Month: December 2013

Godt nytt år: En oppsummering av 2013

ImageDe siste 10 dagene har jeg hatt ferie. Jeg har sovet lenge, sett film, vært med venner, spist godt og drukket godt. En god avslutning på et brukbart år. Høsten 2013 har vært svært krevende på mange måter, og det var en etterlengtet ferie jeg gikk inn i for snart to uker siden. Jeg er forberedt på at inngangen i 2014 ikke blir noe lettere, og da er det godt å nyte disse dagene med fri til det fulle. Uten stress, forpliktelser eller mas.

(Bildet er fra årets største dag, bryllup 7. september 2013)

Helseåret 2012 var året jeg endret livsstil og reduserte kroppsvekten med over 10% samtidig som jeg innførte en aktiv livsstil. 2013 har handlet om å holde vekt og livsstil, noe jeg har klart godt. I 2013 logget jeg 153 treningsøkter totalt. I dag står det 210 økter i loggen for 2014. En økt treningsmengde har forbedret den fysiske formen ytterligere, og prestasjonene begynner nå å bli litt bedre enn midt på treet. Noe som naturligvis motiverer til å holde det gående videre i 2014 og videre i livet. Mitt overordnede mål er som nevnt før “å dø i god form”. Forhåpentligvis er det mange år til jeg skal avgå, hvilket betyr mange år med trening.

Av konkurransene og sekunderingene verdt å nevne i år:

Halvmaraton (Oslo Maraton): 1:39:33
10K (Sentrumsløpet): 44:13

Spesielt fornøyd er jeg med tiden for halvmaraton da jeg i starten av året kun hadde som mål å gjennomføre. Med tiden notert, må jeg si at jeg syns jeg gjorde en god innsats. Og det iberegnet at jeg kom for sent til start og ikke klarte å knyte skoene skikkelig før jeg bega meg ut på den 21km lange turen. Neste år blir det ned mot 1:35:00.

Sentrumsløpet forbedret fra året før med nesten 5 minutter. Det er denne progressjonen som inspirerer meg med trening. Selv om det er svært mange der ute som er langt raskere og i bedre form enn meg, vet jeg at det er helt opp til meg hvor mye bedre de skal få lov til å være. I løpet av de neste 5 årene skal jeg i hvert fall utfordre og overgå mange av dem. Kanskje de 5 årene etter det også. Jeg er helt inneforstått med at jeg kun har trent målrettet løping i 2 år. Det er kort tid. Det sies at det tar minimum 5 år før man virkelig kan se de gode resultatene, og disse gleder jeg meg til. Selv om det er mye hard jobbing igjen. Og det er slik det er med alt. Ingenting kommer gratis. Hardt arbeid er eneste veien mot nye mål og egenutvikling. 2014 blir for meg mer skolegang, mer trening, mer fokus på en fornuftig husholdningsøkonomi, og tett fokus på effektiv bruk av livet generelt. Et liv hvor jeg bestemmer over hva som kreves av meg. Hvor jeg tar ansvar for å nå de målene jeg selv har satt. Og hvor jeg lytter til kroppen og hodet når nok er nok, eller det jeg gjør er for lite. Samtidig skal jeg elske og ære de som er rundt meg, for selv om jeg høres selvsentrert ut her på bloggen, er jeg ektemann, venn, bror, sønn, barnebarn og kollega også. Et godt 2014 ønskes til alle, og ikke minst de av dere som finner det for godt å lese det jeg skribler ned her.

Takk for i år, og godt nytt år.

Advertisements

Nyttårsforsetter: Hvordan unngå mageplask og elefanter i halsen

Jeg planlegger for året 2014 og fant igjen et innlegg om nyttårsforsetter som jeg skrev for nesten ett år siden. Det beste jeg vet er når jeg selv kan hente inspirasjon og motivasjon i mine egne gamle innlegg. 🙂

intervensjon

4 av 10 befinner seg for øyeblikket med et nyttårsforsett hengende over hodet. Undersøkelsen gjennomført av Norstat viser følgende fordeling av forsetter blant Nordmenn med et eller flere forsett:

Image

Tidligere undersøkelser viser at de aller fleste hiver forsetter og gir opp i forsøket allerede i løpet av få uker. MAGEPLASK! Hvorfor? Enkelt! De er for dårlig forberedt. Tidligere i jula var det en eller annen som sa på TV: «A goal without a plan is just a wish». Særdeles godt sagt. Hvor langt kommer med et ønske, da? Vel, min påstand er at om man ønsker noe høyt nok, så kan man komme langt. Problemet med nyttårsforsettene som for mange egentlig bare er ønsker, sjelden er spesielt gjennomtenkt. «Hvis jeg bare tenker hardt nok på at jeg vil bli slank, så blir jeg sikkert det». Litt som i boken «The Secret» som solgte svære bokfjell på verdensbasis (19 millioner) skriver…

View original post 2,100 more words

Om å snakke sammen: Giraffspråket

Image I forrige uke kunne vi i VG lese om de to 8-åringene som ba inn til bursdagsfeiring hvor ingen kom. Tidligere samme uke skrev jeg om hvorfor mange tillater seg å kritisere andre i sosiale medier. Det er ingen mangel på mulige og pågående konflikter rundt oss. Men hvor gode er vi egentlig til å løse slike ubehagelige situasjoner? Hvor god er du til det? Gifraffspråket er genialt i forhold til kommunikasjon og konfliktløsning i hverdagssituasjoner, og det kan skape positiv læring hos og mellom menneskene involvert.

Giraffspråk er kallenavnet på ikkevoldskommunikasjon. Det vil si kommunikasjon som ikke oppfattes som angripende eller sårende. Et språk hvor man bruker egne oppfatninger uten å tolke den andres egentlige intensjon. For der er i denne tolkningen man provoserer hverandre. «Språket» er en teknikk eller metode som opprinnelig er beskrevet av psykologen Marshall B. Rosenberg. Bildet av giraffen er brukt fordi den har et stort hjerte, den stikker halsen frem og er lyttende. Det motsatte er ulvespråk hvor man «biter hodet av hverandre». Disse bildene er i mine øyne svært gode, og det er veldig lett å kjenne igjen og skille de to. Tenk bare på deg selv og dialogene du har vært i den siste tiden. Har du hatt dialoger som har føltes ubehagelig? Hvordan gikk disse for seg? Ble du enig med den andre parten?

Hensikt med giraffspråk er å skape kontakt og oppnå empati og forståelse. En av mine favorittforskere og forfattere, Roy F. Baumeister, konkluderer i sin bok «EVIL, Inside Human Violence And Cruelty»: Det er ingen som har onde hensikter i utgangspunktet. Mennesket er født til å være godt, men det er situasjoner og omgivelser som får oss til å handle med vold (både fysisk og psykisk). Ondskap eller vold oppstår først når det finnes et offer. Uten et offer (en person som føler seg truet f.eks.) kan man ikke beskylde noen for utøvelse av voldelig adferd (med unntak av materielle skader etc.) Med andre ord må noen uttrykke negative følelser for at en voldsutøver skal kunne identifiseres. Ofte oppleves vold uten at offeret uttrykker sine følelser. I tillegg viser en rekke undersøkelser viser at mange voldsutøvere faktisk ikke er klar over ubehaget de har påført andre. Og som nevnt er voldsutøvelsen ikke et bevisst mål i seg selv. Dette er svært viktig å vite i arbeidet for å bekjempe mobbing. Vold er et slags hemmeligholdt og ubevisst fenomen i utgangspunktet. Selv om vi opplever vold selv som svært synlig, ser ikke omverdenen verken volden eller konsekvensene av denne før det kanskje er for sent. Senest i dag står en kvinne frem i media som tidligere mobber. Hun forsto ikke den gang hvilken smerte hun påførte andre. Mangelen på empati er helt klart en nøkkel i arbeidet med forebygging av vold og mobbing.

Image

Giraffspråket søker å bryte denne stillheten rundt voldskommunikasjon (psykisk vold), gjennom kontakt og åpenhet om følelser og behov. Metoden kan beskrives i fire elementer, og er et tilsvar til en annen part i situasjoner hvor ubehag oppstår som følge av den andre partens adferd:

  1. Beskrive din oppfattelse av situasjonen med egne ord uten å kritisere eller bedømme den andre.
  2. Uttrykke følelsene dine som oppstår som følge av punkt 1.
  3. Uttrykke behovet følelsene dine trigger
  4. Be den andre parten om adferd som kan dekke behovet.

Et tenkt eksempel er en situasjon hvor jeg treffer en person som for meg virker truende ved å være veldig «opp i ansiktet», gestikulere og være høylytt.

Meg: Jeg syns du står veldig nærme meg, armene dine svinger rundt meg og stemmen din er høy (1). Dette får meg til å bli redd og usikker på deg (2). Akkurat nå trenger jeg å føle meg trygg på at du ikke vil gjøre meg noe (3). Vil du ta et skritt tilbake, ikke svinge sånn med armene og senke stemmen din er du snill (4)?

Eksemplet viser hvordan man opplyser den andre både om hvordan vedkommende fremstår og hvilke følelser og behov dette skaper hos meg. Vedkommende vil reflektere over sin intensjon, og etterkomme ditt ønske om å gi tilbake trygghet. Med høy sannsynlighet også komme med en unnskyldning.

Svært mange konflikter oppstår, og til og med eskalerer, fordi man ikke forstår hverandre. En person oppfatter den andre på en annen måte enn personen oppfatter seg selv. Men et slikt utgangspunkt er det nesten garantert at situasjonen låser seg, eskalerer og ender i ubehag hos begge parter.

Image

Giraffspråk er en metode som må trenes og øves inn. Det er vanskelig å utøve det i reelle situasjoner om man ikke har tenkt igjennom og øvet på forhånd, og det er også vanskelig å utøve det på en god måte selv om man husker punktene. Men øvelse gjør mester. Øv med venner, med barna eller ektefellen. Spesielt barna har godt av et verktøy som dette. Grunnleggeren har flere vellykkede prosjekter på barneskolenivå, hvor mobbing faktisk er blitt totalt eliminert etter innføring og utøvelse over en viss tid. Årsaken? Barna forstår hverandre og seg selv. Konsekvensen av deres voldelige språk og handlinger blir plutselig synlig for dem. Andres følelser blir tydelige, og man forstår at egne intensjoner kan oppfattes som onde av andre selv om en selv ikke umiddelbart har onde intensjoner. Tenk bare hvor ofte du ber barna være stille, slutte å krangle eller mase uten å begrunne hvorfor. Hvor mye læring er det i det? Prøv giraffspråk med dem, og du vil garantert se en læring du ikke har sett før.

Håper du gir det et forsøk. 

Om å gi litt faen: Hva er det verste som kan skje?

Image

 

Som regel skriver jeg her om streben, og det å utvikle seg ved å presse seg selv og ved å komme ut av komfortsonen. Et poeng jeg ikke nevner ofte nok, er restitusjon og viktigheten av å «gi beng» også. All trening består av å presse seg, både fysisk og psykisk. Men det i seg selv er helt meningsløst om man ikke legger opp til at kroppen og hjernen kan bygge seg opp igjen, og bli enda sterkere. 

Det store kunststykket er å skille på hvile og latskap. Det krever disiplin og selvinnsikt. Krangler du med din indre stemme, er det lett å si: «Ja, jeg trenger jo litt hvile i dag». Du må våge å være 100% ærlig med deg selv. Også må du være bevisst det at man av og til ikke får til det man kanskje vil. Det gjør ingenting så lenge du har respekt for at det innimellom er sunt å sløve, slurve eller bare gjøre ikke noe.

I prestasjonssamfunnet vårt finner jeg mange av mine nærmeste som flinke, svært fokuserte og hardt arbeidende. Mange av dem spør om hvem jeg egentlig skriver om her i bloggen når jeg snakker om streben og trening og mestring og oppnåelse. For disse folka presterer allerede. De har en veltrent selvkontroll, i hvert fall på noen områder. For om de er like flinke til å koble av, tviler jeg litt på. For også det ikke å gi seg nok hvile er en uvane. Og da må det trenes på, strebes etter og settes i system. De som ikke klarer det, blir ofte utbrent.

I dagens prestasjonssamfunn tror mange at alle forventer noe av dem. Både kjente og ukjente. Venner og uvenner. Det legges opp til massivt press gjennom sosiale medier og tradisjonelle medier. Man skal helst bake, vaske, stelle unger, stelle mann, jobbe overtid, bli direktør og bestige fjell daglig. Og jeg forstår de sosiale mekanismene som ligger bak folks følelse av press. Jeg forstår at man er redd for ikke å være god nok. Eller at andre skal syns at barna deres ikke er gode nok, eller har fin nok matpakke på skolen eller klær på seg. Men forstå meg da. Når jeg sier: Hva er det verste som kan skje om du gir litt faen i dag? Går hjem fra jobb tidlig. Spiser grandiosa til lunsj. Tar deg en sjokobolle ekstra eller lar badet stå uvasket til søndag?

Vi er nødt for å lære å kjenne på følelsen av “å ikke måtte”. Det skal være litt frivillighet og indre vilje i det vi gjør. Ellers risikerer vi å brenne opp. Eller ut. Eller hvordan det nå var.

Så en utfordring til deg i dag, eller en dag til uka: Gi lit faen, da! For hva er det verste som kan skje?

God kveld.

Om ondskap, jantelov, kjærlighet og forgudelse: Det sosiale mennesket

Forlatt for å dø, er et uttrykk vi heldigvis ikke hører så mye i dag. Og jeg skal ikke her skrive så mye om døden, men heller fremheve første ord i dette uttrykket: Forlatt. Ikke at det er så koselig heller, men det er for å få frem et poeng. Som vanlig 🙂

Forlater man et nyfødt barn, samtidig som man sørger for at det får lys, varme, søvn, føde og vann, vil det likevel dø. Et nyfødt barn er like avhengig av nærhet som de andre nevnte primærbehovene. Med nærhet menes her berøring. Huden er vårt største sanseapparat, og den utgjør omtrent 15% av kroppsvekten vår. Allerede på fosterstadiet utvikles huden som organ, og både svangerskap og fødsel er en del av livsviktig nærhet for et nytt menneske.

Dette forteller litt om vår natur i forhold til avhengigheten til mor, og senere til andre. Det handler etter hvert ikke bare om nærhet i form av berøring, men tilhørighet. Når vi mennesker snakker om frihet, snakker vi ikke å være fri fra andre, men å være fri til å være del av en flokk. Dette ligger instinktivt i oss, fordi vi står sterkere sammen og har større sannsynlighet for å «overleve» sammen. Det er disse urinstinktene jeg atter kommer tilbake til. Denne gangen vil jeg belyse hva våre sosiale instinkter skaper av problemer og fordeler for oss. Spesielt interessant er det i dagens informasjons- og teknologisamfunn.

Ingeborg Heldal blogget nylig: «Kan vi ikke bare slappe av litt nå?». En artikkel som handler om at sosiale medier skaper så mye press i ulike retninger at man blir livredd for å gjøre noe galt, enten man velger det ene eller det andre. Et eksempel hun trekker frem er presset av å levere med barnet en sunn, kreativt komponert og fancy matpakke. Samtidig som det å kle ungen i en merkevarelue kan gi «feil» signaler. Kanskje hun skal kompensere for matpakken med en hjemmestrikka lue i miljønøytrale tekstiler, skriver hun.

Bloggen er et opprop mot alle debattene som går rundt kjente og ukjente bloggere og profilerte personer i sosiale medier. De får hets om de er tynne, kjeft om de er tykke og late, de blir kalt skjellsord om de er rike, og utskudd om de ikke får til å følge opp barna sine «riktig». Heldal ber om at vi alle slapper av litt nå. At vi aksepterer hverandre og lar hverandre være litt i fred med det vi er og kan og ikke er og ikke er. Slik at vi på den måten kan være oss selv litt, noe vi faktisk er i stand til. For det er vanskelig å tilfredsstille absolutt alle andre.

Jeg vil fremheve to forhold her som jeg tror det er viktig å være klar over. Det første er selvsagt dette med vårt ekstreme behov for sosial tilhørighet. Det andre er problemet med «åpen sosialisering». For sosiale medier har ført mennesker sammen i både diskusjon og samvær, som aldri ville ha diskutert og omgått hverandre i det «virkelige liv». Mennesker med svært ulike syn på hva som er «rett og galt», og ikke minst med ulik referanseramme (bakgrunn, utdannelse, verdier og holdninger). Dette skaper naturlig nok grunnlag for uenighet og ikke minst misforståelser. Også er det sånn, at vi har en tilbøyelighet til å se andre og andres oppfatninger gjennom våre egne sett med erfaringer og overbevisninger. Vi er tilbøyelige til ikke å forstå at en mulighet er å lære av andre ved å lytte, og ved å forsøke å forstå hvordan andre tenker og ser ting rundt seg. Det som heller skjer, er at vi ubevisst føler deres meninger som trusler mot våre meninger. For våre egne meninger er jo de «eneste riktige» eller «sanne».

En av de viktigste biologiske og nevrologiske mekanismene i mennesket i forhold til sosialisering, er såkalte mirrornevroner. «Hjernekoblinger» som vi bruker til å speile andre. Det er disse mekanismene som gjør at vi hermer og tar etter de rundt oss. Det er disse som gjør at vi streber etter å begynne å gå når vi er krabbende små barn. Mirrornevroner får også skylden for ukulturer i både menneskegrupper, organisasjoner og foreninger.

Men mirrornevronene gjør at vi blir likere og likere de vi omgås. Forskning viser at par og gifte blir likere og likere hverandre over tid. Hva gjelder språk, holdninger og adferd. Til tross for at deres adferd var mer ulik i begynnelsen av forholdet. Når vi da står ovenfor noen som ikke er like oss, oppstår det konflikt i oss. Vi reagerer med negative følelser som en form for beskyttelse. Dette er ikke en av oss! Dette er noen som er i mot oss! Og dette er noe som kan skade oss og vårt fellesskap. Og i situasjoner hvor vi føler oss truet, går vi enten til angrep eller vi flykter. Så kommer det andre forholdet inn. Filter.

For å kunne overleve er vi nødt for å se etter oss selv før andre. Samtidig som vi er avhengig av flokken vår. Vi har derfor mekanismer som slår ut ulikt. Vi setter oss selv først, men vi har begrensninger som gjør at vi er i stand til å tilpasse oss gruppen. Rett og slett regulatorer som «passer på» egoet vårt så vi ikke skal komme på kant med gruppen. Det er bare det at disse mekanismene og regulatorene ikke kalkulerte inn internett og sosiale medier den gang de ble designet. I en gruppe med mennesker som står sammen vegrer vi oss tidvis for å si våre meninger. Vi tilpasser oss, vi jatter med og vi tillater oss til og med å si imot vår egen overbevisning for å «bli akseptert» i blant. Noen går så langt som å si at vi ikke har noen egen overbevisning. Det er kun gruppens overbevisning som gjelder. Selv om gruppens overbevisning kan bestå av en kollektiv misforståelse, f.eks. at det er gruppens overbevisning å fryse ut enkeltindivider og mobbe dem. Ingen enkeltpersoner ønsker i dette eksemplet å mobbe, men frykten for å ikke bli akseptert driver dem fordi de tror at dette er det som forventes.

Bak en PC-skjerm er saken veldig annerledes. Bak et skriftspråk er det lett å stå støtt som «enkeltindivid» (satt på spissen er det gruppen man tilhører som har påvirket oss som individ med tanke på hva vi tror på og mener). Men gruppen vi nå står ovenfor, eller enkeltindividet være seg Fotballfrue eller andre blir et lett offer når man ikke står face to face med dem. Da er det gjerne det vi tenker som kommer ut sort på hvitt. Det er ikke engang sikkert avsenderen selv har overveid egne tanker før de er publisert. Og ettersom det ikke er en umiddelbar negativ konsekvens, eller en frykt for at noen umiddelbart skal sette deg i et dårlig lys i en tilstedeværende gruppe du selv føler tilhørighet til, tillater egoet seg å oppføre seg slik.

Vi står altså ovenfor en situasjon hvor vi som mennesker ikke er konstruert til å «oppføre» oss. Med mindre vi har selvkontroll nok til å tenke igjennom konsekvensen av å tråkke på andres følelser. Men disse kommer sjeldent, eller ikke i det hele tatt til syne. Så det er heller ingen læring å hente.

Jeg tror det eneste vi kan gjøre, er at vi som de store mediene, må forholde oss til en privat «vær varsom plakat». Vi må fortelle hverandre når det vi skriver til hverandre er greit og ikke greit.  Vi må innføre «Giraffspråket» i sosiale medier. For de av dere som ikke kjenner giraffspråk skal jeg skrive mer om dette i min neste artikkel.

Hva syns du om denne artikkelen? Gir det jeg skriver mening? I så fall, hva tror du det betyr at vi bør gjøre? For de sosiale mediene blir mer og mer viktig i samfunnet vårt. De er en del av de aller fleste sin hverdag. Og vi er den første generasjonen i det elektroniske samfunnet. Er det ikke derfor også vår oppgave å designe det så de som kommer etter oss har sjans til å ikke «ta livet» av hverandre og samfunnet?

Tenk på det, og del gjerne dine tanker.

God helg