adferdspsykologi

Om romantisk kjærlighet: Det er mest opp til deg.

Kjærligheten, om man har opplevd den, er fantastisk. Den kommer i mange former, og her og nå skal jeg begrense den til romantisk kjærlighet. Båndet mellom to mennesker som elsker hverandre. Det fascinerende med romantisk kjærlighet, er at den har mange faser, og ikke minst mange potensielle «utfall». For om man ser på den som en prosess over tid, har den sin topp i begynnelsen. Sett fra et perspektiv hvor man måler graden av opplevd beruselse, positive følelser, eller utskillelse av hormoner som oxytocin, phenethylamin, and dopamin. Hormoner som utelukkende har som formål å få oss til å gjenta adferd og søke de opplevelsene som utløser mer av dem. Enkelt forklart mekanismer som simpelthen har som formål å sørge for at vi overlever og reproduserer oss. Ikke akkurat veldig romantisk. Men bær med meg.

Romantisk kjærlighet

Vi mennesker har en tendens til å opphøye oss selv over andre levende vesener, mange tenker at de har en mening på jorden og at vi kan utgjøre en forskjell. En merkelig tanke, om man ser sitt liv i forhold til menneskehetens alder. Vi vet at det fantes mennesker som gjorde opp ild for 200 000 år siden. Vi vet at det var levende vesener på planeten for 3,5 milliarder år siden. Det å tro at vi som lever i snitt rundt 80 år har en betydning i dette vanvittig store bildet, må gjerne fortsette å tro det. Men forskjellen bare i tallets form ser slik ut:

80
35 000 000 000

En større mening med livet, større enn deg selv, er utopi å tro på. Ikke minst er vi programmert i en søken på å ha det bra, noe vi generelt sett er ganske dårlige på fordi vi verdsetter umiddelbar tilfredshet mer enn fremtidig. Mitt poeng med eksemplet over, er at livet er kort og lite. Og at du virkelig burde fokusere på deg selv, ditt liv og hvordan du kan leve det best mulig for deg selv.

mennesket og historien

Tilbake til romantisk kjærlighet, som jeg nå føler har fratatt all form for romantikk og nå må reparere litt igjen. Snart. Når det kommer til hvordan vi mennesker handler, drives vi av det som gjør oss godt og det som gjør oss vondt. Vi trekkes mot det gode, og støtes fra det vonde. Tiår med forskning på lykke har resultert i forståelse av hovedelementene i hva som gjør oss lykkelige, holder oss friskere og gjør at vi lever lenger. En av disse er å være i et romantisk forhold. Forutsetningen er selvfølgelig at dette er et godt romantisk forhold. Som de fleste av oss med gamle, eksisterende og fremtidige forhold vet, er vanskelig nok.

Som nevnt har et romantisk forhold sin følelsesmessige topp i det forholdet innledes og etableres. Hjernen vår er konstruert til å belønne tanken på å være i et forhold. Og det starter med tiltrekning til en annen. Når vi får tid sammen med personen vi er tiltrukket til i begynnelsen av et forhold, forutsatt at tiltrekkelsen forsterkes, ser vi den andre personen under sterk påvirkelse av forelskelsen og de følelsene som hører med. Det vil si at vi er overdrevent positive til det som er positivt ved vedkommende, og vi er svært tolerante i forhold til ting som kanskje ikke er så positivt. «Til og med de små hårene som stikker ut av nesa hans er søte». Så går dager, måneder og år, og de euforiske følelsene har dabbet og roet seg ned. Mange brudd har vært forklart med; «jeg har ikke følelser for deg mer». Men det er viktig å skille på forelskelse og det å elske. Forelskelse er opplevelsen av kroppens belønningssystemer på høygir. Det å elske noen er opplevelsen av intimitet, lidenskap og felles forpliktelse. I hvert fall ifølge psykologen og forskeren Robert Sternberg. Men hva betyr disse litt ullene generalitetene om vi ønsker å sikre oss et godt forhold? Hva betyr det å være intim, lidenskapelig og forpliktet? Du har sikkert en anelse, likevel er det et element som mangler i denne likningen. Et element som all annen forskning om menneskelig adferd og engasjement er samlet rundt: Opplevd verdi.

Igjen tar vi et godt skritt bort fra romantikken, men vi skal komme tilbake til den. Den ultimate måten å måle vår tilfredshet på, er verdien vi opplever. Med andre ord må det være en form for verdi for at din partner skal oppleve forholdet som godt. Med verdi, mener jeg altså at det må gi dem noe godt. Samtidig vet vi at det ultimate målet for vårt eget selvbilde, er at vi opplever at vi har en verdi. Som igjen kan måles i følelsen av å bli verdsatt. Enkelt sagt må du altså gi noe slik at du har verdi for din partner, og du må få noe av din partner slik at du føler deg verdifull. Interessant nok er det langt viktigere å føle seg verdsatt, enn å oppleve motparten som verdifull. En forenkling igjen: Lykke oppnås bedre ved å gi enn å få.

Give

Skal du sørge for et godt forhold etter at forelskelsen går over, skal du altså sørge for å gi intimitet, være lidenskapelig og vise at du forplikter deg i forholdet. På en måte som viser at du verdsetter den andre. For når forelskelsen har lagt seg, er det hjernens konstante søken etter «farer» som styrer. Det vil si at vi er svært oppmerksomme på det som er negativt, det som er avvikende og det «vi ikke liker». Ved å elske og ha positivitet i fokus, vil denne søken etter det negative holdes bedre på avstand.

Så i alt dette uromantiske, men dog så viktige for å forstå romantisk kjærlighet, er det egentlig en enkel leveregel: Ønsker du et godt forhold for å oppnå romantisk kjærlighet, er valget å våkne hver eneste dag og spørre: Hva kan jeg gjøre I dag for å vise at jeg verdsetter og elsker min partner? Så kan du i det minste utgjøre en forskjell i din levealder, og kanskje, kanskje gjøre en ørliten forskjell på jorden. For kjærlighet er jo konge.

Om å snakke sammen: Giraffspråket

Image I forrige uke kunne vi i VG lese om de to 8-åringene som ba inn til bursdagsfeiring hvor ingen kom. Tidligere samme uke skrev jeg om hvorfor mange tillater seg å kritisere andre i sosiale medier. Det er ingen mangel på mulige og pågående konflikter rundt oss. Men hvor gode er vi egentlig til å løse slike ubehagelige situasjoner? Hvor god er du til det? Gifraffspråket er genialt i forhold til kommunikasjon og konfliktløsning i hverdagssituasjoner, og det kan skape positiv læring hos og mellom menneskene involvert.

Giraffspråk er kallenavnet på ikkevoldskommunikasjon. Det vil si kommunikasjon som ikke oppfattes som angripende eller sårende. Et språk hvor man bruker egne oppfatninger uten å tolke den andres egentlige intensjon. For der er i denne tolkningen man provoserer hverandre. «Språket» er en teknikk eller metode som opprinnelig er beskrevet av psykologen Marshall B. Rosenberg. Bildet av giraffen er brukt fordi den har et stort hjerte, den stikker halsen frem og er lyttende. Det motsatte er ulvespråk hvor man «biter hodet av hverandre». Disse bildene er i mine øyne svært gode, og det er veldig lett å kjenne igjen og skille de to. Tenk bare på deg selv og dialogene du har vært i den siste tiden. Har du hatt dialoger som har føltes ubehagelig? Hvordan gikk disse for seg? Ble du enig med den andre parten?

Hensikt med giraffspråk er å skape kontakt og oppnå empati og forståelse. En av mine favorittforskere og forfattere, Roy F. Baumeister, konkluderer i sin bok «EVIL, Inside Human Violence And Cruelty»: Det er ingen som har onde hensikter i utgangspunktet. Mennesket er født til å være godt, men det er situasjoner og omgivelser som får oss til å handle med vold (både fysisk og psykisk). Ondskap eller vold oppstår først når det finnes et offer. Uten et offer (en person som føler seg truet f.eks.) kan man ikke beskylde noen for utøvelse av voldelig adferd (med unntak av materielle skader etc.) Med andre ord må noen uttrykke negative følelser for at en voldsutøver skal kunne identifiseres. Ofte oppleves vold uten at offeret uttrykker sine følelser. I tillegg viser en rekke undersøkelser viser at mange voldsutøvere faktisk ikke er klar over ubehaget de har påført andre. Og som nevnt er voldsutøvelsen ikke et bevisst mål i seg selv. Dette er svært viktig å vite i arbeidet for å bekjempe mobbing. Vold er et slags hemmeligholdt og ubevisst fenomen i utgangspunktet. Selv om vi opplever vold selv som svært synlig, ser ikke omverdenen verken volden eller konsekvensene av denne før det kanskje er for sent. Senest i dag står en kvinne frem i media som tidligere mobber. Hun forsto ikke den gang hvilken smerte hun påførte andre. Mangelen på empati er helt klart en nøkkel i arbeidet med forebygging av vold og mobbing.

Image

Giraffspråket søker å bryte denne stillheten rundt voldskommunikasjon (psykisk vold), gjennom kontakt og åpenhet om følelser og behov. Metoden kan beskrives i fire elementer, og er et tilsvar til en annen part i situasjoner hvor ubehag oppstår som følge av den andre partens adferd:

  1. Beskrive din oppfattelse av situasjonen med egne ord uten å kritisere eller bedømme den andre.
  2. Uttrykke følelsene dine som oppstår som følge av punkt 1.
  3. Uttrykke behovet følelsene dine trigger
  4. Be den andre parten om adferd som kan dekke behovet.

Et tenkt eksempel er en situasjon hvor jeg treffer en person som for meg virker truende ved å være veldig «opp i ansiktet», gestikulere og være høylytt.

Meg: Jeg syns du står veldig nærme meg, armene dine svinger rundt meg og stemmen din er høy (1). Dette får meg til å bli redd og usikker på deg (2). Akkurat nå trenger jeg å føle meg trygg på at du ikke vil gjøre meg noe (3). Vil du ta et skritt tilbake, ikke svinge sånn med armene og senke stemmen din er du snill (4)?

Eksemplet viser hvordan man opplyser den andre både om hvordan vedkommende fremstår og hvilke følelser og behov dette skaper hos meg. Vedkommende vil reflektere over sin intensjon, og etterkomme ditt ønske om å gi tilbake trygghet. Med høy sannsynlighet også komme med en unnskyldning.

Svært mange konflikter oppstår, og til og med eskalerer, fordi man ikke forstår hverandre. En person oppfatter den andre på en annen måte enn personen oppfatter seg selv. Men et slikt utgangspunkt er det nesten garantert at situasjonen låser seg, eskalerer og ender i ubehag hos begge parter.

Image

Giraffspråk er en metode som må trenes og øves inn. Det er vanskelig å utøve det i reelle situasjoner om man ikke har tenkt igjennom og øvet på forhånd, og det er også vanskelig å utøve det på en god måte selv om man husker punktene. Men øvelse gjør mester. Øv med venner, med barna eller ektefellen. Spesielt barna har godt av et verktøy som dette. Grunnleggeren har flere vellykkede prosjekter på barneskolenivå, hvor mobbing faktisk er blitt totalt eliminert etter innføring og utøvelse over en viss tid. Årsaken? Barna forstår hverandre og seg selv. Konsekvensen av deres voldelige språk og handlinger blir plutselig synlig for dem. Andres følelser blir tydelige, og man forstår at egne intensjoner kan oppfattes som onde av andre selv om en selv ikke umiddelbart har onde intensjoner. Tenk bare hvor ofte du ber barna være stille, slutte å krangle eller mase uten å begrunne hvorfor. Hvor mye læring er det i det? Prøv giraffspråk med dem, og du vil garantert se en læring du ikke har sett før.

Håper du gir det et forsøk. 

Om adferdsøkonomi: Vår begrensede lille hjerne

Har du opplevd at du har bestemt deg for å gjøre en bestemt aktivitet, som å støvsuge huset på torsdager, trene 3 ganger i uken, slutte å drikke kaffe eller avstå fra alkohol en måned, for så å finne deg selv i en situasjon etterpå hvor du likevel ikke gjør det du hadde planlagt? Hvorfor er det slik? Hva er årsaken til at det er vanskelig å kontrollere seg selv og egne handlinger?

kaker

Det samme gjelder for overforbruk av penger, overspising, å la plenen gro for lang osv. osv. Det går bare ut over oss selv. Med ulik grad av konsekvens selvfølgelig. Noen ting er ganske harmløse, men andre ting kan komme i veien for de målene og ønskene vi har for oss selv.

Er vi født selvdestruktive?

En av de virkelig store vitenskapelige retningene det snakkes mye om i dag, er såkalt adferdsøkonomi. (Ordboken i Word kjenner ikke ordet ennå engang). Denne retningen utfordrer tradisjonell tenkning som svært ofte baserer seg på at mennesker er rasjonelle. At vi alltid tar beslutninger som gir oss det beste utfallet. Dine svar på spørsmålene mine innledningsvis er bevis i seg selv for at vi ikke er rasjonelle.

I et eksperiment ble kontrollgruppen vist bilder av en frisk salat og et kakestykke. Deretter ble de spurt hvilken de ville valgt akkurat der og da. En av testgruppene ble i forkant av det samme valget bedt om å huske tallet 63 til de skulle gå hjem fra teststedet. Den andre testgruppen ble bedt om å huske et større tall; 72362395. Deretter ble også de vist bildene og deretter spurt hva de ville valgt av kaken og salaten. Som man trodde, var andelen som valgte kaken langt større i gruppen som skulle huske det store tallet i motsetning til det lave tallet. Det var ingen forskjell mellom gruppen som ikke skulle huske et tall og de som skulle huske det lave tallet (63).

Bakgrunnen for dette er at hjernen vår er som en muskel, eller som en motor med et gitt antall hestekrefter. Dersom vi setter den i arbeid, har vi lagt beslag på deler av den totale kraften i den. Forsøker vi da å belaste den ytterligere samtidig som vi alt belaster den, kan resultatet bli dårligere enn om den ikke alt var belastet. Er vi slitne er det vanskeligere for oss å ta riktige valg. Hjernen har en autopilot som tar de aller fleste valg for oss. Den «manuelle», mer analytiske delen av hjernen kobles inn når det er litt mer kompliserte ting som skal skje, men er den manuelle hjernen allerede opptatt eller sliten, kjører vi på med autopiloten og vi ender opp med å gjøre «dårlige beslutninger». Som det å velge kakestykket fremfor salat.

Rabitt_turtle

Tenk et øyeblikk på hvilke aktiviteter som styres av autopilot og hvilke som styres av den analytiske hjernen:

Å gå
Å pusse tenner
Knyte skolisser
Lime sammen en knust vase
Åpne en brusflaske

Alle med unntak av én styres (med høy sannsynlighet) hos deg av autopilot. Du trenger ikke tenke over at du gjør det, det bare «skjer av seg selv». Men hvorfor er det ikke slik med liming av vasen? Den store forskjellen her ligger i hva som er innlært etter hundrevis av repetisjoner. Altså innøvede aktiviteter. Slik fungerer autopiloten. Til å begynne med er det den analytiske hjernen som setter sammen ideer, tanker og bevegelser hver gang vi skal løse en oppgave eller gjøre en aktivitet. Etter hvert som vi har gjentatt denne mange nok ganger, blir det en vane og kroppen husker hvordan det skal gjøres. «Muskelhukommelse» sier noen, «det sitter i fingrene» sier andre. Det flotte med det hele, er at man kan øve inn nye rutiner, adferd og ferdigheter. Det er dette som skjer med de som blir virkelig gode til noe. De trenger ikke lengre tenke, og desto mer de gjentar aktiviteten med strengere krav til presisjon, blir de mer presise og gode.

Vår lille begrensede hjerne er med andre ord i selskap med et gigantisk stort arkiv for automatiske handlinger. Alt du trenger, er å være klar over dette, og å tenke på det en gang i blant. Samtidig som du sørger for å spise før du går i butikken så du ikke faller for alle kakene. At du sørger for å ha hvilt, spist og er i godt humør når viktige beslutninger skal tas. Ikke minst må du sørge for at du legger til rette om du skal slutte med kaffe, røyk, snus eller andre vaner spesielt om de i seg selv er fysisk vanedannende. Sørg for at dette er i en periode hvor du ikke har hodet fullt av andre prosjekter og målsetninger som krever mye av den analytiske delen av hjernen. Helst bare ting som autopiloten kan ta seg av, så du kun har ditt ene prosjekt som utfordring for den analytiske delen.

En annen ting som er viktig, er å tenke på at de rundt deg ofte går på autopilot. De har gode vaner og dårlige vaner. Er det noe som plager deg ved andre, kan det være at de ubevisst har lært autopiloten å gjøre disse tingene. Gjør dem bevisst på det, og diskuter gjerne hvordan man best kan hjelpe til med å endre vanen. Det å krangle eller kritisere vil ikke hjelpe noen som helst, annet enn å ødelegge humøret til vedkommende.

Lærerikt? Nyttig? Fascinerende eller usannsynlig? Få høre hva du tenker om dette?

Hilsen Tom

Helt på trynet: Om feil og nederlag

Image

Så har man bestemt seg, tatt beslutningen og startet på det første steget mot et nytt mål. Noen ganger vet man ikke helt når det skjedde. Det er ofte en prosess. Refleksjon, overbevisning, forpliktelse og så motivasjon. Så blir beslutningen tatt, og plan blir omsatt til handling. Men så skjer det. Man får ikke til. Det går ikke. Innsatsen gir ikke avkastning, og du kommer ikke av flekken.

Årsakene kan være mange. For lite kunnskap, feil tilnærming, for lite forberedelse og så videre. Umiddelbart er ikke det avgjørende for utfallet. For det kan være du er forberedt på denne situasjonen. Kanskje du har sett dette som ett senario på forhånd om du har brukt tid på refleksjon og tenkt igjennom prosessen. Eller du har vært helt miskalibrert, gledet deg, og tenkt at det hele skal bli spennende og kanskje til og med enkelt? Uansett er det bevissthet for «handling ved nederlag» som avgjør. Hvordan takler du nederlag? Leger du det hele på hylla og later som ingenting? Finner du en god unnskyldning og glatter over det hele? Eller bestemmer du deg selv for «å børste av deg støvet og reise deg igjen»?

Image

Det er noen grunnleggende forutsetninger for å utvikle seg i livet. Tenk på alle de små barna som er i ferd med å lære seg å gå. De faller og reiser seg, faller og reiser seg, faller og reiser seg, og til slutt går de. Grunnen til at de, uten å vurdere å gi opp, prøver. Er fordi de ønsker å gjøre som de rundt seg. Det å være med å gå rundt i hus og hage. Det er ingen som har kommunisert til dem at «du kan ikke», «du har det ikke i deg» eller «du har ikke talent til å gå». Derfor Forsøker de helt til de mestrer å gå. Den første forutsetningen er derfor at du aldri skal tro at du ikke kan. For det handler ikke om deg som person, med mindre du lider under fysiske handikap selvfølgelig. Det handler om det du gjør. Hvordan du forsøker, hvilken innsats du legger i og hvor bestemt du er for å nå målet. Hvor mange kjenner du som bruker det som unnskyldning: «Jeg kan ikke», eller «jeg kunne aldri». Det er klart du kan. Alle kan. Bare de våger og er tenker over hvordan de best mulig kan komme dit de vil.

Tilbake til nederlag. Du har åpenbart trodd at du kan, ettersom du har gjort et forsøk. Men ett nederlag er ikke noe bevis for at du ikke kan. Det er snarere en lekse om at du må forsøke igjen, hardere eller på en annen måte. Mitt tips er å ta et skritt tilbake om det virker for håpløst. Slipp forsøket litt, og få litt avstand til det. Med en bevisst plan om å bruke tid til å reflektere over forsøket, utfordringen og et forsøk på å lage en ny plan. For planlegging er minst 50% av veien til mål. Og etter et forsøk, har du større forutsetninger for å lage en bedre plan enn du hadde i utgangspunktet. Du innesitter mer kunnskap enn du hadde før forsøket. Som Thomas Edison sa etter å ha forsøkt å lage en fungerende glødepære 1000 ganger: «Jeg har ikke mislyktes i å lage en fungerende lyspære, men funnet 1000 måter å lage en lyspære som ikke fungerer». Til slutt lykkes han, og noen av de første pærene direkte produsert under hans patent lyser den dag i dag, nesten 100 år senere (fakta).

Det neste steget, bokstavelig talt, er å ta små steg. Alt er mulig så lenge du tar små skritt av gangen, og er tålmodig. Kanskje du må skaffe deg enda mer kunnskap. Eller trene deg opp først før du prøver igjen. For du er ikke skapt ferdig for alle forsøk. Du må utvikle deg til å mestre en masse ting i livet. Som å gå. Som å lese. Som å løse algebra, eller løpe fortere enn andre.

Jeg vil også tipse om å be om hjelp eller støtte om du kan. Skal du få til noe du ikke kan, bli bedre eller kanskje til og med best, er det ingenting bedre enn å omgås folk som allerede kan eller er gode på det du ønsker deg. Det er slik man lærte seg å gå. Ved å observere de som alt kunne gå.

Til slutt vil jeg gjøre dere oppmerksomme på et trist fenomen hos en gruppe mennesker. Det er de som aldri våger å gå løs på nye krevende oppgaver, eller på å utfordre seg selv. Nettopp fordi de er livredde for å feile. De tror gjerne at det å være flink er medfødt. At det de kan er det de kan, og det å måtte lære noe nytt anses som å være mislykket. De beste menneskene i verden er de som bruker sine feil til å finne bedre måter å komme seg frem på. Som Edison. Disse menneskene drives av alltid å prøve, å forsøke og å jobbe hardt for å komme frem dit de vil.

Hvor god er du på å feile? Ikke gi opp, det er det virkelige nederlaget. Det å feile er snarere det motsatte av nederlag. Det er helt nødvendig for veien mot suksess.