selvledelse

Den lange veien dit..

Hvor lang tid er lenge? Hvor mange meter er langt? Det kommer nok an på hvem man spør, tenker jeg at du vil si? Med det som utgangspunkt tror jeg at jeg kan forklare årsaken til at vi ser så mange som har drømmer de aldri realiserer, og mål som sagte gis opp. I denne posten vil jeg se nærmere på årsaken i seg selv, og kanskje til og med komme med noen tips til hvordan man kan møte utfordringen.

En jeg kjenner har kjøpt seg gitar, igjen. En «lær å spille gitar-bok» også. Han har god musikksmak, et godt øre for musikk og helt klart forutsetninger for å bli en habil gitarspiller. Som nevnt er ikke dette første gitaren han kjøper. Han har forsøkt å lære seg dette før. Årsaken til at det ikke ble slik da, det vet jeg ikke. Men jeg kan si noe om de ulike utfallene av forsøket denne gang ved hjelp av enkel logikk. Alternativ 1 er at han åpner boken på side 1, med riktig innstilling og tid nok til å prøve og øve til han kan bla om til side 2. Deretter må han igjen sette seg ned med side 2 med riktig innstilling og tid nok til å prøve og øve til han kan bla om til side 3. Dette må han repetere til han har kommet seg igjennom samtlige sider i boken. Noe som vil ta lang tid. Hvor lang tid kommer an på hvor mange ganger han klarer å sette seg ned med riktig innstilling og nok tid til å prøve og øve i løpet av en uke. Så vi kan være sikre på at det vil ta mange uker. Sannsynligvis mange måneder også.

Alternativ 2 er at han et sted mellom første og siste side går lei. At han en dag setter seg ned med feil innstilling. Med en tanke om at «nå er jeg lei», «dette tar for lang tid», «så sagte som jeg utvikler meg, tror jeg ikke dette ligger for meg». Hvis han nå i det hele tatt setter seg ned da. Det er en forutsetning i seg selv. Gitaren og boken er en ganske dårlig start dersom det ikke en gang tas i bruk..

guitar.jpg

Jeg håper du kan bruke gitarhistorien som et bilde. En analogi på det å gå inn for å øve og trene og repetere noe så man utvikler seg. I jobben, i et forhold, i styrketrening, i å gå på hendene eller i svømming i åpen sjø. For det er nettopp det absolutt alle andre som mestrer dette har gjort. Ingen er medfødt evnen til å spille på en gitar. Eller i å gå på hendene. Eller i å være en god leder. Det må øves på og trenes.

Det er poenget i avsnittet over som fasinerer meg her i livet. Til tross for at du akkurat leste det, er jeg 100% sikker på at du har og igjen kommer til å gi opp en drøm eller et mål. Fordi du ikke klarer å «stå i det» og gi opp. Jeg har tidligere skrevet om isfjell-effekten. Som handler om at du ser en person som er skikkelig god på gitar. Eller er i veldig god form. Det du ser er bare et resultat av alt arbeidet vedkommende har lagt ned over tid. All smerte, alt slit og all tid som er lagt ned for å komme dit. Dette ser vi ikke. Fordi vi ikke har en glasskule vi kan se i som viser oss personens reise dit. Og vi klarer ikke umiddelbart å koble det selvsagte i at vedkommende har måtte slite og lide i mange år, fordi det ikke er åpenbart synlig. Det man oftere tenker er; «Hey, det der vil jeg også gjøre». “Sånn vil jeg bli” Så stiller vi til start, totalt uforberedt uten å ha tenkt igjen den lange reisen, og går på trynet så det holder.

På toppen av det hele, er vi etterpåkloke.  «Dette var ikke noe for meg, jeg har ikke talent». FEIL!!! Det er hjernen din som forsøker å unnskylde ditt eget ubrukelige forsøk. Du har ikke gått den lange veien de som mestrer det har. Skal du realisere en drøm så må du være forberedt på at det gjør vondt å komme dit. Lenge. Du må forberede deg på en rekke feil og nederlag. Og reise deg opp igjen.

Nylig leste jeg en artikkel om fysisk trening, med et poeng jeg mener gjør seg gjeldene i alt annet av utvikling her i livet. En professor i anatomi forklarte hvordan kroppen styrkes gjennom trening. Kort fortalt handler det om å stresse muskulatur så mye at den opplever mangel på oksygen, noe som resulterer i at den vil sende et signal til hjernen om at det oppleves smerte. Først da vil kroppen gå i en restitusjonsmodus som bygger opp og gjør muskelen i stand til å tåle mer «neste gang». Han summerte videre at: «Trening må gjøre vondt skal den ha en effekt». Slik tror jeg det er med all utvikling. Det må gjøre vondt, fordi kroppen og hjernen din er lat og uforberedt på endring.

GritFor meg er det å ha vondt et vidt begrep. Det er vondt å stå opp tidlig hver dag over lang tid. Det er vondt å reise seg fra en komfortabel sofa for å ta på seg treningstøy. Det er vondt å spise sunt i stedet for enkelt og mindre sunt. Og ikke minst er det vondt å prioritere to timer til gitarspilling når man har lyst til å bruke de to timene på så mye annet.

Det handler i grunn om å prioritere, og å holde ut. Du må overholde kontrakten du inngikk med deg selv da du satte deg et mål. En kontrakt du selv kommer til å gjøre alt for å bryte. Det er deg mot deg selv. I lang tid fra nå. Og det er kun opp til deg hvem som vinner alle kampene, hele den lange veien dit..

Den som gir seg er en dritt..

Advertisements

Om fokus II: Stopp og tenk

Det kan være du har hørt den uthevede delen av sitatet nedenfor før slik som meg. Uten at du helt har sett den helt store meningen. Kanskje fordi sitatet ofte er brukt uten det som fulgte etter disse ordene til Eisenhower i 1957. Årsaken til at jeg ønsker å bruke det, er fordi det er godt sagt, og at det burde gir mening til flere enn deltakerne på forsvarskonferansen talen ble holdt.

“I tell this story to illustrate the truth of the statement I heard long ago in the Army: Plans are worthless, but planning is everything. There is a very great distinction because when you are planning for an emergency you must start with this one thing: the very definition of “emergency” is that it is unexpected, therefore it is not going to happen the way you are planning.”

Kort forklart, er det Eisenhower sier, at en plan holder omtrent helt til man møter fienden. Altså er den i seg selv verdiløs. Samtidig er selve planleggingens essens det å gå igjennom hva som kan vente der fremme i tid og sted. En bevisstgjøring man uten planleggingen ville vært foruten. Overraskelsesmomentet ville da vært langt større, og faren for total handlingslammelse er tilnærmet komplett.

Helt nylig mottok jeg komplimenter fra en venn, for mitt varige engasjement på treningsfronten. Etterfulgt av en innrømmelse av at hun til stadighet hadde planer om å gjøre noe, sette i gang og starte. Jeg tror svært mange er i samme båt. På privaten, og på jobb eller skole. Vi tenker og til og med sier vi skal gjøre noe, men utsetter eller avlyser. Treningsøkta, slankekuren, livsstilsendringen, skippertaket, ryddesjauen. Det finnes et eget fagbegrep for dette: Prokrastinering, forklart som utsettelsesadferd.

Procrastination-Cycle

Prokrastinering er et populært område for forskning i vår tid, nettopp fordi man ser mer og mer av det, i ulike sammenhenger. Forskningen gir heldigvis resultater og avkastning, og det er her jeg ønsker å koble inn sitatet etter Eisenhower, som en knagg å henge det hele på. Tenk deg selv en erfaring du har fra en situasjon hvor du hadde en plan om å gjøre noe som ikke ble gjort. Har du den? Tenk så på hvordan du planla dette gjøremålet eller handlingen. Helt i detalj. Var det noe du tenke på da du satt på bussen eller i bilen. Da du var sammen med noen som inspirerte deg. Mens du satt og jobbet, eller i en annen situasjon. Eller satt du deg ned med penn og papir, diskuterte planen med noen andre, eller la tilsvarende tid ned i det? Hele poenget til Eisenhower er at planleggingen må gjøres godt. Forskningen viser at de som visualiserer den fremtidige situasjonen, det øyeblikket man skal gjennomføre handlingen, lykkes langt oftere enn de som tar lettere på det. Det løftes også frem som svært viktig å visualisere både målet og prosessen frem mot målet. Det vil si at en slankere figur, målet, må visualiseres og tenkes på. Samtidig som veien dit må visualiseres gjennom detaljerte aktiviteter og innsats fra dag til dag og uke til uke.

Personlig bruker jeg en todelt strategi for gjennomføring. Søndag setter jeg meg ned og vier tid til en overordnet plan. Denne sier noe om hvor mye jeg skal gjøre av hva, og hvilken dag. Samtidig har jeg en avtale med meg selv, om at planen ikke holder lenger enn til den dagen noe kommer i veien. Noe uforutsett. Planleggingen min går ut på å tenke igjennom hvilke situasjoner som kan oppstå, og hvordan jeg kan unngå at disse går ut over det som er planlagt gjennomført. Akkurat som i eksemplet tidligere: For å unngå handlingslammelse, eller distraksjon fra målet (LES: DÅRLIG UNNSKYLDNING).

Del to av strategien er å bruke bitte litt tid i løpet av morgenen eller formiddagen, eller kanskje kvelden før, på å visualisere dagen. Hva skal skje når, se i kalenderen, formiddag, lunsj, ettermiddag og kveld. Står trening på planen, bestemmer jeg meg for et klokkeslett eller en annen aktivitet som kan fungere som et «anker» for treningstidspunktet. For eksempel «En klokketime etter middagen er spist». Dersom noen ringer eller det skulle oppstå noe i dette tidspunktet, er planen at det skal gjennomføres så snart det går etter avbrytelsen.

Svært enkelt oppsummert handler det om å stoppe og tenke. Visualisere ved å tenke igjennom og se for seg når og hvor og hva og hvordan. Hvis om at, i fall, og når… Så skal du se at du om et år unngår å tenke: «Fillern, det ble med tanken også dette året».

foresight_230pix

Slå deg ikke til ro med den enkle tanken «at nå skal jeg begynne å trene». Man må ha vært igjennom detaljene som å ha med seg et ekstra måltid å spise på jobb for å kunne trene rett etter jobb, at treningstøy må være vasket og lagt frem, at avtaler må være gjort for å sørge for at barn, eller katter, eller koner ikke plutselig «kommer i veien». For det er disse som Eisenhower omtaler som «emergencies». Og de vil komme som perler på en snor. Fordelen med å benytte «stopp og tenk» er at du da alt har lagt en plan som sier at dersom det går ad undas i dag, så må jeg stå opp kl 6 i morgen tidlig å gjøre det da. Da vil jeg være trøtt, men jeg skal ta meg i nakkeskinnet, sette ett ben i gulvet før det andre, treningstøyet ligger allerede klart og regnjakka vet jeg hvor er i tilfelle regn. For regnvær har vi i dette landet, og jeg kan fortelle at følelsen av å komme inn i varmen etter en kald og våt treningstur er noe av det beste her i livet. Om man bare er villig til å forsøke å føle akkurat det.

Prøv det. Ikke én gang. Men hundre ganger. Så skal du se at det nytter og blir til en varig vane.

Om depresjon: Her kommer den mørke kalde fæle tida..

Klokka er 0718 og jeg sitter på bussen på vei til jobb. Jeg føler meg rett og slett litt som en muldvarp som har fått litt for lite søvn.  Det er helt mørkt ute, det er blitt skikkelig høst. Temperaturen har beveget seg ned mot null grader, og energinivået både hos meg og de andre på bussen er lavt. Det er ikke rart man blir litt smådeprimert. Men hvorfor er det slik?

Ser man til statistikken her til lands, er høsten og vinteren høytid for sykdommer forbundet med depresjon. Ser man på ytterligere alvorlige data, er også dette høytid for selvmord. Og forskjellen er signifikant fra land lengre sør for oss, som har lengre dager og mer lys i denne tiden. Til tross for at vi vet om dette fenomenet, blir i like stor grad tatt av denne mørke kalde fæle tida hvert år. Kanskje til og med uten å vite hvorfor den oppleves som den gjør. Jeg skal nå gi deg deler av forklaringen.

Vi vet at hjernen vår er programmert til å spare energi, og at den søker det som er lett og kjent for å oppnå dette. Mekanismen som får oss til å søke til det som er lett og behagelig, er utskillelse av hormoner som gir oss en god følelse. Serotonin og endorfin. På samme måte skiller hjernen ut kortisol når ting er vanskelig, truende, skummelt og hardt. Kortisol øker stressnivået i kroppen. Det er for at vi enten skal bekjempe eller flykte fra situasjonen med umiddelbar reaksjon.

crazyDog

Cognitive ease, eller kognitiv letthet (enkelt oversatt) er et begrep brukt om det å føle behag og ro. Som diskutert så mange ganger før, er ikke dette det beste for oss. Fordi det innebærer egentlig at vi lar være alt som er ubehagelig, slitsomt og krevende. Som tross alt veldig mye i hverdagen faktisk er. Men tenk deg selv, når ting går bra for deg. Når planene dine fungerer, du møter lite motstand du ikke kan håndtere og du får det som du vil. Det er da du føler deg bra, ikke sant. Når man møter motstand, ting er vanskelig og hardt er det langt vanskeligere å stråle i humør og smile fra øre til øre. Og det er dette som skjer om vinteren. Mørket krever mer av oss mentalt. Det er vanskeligere å se, Vi får færre positive inntrykk. Visste du at bare det å se på fargen grønn gir hjernen velbehag? I mørket klarer du ikke skille grønn fra oransje eller svart. Skal vi få behagelige inntrykk og opplevelser i denne tiden, må vi belage oss på å bruke de andre sansene våre. Som vi i langt mindre grad er vant med å la tilfredsstille oss i dagens samfunn.

Denne tiden medfører også lavere temperatur. Nok en faktor som sliter på oss, i form av at kroppen vår krever å holde en viss temperatur for å fungere. Kulde aktiverer underbevisst en frykt i oss som skal få oss til å søke varme. Når vi fryser får vi altså en aldri så liten lekkasje av kortisol i hjernen, som legger beslag på vår kognitive kapasitet som igjen gjør det vanskelig å «se det positive» i livet.

Kombinasjonen av mye aktivitet i hodet, som følge av at mekanismene i kroppen vår forsøker å «hjelpe» oss ut av mørket og kulda og inn i lys og varme, medfører at du blir fortere sliten. Vi opplever å være mer slitne, og ha mindre energi. Dette fører igjen at du kanskje føler du får gjort mindre enn du føler du bør, du er ikke på topp i det du driver med, noe som utløser nye reaksjoner og følelser av negativ art.

happy dog

Jeg har stor respekt for de som virkelig kan psykologi og nevrologifagene, og jeg er ydmyk i forhold til at folk lider av depresjoner med langt dypereliggende årsaker enn jeg her er inne på. Rådene jeg skriver videre, vil uansett hvem du er og hva du sliter med kunne hjelpe. Fordi de i sin enkelthet påvirker i motsatt retning av utfordringene jeg over har belyst.

Helt naturlig, er det å kle seg riktig og godt første tips. Det hjelper ikke å gi seg hen til kulda. Mange lar forfengeligheten komme først, i form av at de ikke kan bruke lue, de syns vintersko er ufint og at store jakker får dem til å se tykke ut. Er du en av disse, så må du nesten takke deg selv. Nå vet du hva som skjer inni hodet ditt når du fryser, og satt på spissen: Frysing får deg til å bli mindre effektiv i hodet, og du vil ikke være i stand til å yte ditt beste. Husk at hjernen er en muskel. Tar du 100 pushups om morgenen før jobb, er det lite sannsynlig at du setter ny rekord i pushups i løpet av arbeidsdagen. Får du derimot en morgen uten, er sannsynligheten for at du klarer mange i løpet av dagen større.

Smile

Søvn. Helt fersk forskning viser at 90% av oss trenger 7-8 timers søvn for å yte vårt aller beste i løpet av dagen. 5% trenger mer, og 5% trenger mindre og kan klare seg med 5-6 timer. Med andre ord er det 1 av 40 som trenger mindre, og ikke vær så naiv å tro at det er nettopp deg. Søvn er et primærbehov, det er hjernens restitusjonstid og helt avgjørende for hvor godt den håndterer utfordringer. Som nettopp mørke og kulde. Kombinasjonen av mørke, kulde og for lite søvn. Altså mindre enn 7 timer, gjør deg til et urmenneske rent kognitivt. Autopiloten i hjernen din vil med stor sannsynlighet styre deg langt mer enn ellers, du vil være i stand til å fokusere langt mindre, og komplekse tankeprosesser vil gå tregere og føles tyngre.

Fokus. Som nevnt over, blir vi som urmennesker når hjernen vår er sliten. Vi har alle opplevd oss selv og andre som sure og mutte vesener som kommer hjem fra jobb, dumper ned i sofaen og kun eksisterer. Som du lærte på skolen er -1 og +1 lik 0, og det gjelder også her. Klarer du å fylle på med hormoner som skaper velvære, vil kulde og mørke føles litt lettere. Det høres kanskje flåsete ut, men faktum er at mye kan gjøres gjennom «å tenke positivt». Hver morgen har du et valg. Du kan velge å grue deg til å gå ut i kulde og mørke, eller du kan bestemme deg for ett eller annet positivt ankerpunkt i dagen du kan se frem mot. Om det er lunsj med hyggelige kolleger, noe spennende du skal gjøre, middagen du skal spise etter jobb, eller et tv program du liker. Bruk det. Si det til deg selv: «I dag gleder jeg meg til…». Et godt dokumentert tiltak til, er å føre en «takknemlighetsdagbok» hver kveld. I denne kan du skrive opptil tre ting du er takknemlig for eller setter pris på ved dagen i dag eller livet generelt. En gruppe mennesker i et eksperiment ble observert i det de benyttet seg av en slik, og viste umiddelbare resultater i forhold til humør, livsglede og energinivå. Årsaken til dette, er bevissthet og refleksjon rundt det positive i hverdagen. Dette forsvinner ikke selv om det er mørkt og kaldt, men det er vanskeligere å se og huske på det. Ved å «justere balansen» mellom positivt og negativt, vil du derfor bli bedre i stand til å holde deg på topp også høst og vinterstid.

Gi det et forsøk, så kommer jeg straks med en ny post omhandlende generell god behandling av hjernen både gjennom kosthold og livsstil om noen dager.

Hva gleder du deg til med dagen i dag? Selv gleder jeg meg til trening, og å synke ned i godstolen etterpå med en kopp varm te. 🙂

Om selvkontroll: Født sånn eller blitt sånn?

Har du noen gang tenkt på, at de aller fleste mennesker har tilgang på oppskriften til et sunt og godt liv. Likevel lever svært mange liv de ikke er fornøyd med, og kunne tenke seg å endre. Uten å gjøre noe med det. Uten å ta ansvar for seg selv, og kanskje andre rundt seg som de trekker ned fordi de selv er ulykkelige. Det er to årsaker til dette:

Klikk for å lese mer: Om selvkontroll: Født sånn eller blitt sånn?.

Om selvkontroll: Født sånn eller blitt sånn?

Om du var overvektig og ønsket å gå ned i vekt, og alternativene du hadde for å klare det sto mellom å ta 2 piller eller iherdig trening 3 ganger i uken i et halvt år. Hvilken hadde du valgt? Piller, selvfølgelig. I diskusjonen om vi har blitt sånn eller er født sånn, er man opptatt av å forklare en nåsituasjon. Fokuset burde dreie seg om potensial i stedet. Men faktumet er, at vi er født med en evne som gjør at vi søker de enkle løsningene. Det vil si, de som krever minst innsats her og nå.

noGain

Nå skal jeg imidlertid dele et annet faktum, og det er resultatene fra nyere hjerneforskning hvor man har sett på hva som skjer når vi endrer vaner. Nyere teknologi gjør det mulig å spore hva som skjer i hodene våre, og dette har åpnet en helt ny verden av forståelse av menneskelig adferd. Ved endring av vaner, viser det seg at hjernen skaper varige fysiske koblinger for vanene. I tillegg har man sett at de som endrer vaner også får sterkere viljestyrke.

Hjernen er en muskel, viljestyrken kan sammenliknes med en muskel og videre er selvkontroll en muskel som kan trenes og foredles over tid. Det vil selvfølgelig bety at om du ofte viker, og velger det enkle fremfor det som er fornuftig, ignorerer du ditt potensial. Du lar være å trene din egen evne til å ta fornuftige valg, til å være sunn, til å trene, til å gjøre ditt beste og det som er riktig.

Har du noen gang tenkt på, at de aller fleste mennesker har tilgang på oppskriften til et sunt og godt liv. Likevel lever svært mange liv de ikke er fornøyd med, og kunne tenke seg å endre. Uten å gjøre noe med det. Uten å ta ansvar for seg selv, og kanskje andre rundt seg som de trekker ned fordi de selv er ulykkelige. Det er to årsaker til dette.

Den første årsaken er mangel på viljestyrke og kontroll over seg selv til å gjennomføre en eller flere endringer. Dette kommer av vår medfødte evne til å utsette ubehag. Vi er skapt for å spare på energien vår, til å hvile når mulig og til å se etter den korteste veien til mål. Dette henger sammen med overlevelsesevner vi trengte for å klare oss igjennom uka for tusenvis av år siden. I dag er den største trusselen vår oss selv, og vår manglende evne til å investere i egen fremtid. Hjernen er skrudd sammen slik at den vurderer kortsiktig overlevelse som viktigere enn langsiktig overlevelse. Derfor finnes det folk som røyker, derfor finnes det folk som tar risiko og derfor finnes det overvekt. Denne åprsaken skal jeg ikke skrive mer om nå.

Den andre årsaken er at mange mangler kunnskap om sitt eget potensial. Det er en slags undergraving av seg selv og egne muligheter. «Jeg kan ikke», «Har ikke talent for», eller «Jeg er født slik jeg er». Denne årsaken i kombinasjon med den første, gjør det svært vanskelig for samfunnet å få folk til å innse at de kan ta tak i seg selv. Mange omtaler overvekt som sykdom, en medisinsk tilstand. Mange overvektige snakker om at de alltid har vært overvektige, at de har gener som gjør at de er fete. Sannheten er fornektelse i kombinasjon med mangel på selvkontroll.

Personlig er jeg født med en svakhet i anklene. Forleden møtte jeg en jente med samme historie som meg, men forskjellen var hvordan våre foreldre håndterte svakheten da vi var små. Jeg fikk høre at det ville gå seg til med årene, at jeg kunne trene opp anklene til å fungere nesten som normalt. Min mor sørget for at jeg hadde sko med oppbyggde såler, og at jeg var i fysisk aktivitet. Moren til jenta så på svakheten som et handicap datteren måtte leve med, og beskyttet henne i stedet for å forsøke å utvikle. I dag er jenta ufør, hun er svak. Fordi hun alltid har vært beskyttet fra fysiske utfordringer, og aldri styrket svakheten, har den forplantet seg gjennom hoftene og medført skjevheter i ryggraden. Hun har mye vondt, men forsøker i dag å ta tak i et problem som er blitt enormt mye større, ved å trene og bli bedre. Synd det tok 30 år før hun trodde på at det var mulig.

Det ligger noe i at tro flytter fjell. Ikke tro på Gud og tusser og troll, men på at du kan og at det nytter. Ha tro på barna dine, på dine ansatte og ikke minst på deg selv. Se på de rundt deg, og spør deg selv: Hva skiller det de gjør fra det jeg gjør eller har gjort? Hva av det de gjør kan jeg gjøre for å bli bedre, slankere, smartere eller raskere? Det handler om å kopiere suksess. Omgås de som kan og får til. Så vil du se at du vil kopiere enten du vil eller ei, og du vil utvikle deg. Selvfølgelig vil du feile, men læring handler om prøving og feiling, om tålmodighet og utholdenhet. Og som sagt, om troen på at du vil lykkes.

Du kan!

Motivasjon del 1:Fem ting du vil angre på ved ditt dødsleie

Mitt forrige innlegg handlet om å leve det livet man ønsker, eller det livet man tror man må. I går kom jeg over en artikkel som handler om hva døende mennesker angrer på  i livet. Dette er de fem mest vanlige uttalelsene:

1. Jeg angrer på at jeg ikke hadde mot nok til å leve det livet jeg ønsket, i stedet for det livet som det var forventet at jeg skulle leve.

2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde arbeidet så hardt

3. Jeg angrer på at jeg ikke var modig nok til å uttrykke mine følelser

4. Jeg angrer på at jeg ikke holdt bedre kontakt med vennene mine

5. Jeg skulle ønske jeg tillot meg selv å være lykkeligere

Hva vil du angre på da din tid er inne?

Og nå: Motivasjon. For jeg skal ikke skrive mer om din anger før døden. Men om hvordan motivasjon kan forhindre at du sender både deg selv og de rundt deg i den retningen.

Motivasjon… Jeg kjenner selv ordet som en byrde å skrive, og du føler det sikkert som en byrde å lese. En venn av meg sa nylig at forsøk på å forklare fenomenet stort sett ble «flaksende». Etter å ha frisket opp litt, deltatt på et par seminarer og hatt problemstillingen i bakhodet et par uker, skal jeg nå forsøke å «ta det ned på bakkjorden». En av bloggene jeg leser for inspirasjon, skriver at man trenger flere år med studier for fullt og helt å forstå motivasjon. En dæsj med erfaring, en dæsj med diskusjoner og en dæsj med faglitteratur, så mener jeg at jeg har en overordnet idé om hva det dreier seg om. Og som flaks er, har du muligheten til å lese videre og på den måten unngå år med studier, likevel bli opplyst ved å ta del i den følgende åpenbaringen.

Innledningsvis vil jeg redegjøre for ordet motivasjon. Verbet «å motivere» betyr «å bevege» (latinsk: movare).

-asjon stammer fra latinske actio som betyr handling. Definisjonen på motivasjon kan derfor være: «det som fører til handling», og det er denne definisjonen jeg tar utgangspunkt i for videre diskusjon av temaet.  Med andre ord, forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, eller ikke gjør.

Hvorfor vil jeg skrive om motivasjon? Fordi det er avgjørende i absolutt alt som omhandler mennesket og våre handlinger og vaner. Nøyaktig det, er hva denne bloggen handler om: Å gjøre, å handle og å flytte på seg. Det handler om å skape og omdanne energi til noe konstruktivt.

Forbrukerinnsikt, pedagogikk, coaching, ledelse, barneoppdragelse, rådgivning og selvkontroll. Alle med interesse for ett eller flere av disse feltene har noe å lære om motivasjon. For det første for å forstå hvorfor de selv gjør som de gjør, men viktigst om det de gjør er den beste måten å gjøre det på. Sannsynligvis finnes det et forbedringspotensial hos alle. Erfaringene jeg har fra arbeidslivet, viser at 10-20% er i nærheten av å gjøre ting helt riktig. Resten gjør ting delvis riktig, og en del gjør ting feil. Enten det gjelder kundebehandling, ledelse, samarbeid, egenutvikling eller et forsøk på å hjelpe eller påvirke andre.

Til å begynne med skal jeg avsløre resultater fra en del vitenskapelig forskning. Slapp av, jeg skal koke det ned til kjernen i resultatene og ikke bruke kjedelig fagspråk eller store ord. Jeg skal forsøke å gjøre det enkelt, og ikke minst forståelig i en daglig kontekst.

For å forstå motivasjon må du først vite at det finnes to dimensjoner av motivasjon.  Indre motivasjon og ytre motivasjon (Omtalt som intrinsisk og ekstrinsisk motivasjon). Indre motivasjon, kommer fra oss selv. Vår egen vilje. Ytre motivasjon kommer fra andre, eller skapes utenfor vår kontroll.

Forsøk å svare på spørsmålet: Hvorfor lærer barn seg å gå eller å prate?

Grunnen til at barn lærer seg språk eller egenskaper som å gå, er en iboende motivasjon (indre motivasjon). Barna ser på de rundt seg som rollemodeller og gjør det de kan for å gjøre som dem. De drives av en indre kraft som ikke er påvirket av andre.

Som vi vet, er det ingen forpliktende avtale ved fødsel som tilsier at barnet må tilegne seg bestemt kunnskap eller mestring.

Hvilket leder oss til den andre typen av motivasjon. Ytre motivasjon er alt som driver oss på grunn av våre omgivelser. For eksempel mennesker eller situasjoner som skaper belønninger, straff, karakterer, krav, forventninger, gruppepress og så videre.

I hverdagen surrer vi av sted uten noe bevisst forhold til hva som er hva, eller hvordan de to typene motivasjon påvirker oss ulikt. Lite vet de fleste om den destruktive siden av ytre motivasjon.

En av tingene som overrasker meg i livet, er hvor mye folk går rundt og tror. Eller mener om saker uten å vite tilstrekkelig om saken. Som sagt skal jeg styre unna den tyngre vitenskapsteorien, og spørsmål som dreier seg om hvordan vi kan vite om noe i det hele tatt er sant. Men det jeg sikter til er så vanlig at det er skremmende, og det må belyses. Ofte sitter jeg i diskusjoner hvor folk har meninger. Til og med sterke meninger, om saker de egentlig ikke vet noe om. Men de tror. De gjør seg opp en eller annen form for mening basert på gud vet hva, og uttrykker seg på grunn av gud vet hva. I disse tilfellene kan jeg kjenne på lysten til å bli provosert og irritert. I enda større grad i tilfeller hvor personene er politikere, fagfolk eller mennesker med betydningsfulle roller i samfunnet.

Årsaken til mine følelser rundt dette, skyldes det faktum at folk også handler på både feil og utilstrekkelig grunnlag. Ett av mange, men et svært stort sort hull hos de fleste, er viten om motivasjon. Det jeg vil frem til er situasjoner hvor folk forsøker å påvirke andre til å få til noe eller gjøre noe, og uvitende demotiverer fremfor å motivere uten at de selv skjønner det. Triste saker å se på fra sidelinjen.

For det er når vi drives av indre motivasjon vi yter vårt beste. Tenk på forskjellen mellom å gjøre noe du liker og har interesse for å gjøre. Noe du brenner for. Kontra noe du er forpliktet til å gjøre, og kanskje til og med misliker. Indre mot ytre motivasjon. Den indre motivasjonen får deg til å glemme tid og sted. Du gleder deg til å kunne fortsette om du må avslutte for å gjøre andre ting. Du er i «flytsonen» som man sier. Tingene du er forpliktet til å gjøre forsøker du ofte å utsette sluntre unna, finne snarveier rundt eller rett og slett å slippe helt å gjøre. Om disse først gjøres vil det aldri være med samme innlevelse og kvalitet som om du ble drevet av din indre motivasjon. Forpliktelser er ofte skapt av noen andre enn oss selv, eller omstendighetene våre, og kategoriseres derfor som ytre motivasjon. Konklusjonen er at ytre motivasjon er «dårligere» enn indre motivasjon.

Tenk så på ditt eget liv. Hvor stor andel av det du gjør, gjøres på grunn av ytre motivasjon og hvor mye av indre motivasjon? «Noe er nok en blanding av begge», tenker du nok. Det kan være, men da har vi fortsatt en del av ytre motivasjon i bildet. Som forringer motivasjonen i forhold til om den kun var av innenfra. Tidligere har jeg skrevet om du lever det livet du drømmer om. Er du i hovedsak drevet av ytre motivasjon i livet, og i mindre grad indre, har du trolig muligheter til å gjøre noe med livet ditt og bli mer lykkelig. Om du vil ta kontroll over ditt eget liv, vel og merke. Noe kun du kan.

Det er to forutsetninger for indre motivasjon; en årsak og et mål. Som for barna som lærer seg å gå, for å ta dette eksemplet videre. Årsaken til motivasjonen til barn er å kunne gjøre som de andre menneskene de ser, der de ligger på gulvet. Målet er å mestre kunsten å gå, som betyr å kunne balansere på to ben, oppreist, og på den måten bevege seg rundt ved å sette en fot foran den andre. Tenk gjerne på ting du gjør av egen interesse. Hva er årsaken, og hva er målet ditt? Uten en årsak og et mål, er det vanskelig å se at motivasjon kan oppstå. Bevissthet rundt disse gjør det mulig å motivere både seg selv og andre. Samtidig krever det at du setter deg inn i situasjonen, noe som er en stor fordel med tanke på kommunikasjon. Forståelse gjør en nemlig i stand til å kommunisere på bølgelengde med den man forsøker å kommunisere med. Til og med en selv.

Bakdelen med ytre motivasjon er at denne kan påvirke årsaken og målet for den eksisterende indre motivasjonen. Fokus flyttes ved innføring av ytre motivasjonsfaktorer, fra det vi ønsker å gjøre, til hva som skjer om vi klarer eller ikke klarer å utføre. Fokuset blir altså konsekvensen av handlingen og ikke handlingen. Det som gjerne skjer når barna blir eldre, er at vi tillegger ytre motivasjon fordi vi tror det er det rette å gjøre. At det skal få dem til å utvikle seg fortere, gjøre ting bedre eller med større kvalitet. Hadde vi alle hatt kunnskap nok til å nære den indre motivasjonen i stedet, ville resultatene kommet fortere og bedre. Hvordan skal jeg selvfølgelig komme tilbake til.

Tilbake til deg og din egen motivasjon. En øvelse jeg har begynt med, eller et prinsipp jeg har innført for min egen del, er bevisstgjøring av bruken av to ord. Må og vil (å måtte noe, og å ville noe). Tenk på deg selv. Hvor ofte bruker du ordet «må»? Jeg må gå nå. Jeg måtte ordne noe. Jeg må levere det før kl 15. Er det den hele sannheten, eller kunne du brukt ordet «vil»?

Jeg vil gå nå. Jeg ville ordne noe. Jeg ville levere det før kl. 15.

Poenget er om du drives av ditt indre, eller om det er ytre faktorer som styrer deg? Strengt tatt er man ikke tvunget til å gjøre disse tingene du sier du . Din handling får bare en annen konsekvens om du velger å la være å gjøre dem. Med andre ord er det faktisk slik at du vil gjøre i de fleste tilfeller.

Forleden, sto sammen med to kolleger og pratet, og vi hadde det nok så hyggelig. Jeg ville likevel gå videre med noe arbeid da tiden begynte å gå fra meg. Jeg hadde lyst til å si «dere, jeg må gå nå». Ubevist kommer må-ordet av seg selv. Sannsynligvis fordi det virker enklere å bruke. På den måten ble ikke jeg ansvarlig for å avslutte den hyggelige sosiale praten av fri vilje, noen eller noe annet førte til at jeg måtte. Om jeg hadde brukt må-ordet, hadde sannsynligvis ingen spurt meg om hvorfor jeg måtte gå. Altså, en enkel utvei for å unngå å si at jeg ville avslutte noe som i utgangspunktet var hyggelig.

Fordi jeg nå bruker vil fremfor må, valgte jeg: «Dere, jeg vil gå videre til arbeidet jeg». «Ok» fikk jeg tilbake. Og selvfølgelig fikk jeg det. Folk tenker ikke på forskjellen, og de fleste av oss respekterer hverandres vilje. Merkelig, eller hva? Hvordan bruker du må-ordet i det daglige? Om deg selv, og om hva andre må?

Bevisst bruk av «vil», medfører at du tenker igjennom de alternative utfallene av ting. Er det virkelig noe du vil det jeg tenker at jeg vil gjøre? Hva skjer om du ikke gjør det? I tillegg bevisstgjør det negativ adferd. «Jeg gjør det senere», eller «jeg må gjøre det senere». Hvorfor, dukker opp som et naturlig kontrollspørsmål. Og ofte er svaret: «Nei.. Hvorfor utsette egentlig, det er bare å gjøre det, så er det gjort». Fokuset endres til selve handlingen, man blir mer effektiv og mindre ineffektiv.

Som nevnt før vil man selvfølgelig huske å tilpasse tiden sin så man kan være litt sløv også. Det er nødvendig med hvile om man skal klare holde motivasjon over tid.

Om du ikke alt har sett det, flyttes også motivasjonen i sammenheng med bruk av vil eller må. Vil er indre motivasjon. Må er ytre. De tingene du vil gjøre, vil du altså gjøre bedre. Og det gjelder selvfølgelig også de rundt deg. Barna dine, dine ansatte, kundene dine osv. Hvor mange ganger daglig forteller du dem ikke hva de må gjøre? Fremfor å spørre dem om de vil gjøre det du ønsker.

«Du kan da ikke mene at de skal få gjøre akkurat som de vil?» tenker du. Nei, ikke helt. Men viktig for indre motivasjon er frihet. Og denne må dyrkes innenfor gitte rammer. Det skal del 2 av dette innlegget handle om. Som for øvrig kommer i nær fremtid.

Er det mulig å ha kontroll over sitt eget liv?

Bare 46 prosent svarer at de klarer å spise så sunt som de ønsker, viser Helsedirektoratets undersøkelse om folks kostholdsvaner. Det er nesten halvparten av oss det.

En annen studie viser at 40% av byfolk i landet mener dårlig planlegging står i veien for sunne matvaner. På landet er andelen 20%. Min hypotese er at de på landet er helt nødt for å planlegge bedre, fordi de ikke har alt helt i nærheten. De i byene derimot, har tilgang på alt de trenger i umiddelbar nærhet, og er derfor ikke like godt trent i planlegging.

Hvor mange av dere tar dere selv i å stå i butikken etter jobb for å handle inn til dagens middag, helt uten en plan om hva? Antropologiske studier viser at vi i større og større grad bruker hyllene i butikken som handleliste, fordi vi ikke har laget en plan for hva vi skal gå ut av butikken med. Jeg har vært der selv, og syns det er uhyre slitsomt og tidkrevende. I tillegg har jeg vanskelig med å la være å bli i dårlig humør av det. Derfor har jeg sluttet med det.

 En av de absolutt verste tingene jeg vet om på jobb, er folk som ikke kommer i tide til møter. Det er alltid de samme folka. Og de har alltid de samme fjollete unnskyldningene, som de strengt tatt burde latt være å komme med. «Jeg måtte bare ta en telefon», eller «Jeg ble holdt igjen med en annen sak». Alt jeg hører er: «Jeg har ingen kontroll over arbeidsdagen min». Noen av dere kjenner det rykke litt i øyet av dette fordi dere kjenner dere igjen. Det finnes utallige eksempler på arbeidsplasser og skoler som låser dørene i det møtet begynner. Der er det aldri noen som kommer for sent. Det er selvfølgelig fordi at deltakerne da sørger for å komme i tide. De tar ansvar for sin egen tid, og prioriterer. Med det slår jeg i hjel alle «ja, men noen ganger er det slik at..». Har du en plan, du er forberedt og proaktiv havner du ikke i situasjoner hvor du kommer for sent og eller ikke rekker osv.

 

Årsaken for at jeg misliker at folk kommer for sent, er at de faktisk påvirker t tidsbruk og gjør hærverk på planene og kontrollen vi andre har besørget.

Hva er nå så forskjellen på menneskene som befinner seg i matbutikken daglig etter jobb, som må servere unnskyldninger for å komme for sent i møter, til barnehagen, til sosiale hendelser og annet?  At de ikke har en plan? Kanskje. Men mange av dem har også en plan. Det de derimot ikke har, er evnen til å prioritere så planen fungerer slik den er tenkt.

Jeg skal snakke om to dimensjoner som hver enkelt oppgave alltid har. Graden av viktighet, og graden det haster å få gjort oppgaven. Det gir oss fire kategorier av oppgaver:

Viktig, haster
Ikke viktig, haster
Viktig, haster ikke
Ikke viktig, haster ikke

Denne analysen gjør vi ubevisst når en «oppgave» kommer til oss. Med oppgave mener jeg gjøremål. Bleieskift, lage mat, handle mat, gå med søpla, vaske opp, gå i møte, trene og så videre.

La oss ta middagshandelen. Du er ferdig på jobb, går ut døren på jobben og kjenner det rommler i magen. «Hva skal jeg ha til middag i dag»? Du har selvfølgelig noe småtteri liggende hjemme i kjøleskapet, og husker kanskje noe av det du har der. Men du mangler likevel et bilde i hodet av hva som skal stå på bordet i det du setter deg for å spise. Oppgaven både å finne ut av hva og handle dette er åpenbart viktig, og den haster. Magen forteller deg konstant at den vil ha mat, og du har en avtale litt senere som du skal rekke.

Lettere oppgitt over livet, kommer du hjem med Kapteinens fylte rødspette og pommes frittes i Rema-posen din. Ikke noe mer, for det var slitsomt nok å være kreativ for dagens middag. Det legges opp til samme dansen i morgen, men det ubehaget tar vi da. Det er langt frem i tid.

Hjemme, på utsiden av huset har du et rekkverk som skulle vært malt i løpet av høsten. Det er viktig å få gjort det, men det haster ikke umiddelbart. «Jeg skal få gjort det før snøen kommer». Nettopp fordi mengder med snø, på et rekkverk skrapet for maling, ikke vil like snøsmeltingen til våren igjen. Treverket vil suge til seg vann og trolig begynne å råtne.

Fordi oppgaven med å male ikke løftes inn i en konkret plan, går ukene og månedene, og til slutt haster det å gå gjort unna malearbeidet. Det er minst like viktig som før. Men nå brenner det på dass. Dette siste eksemplet, omhandler mitt eget rekkverk på min egne terrasse. Jeg er superdårlig på planlegging og gjennomføring av oppgaver som er tilknyttet vedlikehold av hus og hage. For det første er det drit kjedelig. For det andre har jeg andre ting som er prioritert høyere. Ganske dumt, egentlig. Og jeg vet jeg kommer til å utsette det enda litt til. Jeg burde å spandert på meg noen malere som kunne gjort det, så ville jeg sluppet å bytte ut flere planker neste år. Noe som er en enda større jobb.

Tilbake til dimensjonene. Under har jeg laget en illustrasjon som viser de 4 kategoriene. Hver av dem har fått et nummer.

Image 

 

Oppgavene i kategori 3 og 4, er gjerne ting vi gjør for at det skal virke som vi har mye å gjøre. Det er oppgaver vi gjør rett og slett fordi vi er så nedlesset med ting vi skal gjøre, at vi ikke en gang vet hvorfor vi gjør dem. Og det er selvfølgelig ting vi liker å gjøre, som det bør være rom for. TV-titting, impulsiv sex, gå tur, overraske en venn med besøk osv.

Oppgaver over tid forandrer kategoritilhørighet. Som eksemplet med rekkverket mitt. Det var i kategori 1, men gled sakte over i kategori 2. Her ligger nøkkelen i god planlegging, og svaret på mitt spørsmål om hvorfor noen mennesker alltid er på utur tidsmessig: ALLE deres oppgaver havner i kategori 2. Alt brenner, og en hver oppgave de får mellom hendene får førsteprioritet. Det er derfor de sjelden klarer å gjennomføre planlagte oppgaver. Disse skyves til de brenner så mye at de må gjøres, og det igjen går ut over andre planer, møter og avtaler.

Spiralen man havner i, har ingen ende og den er svært vanskelig å komme ut av. På en side snakker jeg her om oppgaver generelt i livet. I det store bildet. Men du kan også ta det ned til konkrete områder, som håndtering av e-post på jobben. Hvor mange av dere er det som har den pop up-varslingen i Outlook på? Hvorfor? For å lese hver bidige e-post i øyeblikket den kommer inn? Typisk oppgave som er kategori 1, men gjøres om til kategori 2 fordi man ikke vet bedre. Milliarder av kroner kastes ut av vinduet årlig på grunn av folks elendige prioriteringsevne på jobb. Håndtering av e-post er et godt eksempel, fordi det er så godt synlig eksempel som anses som lite, men som faktisk er utrolig avgjørende. Håndtering og kultur rundt e-post er en av tingene jeg har arbeidet med i min avdeling på jobb, som har redusert arbeidstiden til de ansatte betraktelig og samtidig økt effektivitet. Vi leser e-post 2 ganger om dagen til faste tider. Vi overholder e-post som i kategori 1. Haster ikke, men viktig. Nøyaktig samme teknikk kan overføres til dagliglivet. Ved å innføre et fast tidspunkt for å lage matplan, og faste tidspunkter for innkjøp av mat unngår man at mat blir et kategori 2 «problem». Tidsbruken reduseres drastisk, økonomien på matfronten blir bedre og man blir generelt mindre oppgitt. Jeg har nesten lyst til å strekke meg til å si at man blir mer lykkelig av å ha en god matplan. Senere i dag skal jeg introdusere dere for min matplan, min treningsplan, arbeidsplan og alle «verktøyene» jeg for øvrig forsøker å bruke flittig i hverdagen. For å ha kontroll på mitt eget liv, for å prioritere best mulig og for å ha det best mulig.

Ha en fin lørdag.