Om romantisk kjærlighet: Det er mest opp til deg.

Kjærligheten, om man har opplevd den, er fantastisk. Den kommer i mange former, og her og nå skal jeg begrense den til romantisk kjærlighet. Båndet mellom to mennesker som elsker hverandre. Det fascinerende med romantisk kjærlighet, er at den har mange faser, og ikke minst mange potensielle «utfall». For om man ser på den som en prosess over tid, har den sin topp i begynnelsen. Sett fra et perspektiv hvor man måler graden av opplevd beruselse, positive følelser, eller utskillelse av hormoner som oxytocin, phenethylamin, and dopamin. Hormoner som utelukkende har som formål å få oss til å gjenta adferd og søke de opplevelsene som utløser mer av dem. Enkelt forklart mekanismer som simpelthen har som formål å sørge for at vi overlever og reproduserer oss. Ikke akkurat veldig romantisk. Men bær med meg.

Vi mennesker har en tendens til å opphøye oss selv over andre levende vesener, mange tenker at de har en mening på jorden og at vi kan utgjøre en forskjell. En merkelig tanke, om man ser sitt liv i forhold til menneskehetens alder. Vi vet at det fantes mennesker som gjorde opp ild for 200 000 år siden. Vi vet at det var levende vesener på planeten for 3,5 milliarder år siden. Det å tro at vi som lever i snitt rundt 80 år har en betydning i dette vanvittig store bildet, må gjerne fortsette å tro det. Men forskjellen bare i tallets form ser slik ut:

80
35 000 000 000

En større mening med livet, større enn deg selv, er utopi å tro på. Ikke minst er vi programmert i en søken på å ha det bra, noe vi generelt sett er ganske dårlige på fordi vi verdsetter umiddelbar tilfredshet mer enn fremtidig. Mitt poeng med eksemplet over, er at livet er kort og lite. Og at du virkelig burde fokusere på deg selv, ditt liv og hvordan du kan leve det best mulig for deg selv.

Tilbake til romantisk kjærlighet, som jeg nå føler har fratatt all form for romantikk og nå må reparere litt igjen. Snart. Når det kommer til hvordan vi mennesker handler, drives vi av det som gjør oss godt og det som gjør oss vondt. Vi trekkes mot det gode, og støtes fra det vonde. Tiår med forskning på lykke har resultert i forståelse av hovedelementene i hva som gjør oss lykkelige, holder oss friskere og gjør at vi lever lenger. En av disse er å være i et romantisk forhold. Forutsetningen er selvfølgelig at dette er et godt romantisk forhold. Som de fleste av oss med gamle, eksisterende og fremtidige forhold vet, er vanskelig nok.

Som nevnt har et romantisk forhold sin følelsesmessige topp i det forholdet innledes og etableres. Hjernen vår er konstruert til å belønne tanken på å være i et forhold. Og det starter med tiltrekning til en annen. Når vi får tid sammen med personen vi er tiltrukket til i begynnelsen av et forhold, forutsatt at tiltrekkelsen forsterkes, ser vi den andre personen under sterk påvirkelse av forelskelsen og de følelsene som hører med. Det vil si at vi er overdrevent positive til det som er positivt ved vedkommende, og vi er svært tolerante i forhold til ting som kanskje ikke er så positivt. «Til og med de små hårene som stikker ut av nesa hans er søte». Så går dager, måneder og år, og de euforiske følelsene har dabbet og roet seg ned. Mange brudd har vært forklart med; «jeg har ikke følelser for deg mer». Men det er viktig å skille på forelskelse og det å elske. Forelskelse er opplevelsen av kroppens belønningssystemer på høygir. Det å elske noen er opplevelsen av intimitet, lidenskap og felles forpliktelse. I hvert fall ifølge psykologen og forskeren Robert Sternberg. Men hva betyr disse litt ullene generalitetene om vi ønsker å sikre oss et godt forhold? Hva betyr det å være intim, lidenskapelig og forpliktet? Du har sikkert en anelse, likevel er det et element som mangler i denne likningen. Et element som all annen forskning om menneskelig adferd og engasjement er samlet rundt: Opplevd verdi.

Igjen tar vi et godt skritt bort fra romantikken, men vi skal komme tilbake til den. Den ultimate måten å måle vår tilfredshet på, er verdien vi opplever. Med andre ord må det være en form for verdi for at din partner skal oppleve forholdet som godt. Med verdi, mener jeg altså at det må gi dem noe godt. Samtidig vet vi at det ultimate målet for vårt eget selvbilde, er at vi opplever at vi har en verdi. Som igjen kan måles i følelsen av å bli verdsatt. Enkelt sagt må du altså gi noe slik at du har verdi for din partner, og du må få noe av din partner slik at du føler deg verdifull. Interessant nok er det langt viktigere å føle seg verdsatt, enn å oppleve motparten som verdifull. En forenkling igjen: Lykke oppnås bedre ved å gi enn å få.

Skal du sørge for et godt forhold etter at forelskelsen går over, skal du altså sørge for å gi intimitet, være lidenskapelig og vise at du forplikter deg i forholdet. På en måte som viser at du verdsetter den andre. For når forelskelsen har lagt seg, er det hjernens konstante søken etter «farer» som styrer. Det vil si at vi er svært oppmerksomme på det som er negativt, det som er avvikende og det «vi ikke liker». Ved å elske og ha positivitet i fokus, vil denne søken etter det negative holdes bedre på avstand.

Så i alt dette uromantiske, men dog så viktige for å forstå romantisk kjærlighet, er det egentlig en enkel leveregel: Ønsker du et godt forhold for å oppnå romantisk kjærlighet, er valget å våkne hver eneste dag og spørre: Hva kan jeg gjøre I dag for å vise at jeg verdsetter og elsker min partner? Så kan du i det minste utgjøre en forskjell i din levealder, og kanskje, kanskje gjøre en ørliten forskjell på jorden. For kjærlighet er jo konge.

Om tid: Den nye valutaen

Aftenposten har nylig gjort en aldri så liten uformell undersøkelse av hva folk mener gir status i 2013. Gjengangeren blant det folk oppgir som det som gir status i disse dager, er tid. Tiden og luksusen til å kunne velge å gjøre hva man ønsker når man ønsker det. For ikke å mangle en viktig brikke her, vil jeg ta med detaljen om at det som vanligvis gir status i samfunn og kulturer, er noe som er mangelvare hos mange.

Så spør jeg meg; «what the hell»? Det er da ingen som har mer tid enn andre? En time er en time, uansett boms eller president. Eller hva? Selvfølgelig ikke, det hele handler om hvordan man disponerer tiden som går. Bare tenkt på det. I vestlige land representerer tjenesteytelser ofte mer enn 70 prosent av verdiskapningen og mer enn 80 prosent av sysselsettingen. Tjenesteytelser er verdiskapende ene og alene gjennom folks bruk av tid. Gjennom tiden de har brukt på å tilegne seg kunnskap, og på tiden de benytter kunnskapen til å berike livet til andre på en eller annen måte.

Jeg blir mest nysgjerrig på hvorfor dette er en trend vi ser og snakker om først i dag. Nesten hundre år etter at man innførte en lov om 9 timers gjennomsnittlig arbeidstid. Hva er bakgrunn for at vi er i ferd med å bevege oss bort fra det som en gang var 1.mais viktigste kamprop: «8 timers arbeid, 8 timers fritid, 8 timers hvile»? Og hvorfor er det fritid og hvile som minker?

Finansforbundet i samarbeid med Handelshøyskolen BI har undersøkt konsekvensene av det man antar å være den største årsaken til tidsklemma: Kommunikasjonsteknologi. Tall fra Infact forteller at så mange som 6 av 10 nordmenn har tilgang på arbeidsgivers datanettverk fra ekstern pc eller håndholdt enhet. Flere og flere har jobbens e-post rett i lomma, noe som gjør at mange allerede gjør arbeidsoppgaver utenfor kontoret og utenfor egentlig arbeidstid.

Forskere har ikke ennå oversikt over konsekvensen for samfunnet for denne vridningen. Arbeidstakerne selv uttaler at de «tar unna» litt før og etter jobb, for å lette arbeidsdagen. Betyr det at man har for mye å gjøre i løpet av arbeidsdagen? At man ikke klarer seg med de avsatte 8 timene? Eller er det slik at man fyller på med tilsvarende mengde private gjøremål i arbeidsdagen, for å få tid til å få unna sine private forpliktelser? I så fall, har man da kommet seg noe sted? Og hvor effektivt er det å blande arbeid og fritid? Business & pleasure.

Jeg har selv vært der, og kjenner mange som klager over mye jobb. «Det er så mye å gjøre», sier noen. Andre, «jeg jobbet 60 timer i forrige uke». Mitt spørsmål er om det egentlig er så mye å gjøre som de sier. Og om hvilke aktiviteter disse 60 timene består av? Personlig vet jeg at mye av tiden jeg jobbet var preget av ineffektivitet, prokrastinering (utsettelser) og dårlig evne til å prioritere. Egentlig fordi jeg rett og slett ikke var bevisst nok, tok et skritt tilbake og satte ting i system. Misforstå meg rett, jeg hadde system og tror nok de fleste rundt meg oppfattet mitt arbeid som godt. Men sett i retrospekt, er jeg i dag en mer effektiv arbeidstaker. Og enda bedre skal jeg bli 🙂

I 1955 publiserte The Economist det som senere har blitt omtalt som Parkinsons lov: «Work expands so as to fill the time available for its completion.” Jeg tror så absolutt at det er noe i dette, selv om det da var ment som humor. Spesielt hos folk som tillater seg å arbeide 10-12 og 14 timer eller mer I døgnet. Jeg sier ikke at alle er slubberter, men de fleste. En av mine mentorer sa en gang: “Jeg har bestemt at jeg skal jobbe 7 timer 4 dager i uka, og sørger for å prioritere så godt at det holder”.

Personlig er jeg en stor tilhenger av Paretos prinsipp, som dreier seg om et 80/20 forhold. For eksempel at 80% av omsetningen i de fleste selskaper kommer fra 20% av kundene. Slik er det sannsynligvis med de fleste av oss i arbeidslivet også. 80% av verdien vi skaper kommer fra 20% av oppgavene vi bruker tiden vår på. Problemet er bare at vi bruker alt for mye tid på de resterende 80% av oppgavene som ikke er verdiskapende. Noe som naturlig nok gir mindre verdiskapning.

I vårt langstrakte land, med en helt tragisk flat organisasjonsstruktur får vi i tillegg lov til å surre bort tiden vår på jobb fordi vi har for svake ledere knapt krever at vi kommer på jobb i tide. Som om en bankansatt ikke ble gjort ansvarlig for å kaste sedler ut av vinduet igjennom dagen, selv om de egentlig skulle i konvolutter og i hvelvet.

La meg gjøre et lite regneeksperiment for deg. I følge SSB var det i 2012 1,9 millioner heltidsansatte arbeidstakere i Norge. Uten å vise til konkret forskning, kan jeg ut fra egne studier og erfaring med sikkerhet si at vi, totalt og minst, har et gjennomsnittlig potensial på 10% når det kommer til å bruke tid på de 20% viktige tingene fremfor de 80% som er uviktige eller mindre viktige. La oss si at vi i snitt koster vår arbeidsgiver 100kr i timen, noe som er en underdrivelse av virkeligheten, og at alle arbeider 7,5 timer om dagen. Vi får da:

1900000 x 7,5 (timers arbeidsdag) = 14250000 timer totalt

14250000 *10% (verdiløs eller mindre verdifull tidsbruk) = 142500 timer

142500 * 100kr = 1425000000

DET ER 142 millioner kroner om dagen det! Rett i dass, som du er med og bidrar til. Stolt? Jeg gidder ikke engang regne ut hva det blir i året. Du skjønner poenget. Husk også at vi her bruker gjennomsnitt, og svært moderate anslag. Er du en versting, kanskje du jobber 14 timer i døgnet, og bruker 10 av dem på det som virkelig skaper verdi i tillegg til at du koster din arbeidsgiver 2-3-400 kr i timen.

Poenget med regnestykket er å synliggjøre hvilket ansvar vi har for å ta kontroll over tiden som går. Ikke for å «ha tid», men for å sørge for å fylle tiden som uansett vil gå, med det som er riktig. Dette gjelder selvfølgelig også tid utenfor jobb. For selv om verdi kan være penger i næringslivet, finnes det en tilsvarende verdi for oss alle på privaten. For meg er det helse, positivitet og energi til å skape opplevelser. For å dyrke disse verdiene, må jeg bruke tid på det som gleder meg. Det som gir meg god helse. Og det som gir gode opplevelser. Selvfølgelig er det lett å dumpe ned i sofaen og regelrett kaste bort verdifull tid på søppel-tv som ikke gir noe som helst. Men da må man sørge for å tilrettelegge for at det er lett å bruke tiden riktig, og at det blir vanskelig å la være å bruke tiden riktig. På nøyaktig samme måte som du burde designe dine personlige kvalitetssystemer på jobb. Fordi vi er jo tross alt skapt med en hjerne som er programmert til alt annet enn å tenke langsiktig. Og planlegging og tilrettelegging er langsiktig arbeid, som kan virke kjedelig i nået. Men det er avgjørende. Ikke bare for kollektiv verdiskapning. For nesten alt livet dreier seg om.

Lykke til med livet, og den nye valutaen: TIDEN.