er noe verre enn det å være tøffelmann. Eller motsatt. De begge har sitt å ta ansvar for. Jernkvinnene med å jobbe med seg selv for å gi mer og ta mindre. Tøffelmennene for å ta stand, fortelle hva de føler, hva de forventer og hvordan de vil ha det. Kommunikasjon er nøkkelen. Det å lytte, det å tale, det å forsøke å forstå heller enn å forsøke å bli forstått. Vi må trene med hverandre på å være den beste versjonen av oss selv for hverandre. Akkurat som den gang vi traff hverandre. Det ligger i vår natur å tenke på oss selv, på å ikke jobbe så hardt, og på å hevde oss. Selv i et forhold. Det hele starter med litt selvransakelse, en enighet og åpenhet om at man ikke er perfekt. At det finnes forbedringspotensial hos begge parter, og at man står opp hver morgen og spør seg selv: Hva kan jeg gjøre for min partner i dag, som gjør at han eller hun får det litt bedre.

På den måten kan man tone ned jernkvinnen i seg. Man kan løfte tøffelmannen. Og man kan unngå den triste skjebnen som ligger foran så mange, hvor alt går i knas, og man må starte på nytt. Uten å ha lært noe som helst.

Live, learn, love.

Om tidsklemma igjen: Det finnes ikke dårlig tid.

Vi har alle 24 timer i døgnet. Hvorav et utvalg av disse er forpliktet til arbeid, vi har noen primærbehov som skal dekkes i form av søvn, og ellers fylles timene med forskjellige nyttige og unyttige aktiviteter. Dersom alle mennesker visste sitt eget beste, og var optimaliserende, hadde verden sett ganske annerledes ut. Derimot, om vi hadde hatt mer tid til rådighet, ville den sett ut akkurat som den gjør i dag. I det store og hele, men også for deg og din hverdag.

Det er en stor misforståelse at mer tid er det som skal til for å få gjort mer. Solid forskning viser at de som oppnår mest, langt ifra er de som bruker mest tid. Derimot bruker de tiden smart. I tillegg bruker de tiden meget fokusert og konsentrert. På den måten utnytter de tiden mest effektivt. Dersom man skal se på tid i et analytisk perspektiv, kan man dele inn tid i tre elementer som spiller inn på resultatet man får ut av de 24 timene man har til rådighet. Et slik perspektiv er det de færreste som har på tid, det er mangel på kunnskap om dem og selv når man har denne kunnskapen kan det være vanskelig å gjøre om kunnskap til faktiske handlinger. Vi må tross alt overkomme våre dårlige vaner om vi skal klare å etablere nye.

Det første elementet ved tid er prioritering. Det betyr at man bevisst velger det man bør bruke tid på, og velge vekk det man ikke bør bruke tid på. Veldig mange mennesker er svært reaktive. De går inn i hverdagen både privat og på jobb, helt uten en bevissthet rundt hva de ønsker å oppnå med dagen, når de skal gjøre hva, og ikke minst hvordan de skal håndtere det som ikke bør prioriteres denne dagen. Det er ved god prioritering man faktisk kan ta kontroll på den tiden man har til rådighet, heller enn å la omgivelsene og menneskene rundt oss kontrollere den og oss.

Det andre elementet er mengde. Dette henger tett på prioritering, men går utover bare å vite hva som er smart. Absolutt alt her i verden har en øvre grense. For mye oksygen tar livet av deg selv om vi er helt avhengig av oksygen. For mye søvn er like skadelig som for lite søvn. Det som har med prioritering er på mange måter lett å forstå intellektuelt. Hvor mye tid vi bruker på ulike aktiviteter er trolig vanskeligere å ha et forhold til. På den ene siden hvor mye eller lite tid vi bør bruke på ulike aktiviteter. På den andre siden hvor mye eller lite tid vi faktisk bruker i dag. Vi mennesker er fryktelig dårlig på å huske ting. Den eneste måten på egentlig å vite hvor mange timer du sitter foran tven i uka, er å telle dem og å føre statistikk. Prøv, og jeg er ganske sikker på at du blir sjokkert over tallet.

Det tredje elementet, som jeg er fristet til å fremheve som det viktigste, henger tett sammen med de to andre. Kvaliteten på det du gjør, er helt avgjørende for hvor lang tid ting tar. Og ikke minst hvor mye tid du må bruke på å vende tilbake til det du gjorde fordi du ikke gjorde det godt nok i utgangspunktet. Dessverre er det mange årsaker til at vi ikke har god kvalitet i det vi gjør. Blant dem er misforståelsen om at vi må gjøre ting fort for å få plass til mange ting som skal gjøres. En misforståelse like ødeleggende som den nevnt om at man må ha mer tid for å få mer gjort.

Det meste rundt oss, enten det er forhold til andre mennesker eller bruksgjenstander eller byggmasse, må vedlikeholdes om det skal vare. Om det ikke vedlikeholdes vil det brytes ned og forvitre. Slik er det også med mennesker psyke og fysikk. I idrettsmiljøet har man forstått det 100%, det er ikke under trening du vokser, det er under hvile. Skal du bli bedre, få mer gjort, bli mer effektiv, må du trene og du må hvile. Uten hvile vil du ikke kunne restituere deg fra dagen før, og det samme gjelder mellom oppgaver som krever mye av deg fysisk eller psykisk. Idretten har en klar formening om hvor hva man bør trene. Hvor mye. Og ikke minst hvordan man skal prioritere hva som bør trenes når, og hvilken type hvile som gir beste effekt av tiden man har til å hvile.

Jeg er ganske sikker på at det de aller fleste nordmenn forbinder med å slappe av, er å se på tv. Faktum er at TV-seing ikke aktiverer hjernen eller kroppen så du får nytte av det i et aktivitetsperspektiv. Samtidig hviler heller ikke hjernen på en god måte, som den gjør ved aktiviteter som søvn, eller ved at man lytter til musikk. Når vi ser på TV befinner vi oss i et slags mentalt vakuum, som ikke gir oss noe som helst nyttig. Likevel opptar tven oss svært mange timer i døgnet.

Heldigvis har man ikke bare forsket på hva som er dårlig for oss. Man har også forsket på hva som er bra. Eksemplet fra idretten er spesiell, fordi idrettsutøvere lever av konkurranse og trening. Likevel er fysisk trening en av de tingene som gjør av vi blir i bedre stand til å fokusere og å ha god kvalitet når vi jobber med ting vi skal ha gjort. I «motsatt ende» av skalaen finner vi nattesøvn og det å ta seg en blund på dagen. Når vi sover går hjernen over alle inntrykk man har hatt i løpet av dagen. Den sorterer tanker og inntrykk, den rydder bort unødvendigheter og vedlikeholder seg selv slik at vi er klare for en ny dag med inntrykk når vi våkner. Under forutsetning om at vi sover nok. En mye om søvn er at folk trenger ulik mengde søvn. Noe som er sant i form av at ingen dør av litt for lite søvn. Men fakta viser at mellom 8 og 9 timers søvn utgjør stor del av forutsetningene vi mennesker har for å kunne fokusere og for å jobbe effektivt når vi går løs på en oppgave. Mangel på søvn, eller mindre søvn enn optimalt forsøker mange å erstatte med konstant påfyll av kaffe eller andre substanser. Nok en misforståelse hva gjelder gode ideer for hvordan bli mer fokusert og effektiv.

I tillegg til trening og hvile, er det viktig at vi har tid til oss selv. At vi kan bruke tid på noe som gir oss mening i livet. Det være seg tid med barn, til hobbyen vår og til det som tar oss nærmere de største ønskene vi har for oss selv i livet. Det å være sosial er påvist godt for oss. Både fordi vi lærer av andre, vi føler trygghet og velvære rundt andre, men også fordi vi må oppføre oss blant andre. Noe som er god trening for vår selvkontroll som også spiller inn på hvordan vi fokuserer.

Min oppfordring til verden er å fokusere mindre på tiden vi har til rådighet. Hvordan kan vi fokusere mer på hvordan vi prioriterer det vi gjør. Hvordan kan vi undersøke hvor mye vi bør gjøre ulike ting, og til sist hvordan vi kan skape forutsetninger for å gjøre det vi gjør skikkelig, skikkelig godt. På den måten vil vi få gjort mer, uten å streve. På den måten kan vi ta kontroll i stedet for å bli kontrollert. Og ikke minst kan vi leve liv hvor dårlig samvittighet for det som skulle vært gjort er eliminert fra hverdagen. Hva er det som kan hindre deg fra å bli bedre på utnyttelse av tid? Start med det..

Om romantisk kjærlighet: Det er mest opp til deg.

Kjærligheten, om man har opplevd den, er fantastisk. Den kommer i mange former, og her og nå skal jeg begrense den til romantisk kjærlighet. Båndet mellom to mennesker som elsker hverandre. Det fascinerende med romantisk kjærlighet, er at den har mange faser, og ikke minst mange potensielle «utfall». For om man ser på den som en prosess over tid, har den sin topp i begynnelsen. Sett fra et perspektiv hvor man måler graden av opplevd beruselse, positive følelser, eller utskillelse av hormoner som oxytocin, phenethylamin, and dopamin. Hormoner som utelukkende har som formål å få oss til å gjenta adferd og søke de opplevelsene som utløser mer av dem. Enkelt forklart mekanismer som simpelthen har som formål å sørge for at vi overlever og reproduserer oss. Ikke akkurat veldig romantisk. Men bær med meg.

Vi mennesker har en tendens til å opphøye oss selv over andre levende vesener, mange tenker at de har en mening på jorden og at vi kan utgjøre en forskjell. En merkelig tanke, om man ser sitt liv i forhold til menneskehetens alder. Vi vet at det fantes mennesker som gjorde opp ild for 200 000 år siden. Vi vet at det var levende vesener på planeten for 3,5 milliarder år siden. Det å tro at vi som lever i snitt rundt 80 år har en betydning i dette vanvittig store bildet, må gjerne fortsette å tro det. Men forskjellen bare i tallets form ser slik ut:

80
35 000 000 000

En større mening med livet, større enn deg selv, er utopi å tro på. Ikke minst er vi programmert i en søken på å ha det bra, noe vi generelt sett er ganske dårlige på fordi vi verdsetter umiddelbar tilfredshet mer enn fremtidig. Mitt poeng med eksemplet over, er at livet er kort og lite. Og at du virkelig burde fokusere på deg selv, ditt liv og hvordan du kan leve det best mulig for deg selv.

Tilbake til romantisk kjærlighet, som jeg nå føler har fratatt all form for romantikk og nå må reparere litt igjen. Snart. Når det kommer til hvordan vi mennesker handler, drives vi av det som gjør oss godt og det som gjør oss vondt. Vi trekkes mot det gode, og støtes fra det vonde. Tiår med forskning på lykke har resultert i forståelse av hovedelementene i hva som gjør oss lykkelige, holder oss friskere og gjør at vi lever lenger. En av disse er å være i et romantisk forhold. Forutsetningen er selvfølgelig at dette er et godt romantisk forhold. Som de fleste av oss med gamle, eksisterende og fremtidige forhold vet, er vanskelig nok.

Som nevnt har et romantisk forhold sin følelsesmessige topp i det forholdet innledes og etableres. Hjernen vår er konstruert til å belønne tanken på å være i et forhold. Og det starter med tiltrekning til en annen. Når vi får tid sammen med personen vi er tiltrukket til i begynnelsen av et forhold, forutsatt at tiltrekkelsen forsterkes, ser vi den andre personen under sterk påvirkelse av forelskelsen og de følelsene som hører med. Det vil si at vi er overdrevent positive til det som er positivt ved vedkommende, og vi er svært tolerante i forhold til ting som kanskje ikke er så positivt. «Til og med de små hårene som stikker ut av nesa hans er søte». Så går dager, måneder og år, og de euforiske følelsene har dabbet og roet seg ned. Mange brudd har vært forklart med; «jeg har ikke følelser for deg mer». Men det er viktig å skille på forelskelse og det å elske. Forelskelse er opplevelsen av kroppens belønningssystemer på høygir. Det å elske noen er opplevelsen av intimitet, lidenskap og felles forpliktelse. I hvert fall ifølge psykologen og forskeren Robert Sternberg. Men hva betyr disse litt ullene generalitetene om vi ønsker å sikre oss et godt forhold? Hva betyr det å være intim, lidenskapelig og forpliktet? Du har sikkert en anelse, likevel er det et element som mangler i denne likningen. Et element som all annen forskning om menneskelig adferd og engasjement er samlet rundt: Opplevd verdi.

Igjen tar vi et godt skritt bort fra romantikken, men vi skal komme tilbake til den. Den ultimate måten å måle vår tilfredshet på, er verdien vi opplever. Med andre ord må det være en form for verdi for at din partner skal oppleve forholdet som godt. Med verdi, mener jeg altså at det må gi dem noe godt. Samtidig vet vi at det ultimate målet for vårt eget selvbilde, er at vi opplever at vi har en verdi. Som igjen kan måles i følelsen av å bli verdsatt. Enkelt sagt må du altså gi noe slik at du har verdi for din partner, og du må få noe av din partner slik at du føler deg verdifull. Interessant nok er det langt viktigere å føle seg verdsatt, enn å oppleve motparten som verdifull. En forenkling igjen: Lykke oppnås bedre ved å gi enn å få.

Skal du sørge for et godt forhold etter at forelskelsen går over, skal du altså sørge for å gi intimitet, være lidenskapelig og vise at du forplikter deg i forholdet. På en måte som viser at du verdsetter den andre. For når forelskelsen har lagt seg, er det hjernens konstante søken etter «farer» som styrer. Det vil si at vi er svært oppmerksomme på det som er negativt, det som er avvikende og det «vi ikke liker». Ved å elske og ha positivitet i fokus, vil denne søken etter det negative holdes bedre på avstand.

Så i alt dette uromantiske, men dog så viktige for å forstå romantisk kjærlighet, er det egentlig en enkel leveregel: Ønsker du et godt forhold for å oppnå romantisk kjærlighet, er valget å våkne hver eneste dag og spørre: Hva kan jeg gjøre I dag for å vise at jeg verdsetter og elsker min partner? Så kan du i det minste utgjøre en forskjell i din levealder, og kanskje, kanskje gjøre en ørliten forskjell på jorden. For kjærlighet er jo konge.

Forutsigbar kollaps: Om å møte veggen

Det koker over av artikler og saker om folk som har kollapset. Om psykiske stressrelaterte lidelser, om utbrenthet.  De påståtte årsakene er ekstremt press om å prestere, og om å møte samfunnets krav om perfeksjon. Utdanning,  karriere,  familieliv og sosial status er områdene som går igjen når folk sliter seg ut i forsøket på å oppnå perfeksjon. Eller hva nå enn som er målet.

Det er selvfølgelig et sammensatt problem i utgangspunktet,  dette med negativt stress. Samtidig er det mulig å forklare hva som får oss å starte på et slikt jag på en enkel måte. I tillegg til at denne forklaringen åpner for en annen tilnærming enn den media som regel har til disse sakene.

Dodson-Jerkes Law er teorien om graden av press (egentlig positivt stress) vi opplever i kombinasjon med evne eller tro på evne til å mestre. Enkelt forklart må evnen til å mestre stå i forhold til presset. Oversatt i et fysisk eksempel,  vil en utrent person under for stor fysisk påkjennelse (stress) til slutt bryte sammen av utmattelse. Det samme gjelder det mentale,  fordi vi kan se på hjernen som en muskel. Den kan trenes, men vi vet også at det er under hvile etter trening vi styrkes og utvikler oss.

Et stort, men egentlig banalt problem,  er mangel på forståelse for hvordan vi fungerer under press. Både privat og i organisasjoner er fokus mer, bedre og raskere eller større. Presset øker, men det er aldri fokus på hva som skal til for å beherske et økende press. Da sier det seg selv at utmattelse er eneste utvei. Eller i beste fall flukt og oppgivelse.  Ikke mer, bedre eller større i hvert fall.  Likevel læres det utrolig lite hver gang dette er utfallet.

Løsningen ligger i mestringselementet. Hvordan kan vi systematisk og kontinuerlig utvikle egen og andres evne til å mestre? I eksemplet med den utrente personen,  er et treningssystem eneste løsning.  Et system som sørger for målrettet utvikling. En kombinasjon av kunnskapsheving,  fokus,  selve treningen,  hvile og kosthold.

Bare for å ta ett av disse elementene i et slikt system, er hvile essensielt. Faktisk så essensielt at om man ikke helt bevisst planlegger for og gjennomfører nok hvile, får det konsekvenser for effekten av treningen. Et systemet for mestringsforbedring med mangel på søvn har altså en svakhet. Systemene er med andre ord sammensatte, og krever tid og bevissthet å optimalisere.

Forskning viser signifikante forskjell hos de som har et slikt velfungerende treningssystem implementert på arbeidsplassen. Riktig prioritert tid med fokus på viktige arbeidsoppgaver i 50 til 90 minutter, etterfulgt av avbrekk gir ekstreme utslag på deres effektivitet.  I løpet av en 8 timers arbeidsdag får de gjort enormt mye mer enn kolleger som jobber 10, 12 og 14 timer om dagen nesten uten avbrekk. Vi mennesker er ikke skapt for å holde fokus over lengre tid av gangen. Da blir presset for stort og vi blir slitne. Vi klarer å presse oss til å holde ut, men på bekostning av kvaliteten på det vi gjør. Gjennom å ta avbrekk “lader” vi opp igjen, og vi kan atter kanalisere krefter til å jobbe fokusert i en ny begrenset periode.

Folk som sover 8-9 timer per natt,  tar seg tid til familie og hobby. Som trener regelmessig og som tar pauser helt vekk fra pcen i løpet av arbeidsdagen er vinnerne i dagens mestringssamfunn. Det fantastiske med det er at vi har alle samme utgangspunkt for å komme dit. Det krever selvfølgelig mye av oss. Som nevnt er forståelsen av hvor viktig et treningssytem er første forutsetning for å komme dit.  Det er umulig å stå opp mot sterkt press og høye forventninger over tid uten å kollapse. Men problemet er altså ikke utelukkende press og forventninger, det handler minst like mye om å forstå forutsetningene for mestring. Har du et bevisst system for trening og utvikling av deg selv? På jobb? Innen hobbyen din? Eller for å bli bedre i familielivet?

Om fokus II: Stopp og tenk

Det kan være du har hørt den uthevede delen av sitatet nedenfor før slik som meg. Uten at du helt har sett den helt store meningen. Kanskje fordi sitatet ofte er brukt uten det som fulgte etter disse ordene til Eisenhower i 1957. Årsaken til at jeg ønsker å bruke det, er fordi det er godt sagt, og at det burde gir mening til flere enn deltakerne på forsvarskonferansen talen ble holdt.

“I tell this story to illustrate the truth of the statement I heard long ago in the Army: Plans are worthless, but planning is everything. There is a very great distinction because when you are planning for an emergency you must start with this one thing: the very definition of “emergency” is that it is unexpected, therefore it is not going to happen the way you are planning.”

Kort forklart, er det Eisenhower sier, at en plan holder omtrent helt til man møter fienden. Altså er den i seg selv verdiløs. Samtidig er selve planleggingens essens det å gå igjennom hva som kan vente der fremme i tid og sted. En bevisstgjøring man uten planleggingen ville vært foruten. Overraskelsesmomentet ville da vært langt større, og faren for total handlingslammelse er tilnærmet komplett.

Helt nylig mottok jeg komplimenter fra en venn, for mitt varige engasjement på treningsfronten. Etterfulgt av en innrømmelse av at hun til stadighet hadde planer om å gjøre noe, sette i gang og starte. Jeg tror svært mange er i samme båt. På privaten, og på jobb eller skole. Vi tenker og til og med sier vi skal gjøre noe, men utsetter eller avlyser. Treningsøkta, slankekuren, livsstilsendringen, skippertaket, ryddesjauen. Det finnes et eget fagbegrep for dette: Prokrastinering, forklart som utsettelsesadferd.

Prokrastinering er et populært område for forskning i vår tid, nettopp fordi man ser mer og mer av det, i ulike sammenhenger. Forskningen gir heldigvis resultater og avkastning, og det er her jeg ønsker å koble inn sitatet etter Eisenhower, som en knagg å henge det hele på. Tenk deg selv en erfaring du har fra en situasjon hvor du hadde en plan om å gjøre noe som ikke ble gjort. Har du den? Tenk så på hvordan du planla dette gjøremålet eller handlingen. Helt i detalj. Var det noe du tenke på da du satt på bussen eller i bilen. Da du var sammen med noen som inspirerte deg. Mens du satt og jobbet, eller i en annen situasjon. Eller satt du deg ned med penn og papir, diskuterte planen med noen andre, eller la tilsvarende tid ned i det? Hele poenget til Eisenhower er at planleggingen må gjøres godt. Forskningen viser at de som visualiserer den fremtidige situasjonen, det øyeblikket man skal gjennomføre handlingen, lykkes langt oftere enn de som tar lettere på det. Det løftes også frem som svært viktig å visualisere både målet og prosessen frem mot målet. Det vil si at en slankere figur, målet, må visualiseres og tenkes på. Samtidig som veien dit må visualiseres gjennom detaljerte aktiviteter og innsats fra dag til dag og uke til uke.

Personlig bruker jeg en todelt strategi for gjennomføring. Søndag setter jeg meg ned og vier tid til en overordnet plan. Denne sier noe om hvor mye jeg skal gjøre av hva, og hvilken dag. Samtidig har jeg en avtale med meg selv, om at planen ikke holder lenger enn til den dagen noe kommer i veien. Noe uforutsett. Planleggingen min går ut på å tenke igjennom hvilke situasjoner som kan oppstå, og hvordan jeg kan unngå at disse går ut over det som er planlagt gjennomført. Akkurat som i eksemplet tidligere: For å unngå handlingslammelse, eller distraksjon fra målet (LES: DÅRLIG UNNSKYLDNING).

Del to av strategien er å bruke bitte litt tid i løpet av morgenen eller formiddagen, eller kanskje kvelden før, på å visualisere dagen. Hva skal skje når, se i kalenderen, formiddag, lunsj, ettermiddag og kveld. Står trening på planen, bestemmer jeg meg for et klokkeslett eller en annen aktivitet som kan fungere som et «anker» for treningstidspunktet. For eksempel «En klokketime etter middagen er spist». Dersom noen ringer eller det skulle oppstå noe i dette tidspunktet, er planen at det skal gjennomføres så snart det går etter avbrytelsen.

Svært enkelt oppsummert handler det om å stoppe og tenke. Visualisere ved å tenke igjennom og se for seg når og hvor og hva og hvordan. Hvis om at, i fall, og når… Så skal du se at du om et år unngår å tenke: «Fillern, det ble med tanken også dette året».

Slå deg ikke til ro med den enkle tanken «at nå skal jeg begynne å trene». Man må ha vært igjennom detaljene som å ha med seg et ekstra måltid å spise på jobb for å kunne trene rett etter jobb, at treningstøy må være vasket og lagt frem, at avtaler må være gjort for å sørge for at barn, eller katter, eller koner ikke plutselig «kommer i veien». For det er disse som Eisenhower omtaler som «emergencies». Og de vil komme som perler på en snor. Fordelen med å benytte «stopp og tenk» er at du da alt har lagt en plan som sier at dersom det går ad undas i dag, så må jeg stå opp kl 6 i morgen tidlig å gjøre det da. Da vil jeg være trøtt, men jeg skal ta meg i nakkeskinnet, sette ett ben i gulvet før det andre, treningstøyet ligger allerede klart og regnjakka vet jeg hvor er i tilfelle regn. For regnvær har vi i dette landet, og jeg kan fortelle at følelsen av å komme inn i varmen etter en kald og våt treningstur er noe av det beste her i livet. Om man bare er villig til å forsøke å føle akkurat det.

Prøv det. Ikke én gang. Men hundre ganger. Så skal du se at det nytter og blir til en varig vane.