Month: May 2014

Om hovmod: Når selvinnsikten svikter

Vi mennesker begrenses og gjøres i stand til å ta beslutninger av samme grunn. Vi kan ta beslutninger uten å basere den på noen form for erfaring, informasjon eller fakta, eller vi kan ta beslutninger basert på delvis erfaring og informasjon. Av og til tar vi til og med beslutninger uten å ha noe forhold til utfallet av beslutningen. Som å velge mellom å gå til høyre eller venstre i et kryss når vi ikke helt vet hvordan vi skal komme oss fra et punkt til et annet uten å sjekke referanser som kart eller andre som har kunnskap om den rette veien. Valget kan føre oss dit vi skal, eller det kan føre oss til et helt annet sted som gjør at vi må bruke tid og krefter på å gå tilbake til utgangspunktet for å gjøre det rette valget. Dette er bare et enkelt eksempel som ikke nødvendigvis illustrerer graden av konsekvens beslutninger kan få. Et annet eksempel med verre utfall, var alle beslutningene individene som er tildelt ansvaret for finanskrisen som startet i 2008 tok. 

Image

Uten å gjøre et dypdykk i beslutningsteori vil jeg nevne at det er gjort svært mye forskning på hvordan vi mennesker tar beslutninger. Adferdspsykologi er bare én skole med mange representanter som bedriver forskning på dette. De siste 5-6 årene er innsikt fra slik forskning blitt mer akseptert i økonomisk tenkning enn tidligere. En egen «ny» skole har fått mye oppmerksomhet: Adferdsøkonomi. Nettopp fordi vi av og til tar beslutninger som ikke gir et optimalt utfall, noe klassisk økonomi tar utgangspunkt i, får nå adferdsøkonomi omtale hos både poliktikere, økonomer, markedsførere og ledere over hele verden. Fenomenet hvor man tar mindre gode beslutninger og handler basert på disse kalles irrasjonell adferd. Et fenomen som gjør at vi er nødt for å forsøke å forstå verden «på nytt». Finanskrisen ble tidlig omtalt som en krise utløst av planlagt vinningskriminalitet. Handlinger gjort av noen individer for egen fortjeneste. Noe som kan sies å være riktig på en måte, men disse individene gjennomførte ikke sine handlinger som kalde kjeltringer slik som vi kjenner bankranere fra hollywood. Med gode planer, masker, stoppeklokker og våpen.  De tok snarere noen gale beslutninger i pressede situasjoner, som sendte dem inn i nye situasjoner hvor de tok enda flere gale beslutninger. Til slutt hadde de skap seg selv en boble så stor, at hele verden ble rammet da den sprakk. Dette er et eksempel på hvordan hele menneskeheten er begrenset på grunn av våre beslutningsevner.

Image

For at vi i det hele tatt skal overleve en hel dag, er vi helt nødt for å kunne ta beslutninger hvor vi ikke vet utfallet av beslutningene vi tar. Altså hvor vi ikke har alle fakta som trengs for å ta en 100% optimal og riktig beslutning. I mange tilfeller er ikke alle fakta en gang mulig å samle eller å få oversikt over. Om du bor i en gjennomgående leielighet med vindu mot nord og vindu mot sør, og du står ovenfor beslutning om hva du skal kle på deg, kan det godt være du ser ut av vinduet med sør og velger klær basert på hvordan været så ut i sør. I det du forlater leiligheten og skal gå mot nord, ser du at været som nærmer seg er et helt annet. Noe du kunne fått informasjon om dersom du brukte litt mer tid og tittet ut av vinduet også mot nord i tillegg til det sørvendte vinduet. Det er ingen god rasjonell grunn til å spare seg de sekundene det tar å skaffe mer informasjon, men instinktene våre forteller oss at vi har «informasjon nok» til å ta en beslutning. Det er slik vi kommer oss videre i dagen og i livet.

Så til poenget. Om man ser på mennesker som virkelig lykkes i livet. Som er godt likt, som når de målene de setter seg, og som ser ut til å være en eller annen form for «supermennesker», så har de noen egenskaper som er mer fremtredende enn hos andre. En av disse egenskapene er at de er klar over sin egen evne til å ta rasjonelle beslutninger. De bruker litt mer tid på å ta viktige beslutninger. De spør seg selv om de gjorde de riktige valgene. Og de analyserer om de kan lære noe og ta en bedre beslutning neste gang de står ovenfor en liknende situasjon. Som du ser er dette en egenskap man kan tillæres gjennom trening. Tenk på de rundt deg. Familie, venner og kolleger. I hvilken grad er dette en egenskap de har? Hva med deg selv? Dette spørsmålet er det mange som burde fått. For et av de store utfordringene vi har på denne jorden, er folk som ikke forstår at de tar dårlige beslutninger. De reflekterer sjelden over valgene de tar. Og de lærer derfor også mindre enn de som gjør.

Overmot er en konsekvens av denne utfordringen. Folk er ikke nødvendigvis vågale eller dumme. De bare vet ikke bedre. De mangler selvinnsikt og forståelse for det faktum at de mangler selvinnsikt. «Det å forstå at man ikke forstår». Jeg spør med et enormt behov for et godt svar: Hvordan kan vi begrense et slik overmot? Hvordan kan vi hjelpe folk til å forstå at de ikke forstår?

Image,

Selv har jeg begynt å stille meg spørsmålet: Er dette noe du kan noe om? Vet du nok? Kan det være at jeg tror jeg vet men egentlig ikke vet? Det hele er litt forvirrende. Man må på en måte oppgi en liten bit av tro på seg selv. Og det er vel nettopp det som er problemet, at vi har en selvtillit. Vi har en tro på oss selv og egne evner. Noen ganger alt for lite, men ofte alt for mye på visse områder. Ta bare alle som tror de er «litt» rørlegger, elektriker eller snekker hjemme. Noen ganger går privatpersoner løs på prosjekter i hus og hjem som de strengt tatt burde overlate til proffene. De som kan det.

Andre åpenbare utfordringer er ledere som ikke forstår at de ikke er gode ledere. Eller ledere og medarbeidere som tror de kan noe om alt fordi de er gode på ett felt. Fordi du som kokk kan håndtere kniv og parterer kjøtt daglig, betyr ikke det at du også kan utøve som kirurg og operere på mennesker. Fordi du som markedsfører har fått tillit hos en kunde som kjøper råd om markedsføring av deg, betyr det ikke at du har fått tillit til å levere råd om hvordan drive ledelse. Det er det andre som kan bedre enn deg som bør gjøre. Beslutningen din om å begi deg ut i et felt du behersker dårligere enn en ekspert kan få deg til å tape din posisjon til å gi råd på det du faktisk kan gi råd om.

Jeg skulle så inderlig visst om jeg skriver på en måte så du forstår det jeg forsøker å formidle. For jeg vet ikke om jeg ikke vet at jeg skriver uforståelig. Jeg tror jeg skriver forståelig, og basert på det har jeg besluttet å offentliggjøre det jeg skriver. Kanskje jeg burde overlatt skrivingen til noen som kan det? I så fall kan du jo gi meg en tilbakemelding som gjør meg litt klokere. For tilbakemeldinger er i hvert fall en god strategi for å bekjempe hovmod og beslutninger tatt med overmot. Det vet jeg at jeg vet.

Advertisements

Om skråsikkerhet: Er du et spørsmålstegn eller et utropstegn?

En fireåring stiller i gjennomsnitt 437 spørsmål om dagen. Om du ikke tror på det må du gjerne undersøke selv. En venn forsøkte å telle på sitt ene barn, og ga opp tellingen da han passerte 300. Da var klokka to på dagen. Før barnet hadde stått opp av senga talte han 16. Et par løv på bakken utløste ikke mindre enn 32 spørsmål: Hvorfor er bladet rødt? Hvorfor er dette grønt? Blir det rødt snart? Eller orange? Hvilken dag skifter det farge? Osv.

Image

Innen fireåringene er blitt femten er antall spørsmål de stiller redusert markant. Derimot øker antall påstander de kommer med. På vei inn i de voksnes rekker blir spørsmål til og med «dumme», så man vegrer seg fra å stille dem. Årsaken til at fireåringene stiller spørsmål er fordi de forsøker å forstå verden. De forsøker å lære. De er spørsmålstegn. Femtenåringene er i ferd med å gå fra å være spørsmålstegn til utropstegn. Mange fortsetter selvfølgelig hele livet å være spørsmålstegn. Dette er de søkende og ydmyke menneskene.  De våger å være sårbare i form av å innrømme at de ikke kan alt. De som underveis i livet utelukkende har blitt til utropstegn er det motsatte. De søker ikke, og er sjelden spesielt ydmyke. De har en forklaring på alt. De eier sannheten. Jeg tipper du kjenner en slik person? Er de enkle å samarbeide med? Innrømmer de noen gang feil? Gir de deg rom til å søke?

Personlig kjenner jeg flere utropstegn, og jeg syns de er vanskelige å samarbeide med. Men jeg kan lære noe viktig av dem. Fordi vi er alle litt utropstegn fra tid til annen. Og ikke nødvendigvis ovenfor andre, men ovenfor oss selv. «Det er sikkert sånn». «Det kan jeg». «Det får jeg ikke til». Høres det kjent ut? Vi mennesker har en medfødt og nødvendig evne til å ta beslutninger på manglende grunnlag. Men gjennom å lære av egne og andres utropstegn kan vi likevel lære oss å fortsette å lære. Ved å være kritisk og søkende. Gjennom å stille spørsmål. «Er du sikker?». «Hvor har du det fra?». «Har vi alle fakta?».

Ved å gå fra å være et spørsmålstegn til å være et utropstegn begrenser man seg. Det blir en negativ spiral fordi det å stille spørsmål og å være ydmyk og søkende er en vane. Selv holder jeg min vane ved like ved alltid å «sjekke opp». Om jeg i en samtale med andre, en diskusjon eller observasjon hører eller tenker et spørsmål som ikke besvares, søker jeg etter svaret. I disse dager har man stort sett tilgang til internett eller andre mennesker. Søk, spør og finn ut. Det gjør deg god. Det gjør deg interessant fordi du blir kunnskapsfull og kan legge til fakta og interessante betraktninger.

La oss betrakte og inspireres av fireåringene. Hold fast i spørsmålstegnet og vær obs på utropstegnene som møter deg.

Helt til slutt vil jeg dele en morsom liten påstand fra en lur kanin. Lag deg en fin dag 🙂

Image