ledelse

Motivasjon del 1:Fem ting du vil angre på ved ditt dødsleie

Mitt forrige innlegg handlet om å leve det livet man ønsker, eller det livet man tror man må. I går kom jeg over en artikkel som handler om hva døende mennesker angrer på  i livet. Dette er de fem mest vanlige uttalelsene:

1. Jeg angrer på at jeg ikke hadde mot nok til å leve det livet jeg ønsket, i stedet for det livet som det var forventet at jeg skulle leve.

2. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde arbeidet så hardt

3. Jeg angrer på at jeg ikke var modig nok til å uttrykke mine følelser

4. Jeg angrer på at jeg ikke holdt bedre kontakt med vennene mine

5. Jeg skulle ønske jeg tillot meg selv å være lykkeligere

Hva vil du angre på da din tid er inne?

Og nå: Motivasjon. For jeg skal ikke skrive mer om din anger før døden. Men om hvordan motivasjon kan forhindre at du sender både deg selv og de rundt deg i den retningen.

Motivasjon… Jeg kjenner selv ordet som en byrde å skrive, og du føler det sikkert som en byrde å lese. En venn av meg sa nylig at forsøk på å forklare fenomenet stort sett ble «flaksende». Etter å ha frisket opp litt, deltatt på et par seminarer og hatt problemstillingen i bakhodet et par uker, skal jeg nå forsøke å «ta det ned på bakkjorden». En av bloggene jeg leser for inspirasjon, skriver at man trenger flere år med studier for fullt og helt å forstå motivasjon. En dæsj med erfaring, en dæsj med diskusjoner og en dæsj med faglitteratur, så mener jeg at jeg har en overordnet idé om hva det dreier seg om. Og som flaks er, har du muligheten til å lese videre og på den måten unngå år med studier, likevel bli opplyst ved å ta del i den følgende åpenbaringen.

Innledningsvis vil jeg redegjøre for ordet motivasjon. Verbet «å motivere» betyr «å bevege» (latinsk: movare).

-asjon stammer fra latinske actio som betyr handling. Definisjonen på motivasjon kan derfor være: «det som fører til handling», og det er denne definisjonen jeg tar utgangspunkt i for videre diskusjon av temaet.  Med andre ord, forklare hvorfor vi gjør som vi gjør, eller ikke gjør.

Hvorfor vil jeg skrive om motivasjon? Fordi det er avgjørende i absolutt alt som omhandler mennesket og våre handlinger og vaner. Nøyaktig det, er hva denne bloggen handler om: Å gjøre, å handle og å flytte på seg. Det handler om å skape og omdanne energi til noe konstruktivt.

Forbrukerinnsikt, pedagogikk, coaching, ledelse, barneoppdragelse, rådgivning og selvkontroll. Alle med interesse for ett eller flere av disse feltene har noe å lære om motivasjon. For det første for å forstå hvorfor de selv gjør som de gjør, men viktigst om det de gjør er den beste måten å gjøre det på. Sannsynligvis finnes det et forbedringspotensial hos alle. Erfaringene jeg har fra arbeidslivet, viser at 10-20% er i nærheten av å gjøre ting helt riktig. Resten gjør ting delvis riktig, og en del gjør ting feil. Enten det gjelder kundebehandling, ledelse, samarbeid, egenutvikling eller et forsøk på å hjelpe eller påvirke andre.

Til å begynne med skal jeg avsløre resultater fra en del vitenskapelig forskning. Slapp av, jeg skal koke det ned til kjernen i resultatene og ikke bruke kjedelig fagspråk eller store ord. Jeg skal forsøke å gjøre det enkelt, og ikke minst forståelig i en daglig kontekst.

For å forstå motivasjon må du først vite at det finnes to dimensjoner av motivasjon.  Indre motivasjon og ytre motivasjon (Omtalt som intrinsisk og ekstrinsisk motivasjon). Indre motivasjon, kommer fra oss selv. Vår egen vilje. Ytre motivasjon kommer fra andre, eller skapes utenfor vår kontroll.

Forsøk å svare på spørsmålet: Hvorfor lærer barn seg å gå eller å prate?

Grunnen til at barn lærer seg språk eller egenskaper som å gå, er en iboende motivasjon (indre motivasjon). Barna ser på de rundt seg som rollemodeller og gjør det de kan for å gjøre som dem. De drives av en indre kraft som ikke er påvirket av andre.

Som vi vet, er det ingen forpliktende avtale ved fødsel som tilsier at barnet må tilegne seg bestemt kunnskap eller mestring.

Hvilket leder oss til den andre typen av motivasjon. Ytre motivasjon er alt som driver oss på grunn av våre omgivelser. For eksempel mennesker eller situasjoner som skaper belønninger, straff, karakterer, krav, forventninger, gruppepress og så videre.

I hverdagen surrer vi av sted uten noe bevisst forhold til hva som er hva, eller hvordan de to typene motivasjon påvirker oss ulikt. Lite vet de fleste om den destruktive siden av ytre motivasjon.

En av tingene som overrasker meg i livet, er hvor mye folk går rundt og tror. Eller mener om saker uten å vite tilstrekkelig om saken. Som sagt skal jeg styre unna den tyngre vitenskapsteorien, og spørsmål som dreier seg om hvordan vi kan vite om noe i det hele tatt er sant. Men det jeg sikter til er så vanlig at det er skremmende, og det må belyses. Ofte sitter jeg i diskusjoner hvor folk har meninger. Til og med sterke meninger, om saker de egentlig ikke vet noe om. Men de tror. De gjør seg opp en eller annen form for mening basert på gud vet hva, og uttrykker seg på grunn av gud vet hva. I disse tilfellene kan jeg kjenne på lysten til å bli provosert og irritert. I enda større grad i tilfeller hvor personene er politikere, fagfolk eller mennesker med betydningsfulle roller i samfunnet.

Årsaken til mine følelser rundt dette, skyldes det faktum at folk også handler på både feil og utilstrekkelig grunnlag. Ett av mange, men et svært stort sort hull hos de fleste, er viten om motivasjon. Det jeg vil frem til er situasjoner hvor folk forsøker å påvirke andre til å få til noe eller gjøre noe, og uvitende demotiverer fremfor å motivere uten at de selv skjønner det. Triste saker å se på fra sidelinjen.

For det er når vi drives av indre motivasjon vi yter vårt beste. Tenk på forskjellen mellom å gjøre noe du liker og har interesse for å gjøre. Noe du brenner for. Kontra noe du er forpliktet til å gjøre, og kanskje til og med misliker. Indre mot ytre motivasjon. Den indre motivasjonen får deg til å glemme tid og sted. Du gleder deg til å kunne fortsette om du må avslutte for å gjøre andre ting. Du er i «flytsonen» som man sier. Tingene du er forpliktet til å gjøre forsøker du ofte å utsette sluntre unna, finne snarveier rundt eller rett og slett å slippe helt å gjøre. Om disse først gjøres vil det aldri være med samme innlevelse og kvalitet som om du ble drevet av din indre motivasjon. Forpliktelser er ofte skapt av noen andre enn oss selv, eller omstendighetene våre, og kategoriseres derfor som ytre motivasjon. Konklusjonen er at ytre motivasjon er «dårligere» enn indre motivasjon.

Tenk så på ditt eget liv. Hvor stor andel av det du gjør, gjøres på grunn av ytre motivasjon og hvor mye av indre motivasjon? «Noe er nok en blanding av begge», tenker du nok. Det kan være, men da har vi fortsatt en del av ytre motivasjon i bildet. Som forringer motivasjonen i forhold til om den kun var av innenfra. Tidligere har jeg skrevet om du lever det livet du drømmer om. Er du i hovedsak drevet av ytre motivasjon i livet, og i mindre grad indre, har du trolig muligheter til å gjøre noe med livet ditt og bli mer lykkelig. Om du vil ta kontroll over ditt eget liv, vel og merke. Noe kun du kan.

Det er to forutsetninger for indre motivasjon; en årsak og et mål. Som for barna som lærer seg å gå, for å ta dette eksemplet videre. Årsaken til motivasjonen til barn er å kunne gjøre som de andre menneskene de ser, der de ligger på gulvet. Målet er å mestre kunsten å gå, som betyr å kunne balansere på to ben, oppreist, og på den måten bevege seg rundt ved å sette en fot foran den andre. Tenk gjerne på ting du gjør av egen interesse. Hva er årsaken, og hva er målet ditt? Uten en årsak og et mål, er det vanskelig å se at motivasjon kan oppstå. Bevissthet rundt disse gjør det mulig å motivere både seg selv og andre. Samtidig krever det at du setter deg inn i situasjonen, noe som er en stor fordel med tanke på kommunikasjon. Forståelse gjør en nemlig i stand til å kommunisere på bølgelengde med den man forsøker å kommunisere med. Til og med en selv.

Bakdelen med ytre motivasjon er at denne kan påvirke årsaken og målet for den eksisterende indre motivasjonen. Fokus flyttes ved innføring av ytre motivasjonsfaktorer, fra det vi ønsker å gjøre, til hva som skjer om vi klarer eller ikke klarer å utføre. Fokuset blir altså konsekvensen av handlingen og ikke handlingen. Det som gjerne skjer når barna blir eldre, er at vi tillegger ytre motivasjon fordi vi tror det er det rette å gjøre. At det skal få dem til å utvikle seg fortere, gjøre ting bedre eller med større kvalitet. Hadde vi alle hatt kunnskap nok til å nære den indre motivasjonen i stedet, ville resultatene kommet fortere og bedre. Hvordan skal jeg selvfølgelig komme tilbake til.

Tilbake til deg og din egen motivasjon. En øvelse jeg har begynt med, eller et prinsipp jeg har innført for min egen del, er bevisstgjøring av bruken av to ord. Må og vil (å måtte noe, og å ville noe). Tenk på deg selv. Hvor ofte bruker du ordet «må»? Jeg må gå nå. Jeg måtte ordne noe. Jeg må levere det før kl 15. Er det den hele sannheten, eller kunne du brukt ordet «vil»?

Jeg vil gå nå. Jeg ville ordne noe. Jeg ville levere det før kl. 15.

Poenget er om du drives av ditt indre, eller om det er ytre faktorer som styrer deg? Strengt tatt er man ikke tvunget til å gjøre disse tingene du sier du . Din handling får bare en annen konsekvens om du velger å la være å gjøre dem. Med andre ord er det faktisk slik at du vil gjøre i de fleste tilfeller.

Forleden, sto sammen med to kolleger og pratet, og vi hadde det nok så hyggelig. Jeg ville likevel gå videre med noe arbeid da tiden begynte å gå fra meg. Jeg hadde lyst til å si «dere, jeg må gå nå». Ubevist kommer må-ordet av seg selv. Sannsynligvis fordi det virker enklere å bruke. På den måten ble ikke jeg ansvarlig for å avslutte den hyggelige sosiale praten av fri vilje, noen eller noe annet førte til at jeg måtte. Om jeg hadde brukt må-ordet, hadde sannsynligvis ingen spurt meg om hvorfor jeg måtte gå. Altså, en enkel utvei for å unngå å si at jeg ville avslutte noe som i utgangspunktet var hyggelig.

Fordi jeg nå bruker vil fremfor må, valgte jeg: «Dere, jeg vil gå videre til arbeidet jeg». «Ok» fikk jeg tilbake. Og selvfølgelig fikk jeg det. Folk tenker ikke på forskjellen, og de fleste av oss respekterer hverandres vilje. Merkelig, eller hva? Hvordan bruker du må-ordet i det daglige? Om deg selv, og om hva andre må?

Bevisst bruk av «vil», medfører at du tenker igjennom de alternative utfallene av ting. Er det virkelig noe du vil det jeg tenker at jeg vil gjøre? Hva skjer om du ikke gjør det? I tillegg bevisstgjør det negativ adferd. «Jeg gjør det senere», eller «jeg må gjøre det senere». Hvorfor, dukker opp som et naturlig kontrollspørsmål. Og ofte er svaret: «Nei.. Hvorfor utsette egentlig, det er bare å gjøre det, så er det gjort». Fokuset endres til selve handlingen, man blir mer effektiv og mindre ineffektiv.

Som nevnt før vil man selvfølgelig huske å tilpasse tiden sin så man kan være litt sløv også. Det er nødvendig med hvile om man skal klare holde motivasjon over tid.

Om du ikke alt har sett det, flyttes også motivasjonen i sammenheng med bruk av vil eller må. Vil er indre motivasjon. Må er ytre. De tingene du vil gjøre, vil du altså gjøre bedre. Og det gjelder selvfølgelig også de rundt deg. Barna dine, dine ansatte, kundene dine osv. Hvor mange ganger daglig forteller du dem ikke hva de må gjøre? Fremfor å spørre dem om de vil gjøre det du ønsker.

«Du kan da ikke mene at de skal få gjøre akkurat som de vil?» tenker du. Nei, ikke helt. Men viktig for indre motivasjon er frihet. Og denne må dyrkes innenfor gitte rammer. Det skal del 2 av dette innlegget handle om. Som for øvrig kommer i nær fremtid.

Advertisements

Er det mulig å ha kontroll over sitt eget liv?

Bare 46 prosent svarer at de klarer å spise så sunt som de ønsker, viser Helsedirektoratets undersøkelse om folks kostholdsvaner. Det er nesten halvparten av oss det.

En annen studie viser at 40% av byfolk i landet mener dårlig planlegging står i veien for sunne matvaner. På landet er andelen 20%. Min hypotese er at de på landet er helt nødt for å planlegge bedre, fordi de ikke har alt helt i nærheten. De i byene derimot, har tilgang på alt de trenger i umiddelbar nærhet, og er derfor ikke like godt trent i planlegging.

Hvor mange av dere tar dere selv i å stå i butikken etter jobb for å handle inn til dagens middag, helt uten en plan om hva? Antropologiske studier viser at vi i større og større grad bruker hyllene i butikken som handleliste, fordi vi ikke har laget en plan for hva vi skal gå ut av butikken med. Jeg har vært der selv, og syns det er uhyre slitsomt og tidkrevende. I tillegg har jeg vanskelig med å la være å bli i dårlig humør av det. Derfor har jeg sluttet med det.

 En av de absolutt verste tingene jeg vet om på jobb, er folk som ikke kommer i tide til møter. Det er alltid de samme folka. Og de har alltid de samme fjollete unnskyldningene, som de strengt tatt burde latt være å komme med. «Jeg måtte bare ta en telefon», eller «Jeg ble holdt igjen med en annen sak». Alt jeg hører er: «Jeg har ingen kontroll over arbeidsdagen min». Noen av dere kjenner det rykke litt i øyet av dette fordi dere kjenner dere igjen. Det finnes utallige eksempler på arbeidsplasser og skoler som låser dørene i det møtet begynner. Der er det aldri noen som kommer for sent. Det er selvfølgelig fordi at deltakerne da sørger for å komme i tide. De tar ansvar for sin egen tid, og prioriterer. Med det slår jeg i hjel alle «ja, men noen ganger er det slik at..». Har du en plan, du er forberedt og proaktiv havner du ikke i situasjoner hvor du kommer for sent og eller ikke rekker osv.

 

Årsaken for at jeg misliker at folk kommer for sent, er at de faktisk påvirker t tidsbruk og gjør hærverk på planene og kontrollen vi andre har besørget.

Hva er nå så forskjellen på menneskene som befinner seg i matbutikken daglig etter jobb, som må servere unnskyldninger for å komme for sent i møter, til barnehagen, til sosiale hendelser og annet?  At de ikke har en plan? Kanskje. Men mange av dem har også en plan. Det de derimot ikke har, er evnen til å prioritere så planen fungerer slik den er tenkt.

Jeg skal snakke om to dimensjoner som hver enkelt oppgave alltid har. Graden av viktighet, og graden det haster å få gjort oppgaven. Det gir oss fire kategorier av oppgaver:

Viktig, haster
Ikke viktig, haster
Viktig, haster ikke
Ikke viktig, haster ikke

Denne analysen gjør vi ubevisst når en «oppgave» kommer til oss. Med oppgave mener jeg gjøremål. Bleieskift, lage mat, handle mat, gå med søpla, vaske opp, gå i møte, trene og så videre.

La oss ta middagshandelen. Du er ferdig på jobb, går ut døren på jobben og kjenner det rommler i magen. «Hva skal jeg ha til middag i dag»? Du har selvfølgelig noe småtteri liggende hjemme i kjøleskapet, og husker kanskje noe av det du har der. Men du mangler likevel et bilde i hodet av hva som skal stå på bordet i det du setter deg for å spise. Oppgaven både å finne ut av hva og handle dette er åpenbart viktig, og den haster. Magen forteller deg konstant at den vil ha mat, og du har en avtale litt senere som du skal rekke.

Lettere oppgitt over livet, kommer du hjem med Kapteinens fylte rødspette og pommes frittes i Rema-posen din. Ikke noe mer, for det var slitsomt nok å være kreativ for dagens middag. Det legges opp til samme dansen i morgen, men det ubehaget tar vi da. Det er langt frem i tid.

Hjemme, på utsiden av huset har du et rekkverk som skulle vært malt i løpet av høsten. Det er viktig å få gjort det, men det haster ikke umiddelbart. «Jeg skal få gjort det før snøen kommer». Nettopp fordi mengder med snø, på et rekkverk skrapet for maling, ikke vil like snøsmeltingen til våren igjen. Treverket vil suge til seg vann og trolig begynne å råtne.

Fordi oppgaven med å male ikke løftes inn i en konkret plan, går ukene og månedene, og til slutt haster det å gå gjort unna malearbeidet. Det er minst like viktig som før. Men nå brenner det på dass. Dette siste eksemplet, omhandler mitt eget rekkverk på min egne terrasse. Jeg er superdårlig på planlegging og gjennomføring av oppgaver som er tilknyttet vedlikehold av hus og hage. For det første er det drit kjedelig. For det andre har jeg andre ting som er prioritert høyere. Ganske dumt, egentlig. Og jeg vet jeg kommer til å utsette det enda litt til. Jeg burde å spandert på meg noen malere som kunne gjort det, så ville jeg sluppet å bytte ut flere planker neste år. Noe som er en enda større jobb.

Tilbake til dimensjonene. Under har jeg laget en illustrasjon som viser de 4 kategoriene. Hver av dem har fått et nummer.

Image 

 

Oppgavene i kategori 3 og 4, er gjerne ting vi gjør for at det skal virke som vi har mye å gjøre. Det er oppgaver vi gjør rett og slett fordi vi er så nedlesset med ting vi skal gjøre, at vi ikke en gang vet hvorfor vi gjør dem. Og det er selvfølgelig ting vi liker å gjøre, som det bør være rom for. TV-titting, impulsiv sex, gå tur, overraske en venn med besøk osv.

Oppgaver over tid forandrer kategoritilhørighet. Som eksemplet med rekkverket mitt. Det var i kategori 1, men gled sakte over i kategori 2. Her ligger nøkkelen i god planlegging, og svaret på mitt spørsmål om hvorfor noen mennesker alltid er på utur tidsmessig: ALLE deres oppgaver havner i kategori 2. Alt brenner, og en hver oppgave de får mellom hendene får førsteprioritet. Det er derfor de sjelden klarer å gjennomføre planlagte oppgaver. Disse skyves til de brenner så mye at de må gjøres, og det igjen går ut over andre planer, møter og avtaler.

Spiralen man havner i, har ingen ende og den er svært vanskelig å komme ut av. På en side snakker jeg her om oppgaver generelt i livet. I det store bildet. Men du kan også ta det ned til konkrete områder, som håndtering av e-post på jobben. Hvor mange av dere er det som har den pop up-varslingen i Outlook på? Hvorfor? For å lese hver bidige e-post i øyeblikket den kommer inn? Typisk oppgave som er kategori 1, men gjøres om til kategori 2 fordi man ikke vet bedre. Milliarder av kroner kastes ut av vinduet årlig på grunn av folks elendige prioriteringsevne på jobb. Håndtering av e-post er et godt eksempel, fordi det er så godt synlig eksempel som anses som lite, men som faktisk er utrolig avgjørende. Håndtering og kultur rundt e-post er en av tingene jeg har arbeidet med i min avdeling på jobb, som har redusert arbeidstiden til de ansatte betraktelig og samtidig økt effektivitet. Vi leser e-post 2 ganger om dagen til faste tider. Vi overholder e-post som i kategori 1. Haster ikke, men viktig. Nøyaktig samme teknikk kan overføres til dagliglivet. Ved å innføre et fast tidspunkt for å lage matplan, og faste tidspunkter for innkjøp av mat unngår man at mat blir et kategori 2 «problem». Tidsbruken reduseres drastisk, økonomien på matfronten blir bedre og man blir generelt mindre oppgitt. Jeg har nesten lyst til å strekke meg til å si at man blir mer lykkelig av å ha en god matplan. Senere i dag skal jeg introdusere dere for min matplan, min treningsplan, arbeidsplan og alle «verktøyene» jeg for øvrig forsøker å bruke flittig i hverdagen. For å ha kontroll på mitt eget liv, for å prioritere best mulig og for å ha det best mulig.

Ha en fin lørdag.