Month: July 2014

Om fokus: Hallo? Er du her?

I dag hørte jeg en sak på radioen som handlet om barn som blir sjalu på mobiltelefonen til foreldrene sine. Selv i ferien har folk store problemer med å legge vekk telefonen. Kanskje ikke så rart, når storparten av bilførere i landet ikke engang mens de kjører klarer å la mobilen ligge. Vi er hekta. Avhengige. Mobilmisbrukere.

Cell-Phone-Addict

Jeg skal ikke gå i detalj med meg selv som eksempel, men jeg kan vel lett innrømme at jeg er blant mange som har fått dårligere folkeskikk etter at smarttelefonen har blitt «smartere og smartere». Med det mener jeg at man støtt og stadig opplever at folk er mer opptatt av telefonen sin, enn deg. Ved middagsbordet, i jobbsamtaler, på byen eller i andre sosiale settinger. For meg er det ikke veldig annerledes enn at personen du står og prater med, plutselig snur seg fra deg og starter en annen samtale før den dere hadde, var avsluttet. Dette til tross, er jeg en like stor dust som andre. Det er vanskelig å la være. Og nå skal jeg fortelle deg hvorfor.

Vi mennesker trigges av positive opplevelser. Av ros, skryt, mestring og annen positiv forsterkning som det så fint heter. Ordet forsterkning benyttes fordi ros, skryt eller mestring forsterker nettopp adferden som førte til ros, skryt eller mestringsfølelse. Vi er medfødt dette systemet som lar dette skje, og det hele oppstår ved at hjernen skiller ut hormoner som får oss til å føle oss vel. Nåtidens stadig dypere innsikt i disse belønningssystemene og mekanismene som driver vår adferd, benyttes ikke utelukkende av forskere og psykologer. Denne innsikten er svært verdifull for alle som ønsker å påvirke mennesker. Selgere, markedsfolk, konsulenter (som meg), diplomater og forhandlere, ledere og ikke minst de som designer websider, apper og andre former for medier du bruker tid på.

Dyp innsikt, resultater av masse eksperimentering, og forståelsen av sosialpsykologi er det vi alle er «ofre» for når vi står der med mobilen i hånda og er totalt fraværende i øyeblikket. Designerne vet nøyaktig hva våre svakheter er. De vet nøyaktig hva som skal til for å trigge oss. Og de vet nøyaktig hva som skal til for å få oss hekta. Facebook, Snapchat, Linkedin, Tinder eller hva nå enn appen heter er nøye utviklet og tilpasset for at du skal tilbringe mest mulig tid med dem. I tide og utide.

Psykologen som snakket i radioen anbefalte foreldrene å lage mobilregler som de delte med barna. Altså regler for dem selv, delt for å forplikte seg. Det høres helt på trynet ut, men slik er det altså blitt. Og her kommer litt av dagens poeng. Fordi vi er enkle mekanismer som søker umiddelbar tilfredsstillelse. Gjennom å se hvorfor mobilen vibrerte, sa pling eller plong. Er vi nødt for å ha en plan for hvordan vi skal klare å utsette dette behovet for umiddCell phone prohibelbart å stilne vår nysgjerrighet. Regler sammen med barna er et kjempegodt utgangspunkt. Hva med å bli enige med vennegjengen, eller venninna, at når dere er sammen, så er det her og nå vi skal være. Ikke i mobiluniverset. Der kan vi være når vi ikke er samlet til middag, eller en kaffe eller en gåtur i solnedgangen. Nøkkelen her ligger i å tenke over dette. Hvor ille er jeg. Hvordan ønsker jeg å fremstå. Hva syns folk rundt meg om mine vaner? Kanskje du skal spørre? Så må du jo bruke tid da, på å tenke igjennom hvordan du skal klare å unngå å se ut som en zombie neste gang du møter daten din, eller kompisen din. Hva med å slå av alle varsler? Hva med å legge igjen telefonen i jakka før du går inn til noen. Uten at du har tenkt igjennom dette på forhånd er du nærmest sjanseløs. Fordi disse designerne vet hvor forferdelig hjernen din jobber imot deg om du har mobilen i lomma. Eller på bordet. Du har allerede utarbeidet så sterke vaner, at du sannsynligvis sjekker mobiltelefonen et titalls ganger i løpet av dagen uten at den har gitt en lyd fra seg.

 

Jeg for min del er i hvert fall sikker i min sak. Jeg må gjøre noe. Alle varslingslyder med unntak av ringelyd er av. Telefonen skal fremover få sporadisk «fri» gjennom å bli lagt igjen hjemme eller i bilen eller i jakken. Og ikke minst skal jeg gjøre alt jeg kan for ikke å dra den opp mens jeg sitter sammen med venner, eller face to face med andre mennesker. De forventer at jeg er der og da. For dem. Ellers kan jeg jo like godt gå.

LIK gjerne dette innlegget da. Eller forresten. Legg bort telefonen og fortell noen om din plan for å bli litt mindre mobilavhengig. 🙂

Om lunsjpauser og sommerferie

Nyere forskning på tvers av ulike fagretninger er i dag i bedre stand enn noen gang til å forutse jobbsuksess, hvordan vi kan leve rikere liv og ha større grad av tilfredshet i hverdagen. Selv under forholdsvis høy grad av stress i livet. Et hovedfunn, kanskje åpenbart for noen, er at vi mennesker ikke er designet til å operere som maskiner: Med høyt tempo, kontinuerlig og over lang tid. Stor sett, når vi forsøker å samarbeide med maskiner og teknologi, ender det derfor opp at de er de som styrer oss heller enn omvendt. Faktum er at vi er designet til å arbeide i intervaller hva gjelder tid og innsats.

En av våre absolutte primærbehov er å bruke og å fornye energi. Vi er «skrudd sammen» for å være aktive på dagen, og å sove om natten. Men også å jobbe intenst i korte perioder for deretter å hvile og å restituere. Dessverre er det kun de færreste arbeidsplasser og daglige liv som er tilpasset dette. Vi står på i høyt tempo, uten å være uthvilte og uten noen gang å få restituert oss skikkelig. En ond sirkel som helse-Norge for lengst har satt på agendaen, og som koster oss hundrevis av millioner årlig.

sleep_deprivation

På en side finnes det spor av forståelse for det faktum at mennesket er designet for intervallarbeid. Et eksempel er det forholdsvis godt innarbeidede fenomenet lunsjpause. De fleste av oss er til og med beskyttet av loven: Vi skal ha 30 minutters lunsjpause ved 8 timers arbeidsdag. Yrkessjåfører er også pålagt hviletid, slik at de maks kan kjøre et gitt antall timer, for så å ta ut et gitt antall minutters pause for å restituere. Flygere kan ha et maks antall turer i løpet av en uke. Og de som kan eller leser litt om trening, vet at det er hvile mellom treningsøktene som gjør at man blir sterkere og mer utholdende. Uten at dette har noe med loven å gjøre. Det har mer med naturlovens makt over vår fysikk og psyke. Ta styrketrening med vekter. Høy intensitet er det som preger de fleste treningsprogrammer med påvist effekt, etterfulgt av en gitt tid med hvile. Superkompensasjon kalles det når muskulaturen er brutt ned (ja den brytes faktisk ned under trening), bygger seg opp igjen – sterkere enn den var. Derfor utvikler vi oss når vi trener riktig og hviler tilsvarende.

Bær med meg om du ikke er spesielt treningsglad, men analogier med trening er lett å bruke: Se på forskjellene mellom en sprinter som løper korte distanser svært raskt. Og en marathonløper som skal holde ut over lang tid. Den første tar ut masse energi på kort tid. Den andre må disponere energien over lengre tid. Selvfølgelig på et langt lavere intensitetsnivå. Et forsøk på å holde sprintfart på et marathon sier seg selv at vil ende i kollaps. Likevel er svært mange som forsøker å holde et sprinttempo i hverdagen til tross for at det er marathondistansen de står ovenfor. Dag inn og dag ut. De får aldri tatt ut sitt fulle potensial, og de får heller aldri restituert fullt og helt. De har rett og slett «designet» en hverdag hvor de selv ikke er i stand til å yte sitt faktisk beste. Dette på bekostning av prestasjoner i jobb, livsglede og tilfredshet. Både sin egen og til de rundt seg.

En internasjonal undersøkelse viser til følgende resultater:
– 64% sover mindre enn det som er antatt et minimum for full restitusjon: 7-8 timer
– 73% finner det vanskelig å fokusere på en ting av gangen
– 64% opplever å være irritert, utålmodige og ha angst på jobb
– 61% tilbringer langt mindre tid på det de har lyst til og er gode til (!)
– 80% sier at de bruker alt for mye tid på å reagere på ting som faller i fanget på dem, heller en å fokusere på det som gir dem langsiktig verdi og som utvikler dem

Som enkeltindivider tar vi ikke ut vårt potensial på langt nær. Og vi «slår oss til ro» med at «sånn er det». Uten engang å gjøre et forsøk på å gjøre noe annerledes. Som samfunn har vi et potensial som er helt uhørt stort når det kommer til utnyttelse og utvikling. Noe som er et felles ansvar. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og forvente at politikere og lekmenn skal pålegge oss ytterligere lunsjpauser og hviletid. I hvert fall ikke i vår egen «fritid», som det så misvisende blir kalt (i noen tilfeller).

Oppi det hele har vi i det minste sommerferier. En tid som mange i det minste kan å nyte og å sette pris på. Men en helt åpenbar tid til noe refleksjon også. Et slags «halvårsmøte» med oss selv og de rundt oss, til å spørre hva vi driver med, om vi er fornøyd med det vi har gjort så langt i år (og i livet), og ikke minst hva vi kan gjøre annerledes og bedre.

Selvfølgelig nytter det ikke bare å peke på utfordringer uten å følge opp med noen forslag til løsninger, så her kommer noen:

BodyMindConnection[5]

Fysikk: TRENING er fortsatt viktig i følge forskningen (bombe). Vi er i alt for lite aktivitet, og kroppen vår fungerer ikke optimalt om den ikke blir utfordret fysisk. Husk at en gåtur er fysisk aktivitet. Du trenger ikke bestige fjell.

Følelser: Fokuser på det som er bra, det som gleder deg, og gjør mer av det. Fjern det som drar deg ned, inkludert folk som påvirker negativt (bort med dem).

Mental: Vær til stede! Føl, kjenn etter, se, lytt og hør. Hvordan høres det egentlig ut om man lytter i et sneglehus?

Mening: Unn deg å gjøre noe som gir deg mening i livet. Uten det, vil du kun jobbe mot strømmen på det som ikke gir like mye mening.

Så gjenstår det bare å ønske dere alle god sommer. Håper du gjør det beste ut av det, på en måte som gjør at du også kan gjøre det litt bedre når den er over.

GOD SOMMER 🙂

summer