Month: September 2013

Tips til løperen: Halvmaraton og konkurranse

Klok av “skade” vil jeg her dele mine erfaringer etter mitt første halvmaraton i går 21.09.2013, Oslo Maraton. For de som ikke kjenner meg, har jeg nå drevet med løpetrening i et par år. Hvor det siste året har vært systematisk og bevisst, det første helt på måfå. Jeg har skrevet mer om min historie som løper her, så denne bloggposten vil være mer konkret i forhold til hva du bør og må tenke på for å gjøre ditt liv som løper litt bedre.

Selv om gårsdagens løp var et halvmaraton (21,1km), vil det jeg her skriver kunne gjelde for andre type konkurranser også.

Planlegging Som alt annet man foretar seg, bør man tenke igjennom planen for løpsdagen. Finne frem utstyr, tenke igjennom logistikken, og ha minst mulig annet på planen. Selv klarte jeg å rote med planen i går i form av endring på reisen inn til løpet. Tankeløst nok bestemte jeg meg for å kjøre bil inn til Oslo sentrum. Ikke spør hvordan jeg ikke tenkte lenger, men slik ble det. Dette medførte at jeg måtte hoppe ut av bilen ved operaen, og løpe til rådhusplassen for å rekke start. Ikke akkurat optimalt. Skoene ble ikke knytt rett, noe som ga meg problemer ut i løpet. Jeg kom også for sent til pulja mi, og havnet langt bak i en pulje hvor de fleste hadde tenkt å løpe langt saktere enn meg. De to første kilometerne ble  bare køløping og irritasjon. Heldigvis innså jeg at det ikke var noe å gjøre med, og holdt hodet kaldt. Moralen er: Sørg for at planen er god, og at du har god tid før løpet i nærheten av startområdet.

Forberedelse Jeg er en av de som har asfaltskrekk, og trener 95% på annet underlag enn asfalt. Det merker man når man så skal konkurrere på asfalt. Dårlig knytte sko i kombinasjon med for lite asfalttrening gir vonde føtter. Som igjen hindrer løpet i å bli optimalt. Practice as you play er det noe som heter. Skal du løpe skogsmaraton, må du trene til det i skogen. På lik linje med asfalttrening før asfaltløp. Det vil også fortelle deg om du trenger andre sko enn det du ellers ville stilt opp med.

Kosthold Min tilnærming til det meste i livet er å lese og spørre mye, men alltid være litt kritisk og eksperimentere selv til du finner ut hva som fungerer for deg. Før konkurranser har jeg alltid 3-5 dager treningsfri. De siste treningsøktene er rolige. Stresstrening opp mot et løp gir deg ingen ekstra fordel likevel. Det er treningen du har hatt året før eller halvåret før et løp som er gjeldende. Selv spiser jeg det jeg har lyst på uken mot et løp. Med fornuften i behold så klart. Jeg unngår å bli sulten, og tenker litt på å spise så fett og karbolagre ikke hvert fall ikke er mangelfulle. Melkeprodukter gir meg antydning til slimete luftveier, så det styrer jeg unna. Og jeg forsøker å holde meg til å drikke vann så langt det går.

Nerver Kontrollerte nerver er bra. De er prestasjonsfremmende fordi de får deg til å fokusere. Nerver ute av kontroll er ikke bra. De gir deg tørr munn, ugrei mage og skjelvende muskler. Selv om du har satt deg et ubehagelig mål, eller er usikker på hva du står ovenfor, kan du tenke at det verste som kan  skje er at du kommer inn på litt dårligere tid enn du ønsker deg. Blir det helt krise, er det lov å roe ned, til og med å gå litt. Bare ikke stopp. All bevegelse tar deg nærmere mål.

Trening Jeg har i et par år trent både funksjonell styrke, kondisjon gjennom lange løp, og intervaller. jeg tror at kombinasjonen har gjort meg forholdsvis sterk, også mentalt. Når det er sagt, er kanskje den beste treningen rolige langturer. Det vil si løping med 70-80% av makspuls i førti minutter til halvannen time. Og du må ha kontinuitet i treningen skal du dra nytte av treningen. Makspulsen din kan du enkelt regne ut ved å ta din alder og trekke fra 220. Eller du kan ta på deg pulsklokka, varme opp godt, og kjøre 3-4 bakkedrag så fort du bare klarer og se hva høyeste puls blir.

Utstyr Pulsklokke er et absolutt. Det gjør treningen mer effektiv, det gjør løping mer gøy og skal du forbedre deg er du nødt for å få tilbakemelding gjennom hvordan du ligger an pulsmessig. Løping uten pulsmåling, er litt som orientering i mørket. Du finner frem, men det er svært krevende, og du risikerer å gå fryktelig feil. Trening i sone 3 er ineffektivt. Trening i sone 2 og 4/5 er bra. De aller fleste bedriver trening i sone 3, fordi det er tungt nok til å kjennes ut som trening, men kroppen brenner bare karbohydrater og slites ut mer enn den bygges opp. Mange gode apper har gjort mobiltelefonen til et fint treningsverktøy. Jeg har brukt disse selv en stund, men mobilen er stor og klumpete, så jeg lar den ligge hjemme og lar pulsklokka gjøre jobben. Så fører jeg heller inn treningen i appen etterpå for å føre dagbok.

Innstilling Husk at trening skal være gøy. Ikke sett deg mål du ikke er i stand til å nå. Du vet hvilken form du er i den dagen løpet er, og du kommer ikke til å prestere bedre enn formen din er. Når det er sagt, kan man løpe fortere og bedre på slike dager på grunn av all energien som omgir løpet og deltakerne. Men ikke mer enn at du må være trent til nivået du ønsker å prestere på. Er du godt forberedt på alle måter, samt godt trent før løpet, er det en kjempefølelse å stå på start.
Håper dette er noe du kan ta med deg på veien.
Lykke til.

Advertisements

Mer om refleksjon: Bryllupets budskap

Jeg begynner å bli usikker på hvor personlig eller upersonlig denne bloggen har blitt. Dette innlegget blir nok ganske personlig, til tross for at planen er å skrive om bryllup og ekteskap så generelt jeg kan. Men ettersom jeg kun har giftet meg en gang, og ikke kan snakke for andre, blir det nok ikke så generelt som jeg først hadde tenkt.

I gjentatte av mine blogginnlegg har jeg skrevet av viktigheten rundt refleksjon og tilstedeværelse. Jeg har skrevet om vår late hjerne, eller autopiloten, som sørger for at vi surrer av sted i hverdagen og ser oss svært lite tilbake. Vi tar oss knapt nok tid til å nyte nuet. Det er flere med meg som påstår at dette er en av menneskets største svakheter. Vi ble en gang konstruert til en virkelighet hvor autopiloten var ment som et hjelpemiddel for å holde oss i live. I dag er den årsaken til at mange blir syke eller mister livet, fordi man ikke stopper opp og vurderer konsekvensene av lang tids overspising, rusmisbruk, røyking eller overarbeid. Disse fire til sammen utgjør en svært stor andel av årsakene til at folk er alvorlig syke her til lands, og direkte eller indirekte årsaker til at mange dør før de burde.

Homer

Ved refleksjon bryter man inn i autopilotens race mot «mål», og et annet ord for refleksjon er selvkontroll. Evnen til å stoppe opp og spørre seg selv hvorvidt det man gjør eller er i ferd med å gjøre er det som egentlig er best for en. Denne evnen kan trenes. Som hvilken som helst annen muskel blir hjernen sliten av å brukes, men den blir også trent av å brukes. Selvkontroll er direkte påvirket av hvor trent hjernen din er til å stoppe opp, og ta «ubehagelige» beslutninger.

Så hva har vel dette med bryllup å gjøre?

Som temmelig pragmatisk og praktisk tenkende, anser jeg en side av meg selv som nesten uromantisk. På en annen side elsker jeg å sette pris på det gode i livet, noe som innebærer god atmosfære, tiltrekkende saker og ting, ting som smaker og lukter godt, og alt som ellers gir en god følelse. Som å glede andre, eller som å glede min kone. Pragmatikeren i meg så naturlig nok på bryllup og inngåelse av ekteskap som noe flott, symbolsk og forpliktende. Jeg trodde hele tiden at det ville bli fint med en feiring av oss to, med samling av mange mennesker vi er glad i, god mat og vin, også videre. Men jeg hadde vanskelig med å se at det skulle bli «vakkert» og noe «større» enn dette, altså noe helt eventyrlig som bryllup har en tendens å bli omtalt som. At småjentene drømmer om det, greit nok. Men jeg er mann, og som sagt en pragmatiker.

I perioden før bryllupet, i det selve dagen nærmet seg, arbeidet jeg med en tale til ære for min kommende. I tillegg hadde vi begge blitt bedt, av personen som skulle vie oss, om å besvare noen spørsmål om oss selv og vårt forhold til hverandre. I dette arbeidet ble jeg naturlig nok tvunget til å reflektere mye over vår felles fortid. Jeg vet ikke hvor mye tid fordelt på hvor mange ganger jeg gjorde bedrev denne refleksjonen. Men den var mer inngående enn noen annen form for refleksjon jeg har gjort. Vi har vært sammen en stund, opplevd mye, og det var mange minner i arkivet «å bla igjennom».

Businessman sitting on conference room table

Det må legges til historien at jeg er svært opptatt av temaet selvkontroll og forskningen rundt selvkontroll og selvledelse. Jeg benytter systemer for å reflektere over både arbeid, trening, studier og dagligliv. Nettopp fordi det gir meg en større kontroll i livet. Jeg bryter inn i autopiloten, og navigerer (nok så) gjennomtenkt mot mine mål. Det som slo meg i denne prosessen med refleksjoner, var at jeg nok vier alt for lite tid til det på samlivsarenaen. Man planlegger fremover. Man forsøker så godt man kan å nye det man har her og nå, noe jeg mener vi er ganske gode til. Men jeg for min del må innrømme at refleksjoner over mitt eget kjærlighetsliv og samliv med min nåværende kone, til da, var skremmende fraværende. Vi sitter av og til og mimrer, og prater om ferier eller opplevelser. Kanskje om steder man har vært eller folk man har truffet. Men lite om hvorfor man har valgt å leve sammen. Eller om hva som gleder en mest i hverdagen. Eller hva som faktisk gjør livet bedre med enn uten den andre. Selvfølgelig tenker man på livet man har sammen fra tid til annen. Men jeg ble forbløffet over hva jeg nå i denne situasjonen fant.

Og det var bare starten.

Jeg har ikke tenkt å gjengi bryllupet i sin helhet, ei heller detaljer rundt det. Men jeg kan si at det var et bryllup bestående av våre nærmeste venner og kun aller nærmeste familie. En annen detalj er at vi hadde reist bort, slik at bryllupet varte over noen dager og alle var samlet på ett sted i disse dagene. Dette medførte at alt annet ble uvesentlig. Jobb og andre saker man ellers okkuperer hodet med, ble lagt igjen hjemme. Og med bevissthet om hva som skulle skje denne helgen, ble det litt refleksjon både nå og da helt til ende.

marriage

Vielsen skal jeg gjøre kjedelig kort, da poenget mitt er det jeg vil ha frem her. På plass i enden av den hvite løperen, ventende på min brud, var jeg selvfølgelig spent. Og i det hun kom til syne, var det som alle minner og all vår historie kom tettere på meg. Selvfølgelig var hun fantastisk vakker på toppen av det hele. Under selve vielsen, ble svarene på spørsmålene våre brukt på en veldig fin måte. Kun enkelte deler ble lest opp høyt for oss alle. Selv om de var personlige tanker. Hennes om meg. Mine om henne. Mine tanker ble først lest opp. Så hennes til meg. Og det var så fine ord. De handlet om hverdagen og det helt enkle. Men de var likevel så ærlige og oppriktig takknemlige, og det som slo meg hardest, var at hun hadde hatt det som meg den siste tiden. Hun hadde reflektert dypt og funnet frem saker fra de mest gjenglemte avkroker inne i seg selv. Vakrere enn det blir det ikke. I hvert fall ikke for meg. Vi hadde begge hentet opp følelser, minner og tanker om hverandre og om oss som man svært sjelden henter frem. Noen kanskje aldri. Nettopp på grunn av at vi alltid går på autopilot og aldri stopper opp.

Utover ettermiddagen og kvelden fikk vi store taler fra våre venner og familie. Fantastiske ord som var skrevet og ble talt med kjærlighet. Som også var resultater av refleksjoner og ransakelse av følelser og tanker om oss og dem. Noe som forsterket opplevelsen, og brakte ren magi inn i feiringen.

Lite visste jeg at bryllup var en slik ubeskrivelig deling og nytelse av indre tanker, følelser og kjærlighet. Og lite visste jeg at refleksjon er selve porten til alt dette. Med alle inntrykkene, og oppdagelsen av dette var jeg helt utslitt i hodet i flere dager etterpå. Autopiloten var avslått under hele feiringen. Og når hjernen må jobbe på manuell fordi autopiloten er slått av, er det slitsomt. Men det er så utrolig verdt det.

Hjerte

Om jeg bare kunne skrevet bedre og mer overbevisende enn jeg kan, skulle jeg gjort det. Så hadde alle mennesker reflektert mer over sine tanker, følelser og kjærlighet til andre langt oftere. Alt jeg kan gjøre med de evnene jeg har utviklet så langt, er å forsøke å dele min opplevelse og oppdagelse slik jeg har gjort her. Og selvfølgelig oppfordre til mer refleksjon i en travel hverdag.

Lev vel.