Om jernkvinner og tøffelmenn

Jeg kunne innledet med å si at jeg ikke ønsker at noen skal føle seg truffet av dette innlegget. Men hele poenget er nettopp et håp om å nå frem til noen. Enten som er av typen selv, eller som kjenner noen som er av typen og kan bringe budskapet videre. Det jeg her skal belyse baserer jeg på hovedsakelig observasjoner av folk jeg kjenner og ikke kjenner. Kanskje til og med noen egne erfaringer. Som med alt som skrives her på bloggen Intervensjon, er også dette innlegget skrevet med gode intensjoner. Et ønske om en bedre verden, for deg, for meg og spesielt for jernkvinnene og tøffelmennene der ute.

bossy-woman

Når et potensielt par møtes, bruker begge parter mye energi på å vise seg fra sin beste side. Vi gjør oss så attraktive vi kan fordi vi vet at vi er til vurdering, og ønsket om å bli likt er naturlig nok stort. Ikke bare finner vi frem det vi mener er det mest passende av klær i skapet, vi tilpasser oss i våre meninger og aller mest i vår adferd. Vi er høflige, vi gir av oss selv, vi skryter på oss litt, og vi begrenser i stor grad våre uvaner.

Ruset på spenning, lyst og ønsker om å bli til ett, lar vi denne forfinede varianten av oss selv skinne inn i forelskelse og tidlig stadium av et forhold. Tiden går, man blir tryggere på hverandre, skuldre senkes og sakte men sikkert kommer våre ekte personligheter frem. Som selvfølgelig bærer preg av både positive og negative sider. Vi påvirkes av dagsform, våre omgivelser og vår sosiale sfære.

I eventyr og taler nevnes det ofte at man treffer den rette. At man er ment for hverandre, og at vi alle har en «soul mate». For de som er litt mer enn 14 år og har levd igjennom noen forhold, så vet vi at det bare er tull og fjas. Vi finner noen, en av mange potensiale, og så satser vi alt vi har. For det er selvfølgelig ikke mulig å teste og prøve alle «modeller» til man har funnet den perfekte. Det har vi verken tid eller tålmodighet til. Noen treffer riktig, noen treffer halvveis riktig, og noen treffer direkte feil.

Så er det slik med forhold som med det meste annet her i livet. At vi må jobbe for en god hverdag. Vi må ofre litt, gi mye, ta det vi kan ta, og ikke minst kommunisere. Uten god kommunikasjon og feedback er det ingen som vet hvor mye som må ofres, hvor mye som må gis eller hvor mye som kan tas. Vi menn er kanskje spesielt dårlige på å fortelle hvordan vi har det og hvordan vi føler. Vi lever i en slags boble hvor «menn er menn», og vi forventes å håndtere sånne dærre dærre følelser.

Er man ikke i et forhold, blir man ikke såret av en partner. Så enkelt er det. Så risken for å bli såret øker omtrent med 100% om man velger å inngå i et forhold. Årsaken til at man blir såret av den andre parten kan være ubevisste og bevisste handlinger. Noen av oss biter i oss å bli litt såret, og andre tåler det ikke. De i sistnevnte kategori gir klar beskjed, noen ganger på en god måte, og andre ganger på en dårlig måte. Kommunikasjon er en kunst. Så fort det oppstår en konflikt, ligger en ubevisst trang om å ha rett under overflaten. Det går ikke mer enn en påstand eller en synsing før motparten oppfatter en trussel mot eget selvbilde, og kampen er i gang. En kamp som ingen vinner.

Jernkvinner kjennetegnes som sterke og tydelige utad. Tøffelmenn av at de er tause og uten respons. Disse to typene klarer av og til å finne hverandre. Hvor man i ulik grad spiller ut sine roller. Noen tøffelmenn er bare litt tøffelmenn, og noen jernkvinner er svært tydelige jernkvinner. Utfordringen ligger i at disse rollene man spiller trolig er svært ubevisst. Man er jo bare seg selv. Og vi mennesker er fryktelig fryktelig dårlige på selvinnsikt. Når spurte du din partner sist om et ærlig svar på et spørsmål om han eller hun oppfatter at du gir den kjærligheten og godheten han eller hun fortjener? Jeg tror de færreste har en hyppig og åpen dialog om hva som er bra, hva som kan bli bedre, og genuint lover hverandre å forbedre seg. For det må nødvendigvis være sånn, at om du ikke forsøker å forbedre deg, så tar du heller ikke ut ditt virkelige potensial? Samtidig mener jeg vi alle kan være enige om, at ingen av oss er den perfekte og optimale partner for den andre.

Det tristeste som finnes er når tøffelmennene får nok. De har blitt tråkket på, ydmyket, fornærmet, og blitt oversett i så lang tid. Helt uten å si fra selvfølgelig, for de er jo tøffelmenn som ikke snakker om følelser. Men i så lang tid at de rømmer. Gjør det slutt. Stikker. Da blir jernkvinnene sittende igjen såret, fortvilet og uten forståelse for hva som har skjedd. For de har selvfølgelig gitt kjærlighet også. De er ikke jernkvinner hele tiden. Men i stor nok grad til at tøffelmennene til slutt føler seg fortapt, og ikke ser noen annen utvei enn å stikke.

brake up

Som sagt utspilles disse rollene i ulik grad. Og i hovedsak fylles også rollene ubevisst, fordi man ikke kjenner noen annen måte å være på. Mye av vår adferd styres av instinkter og følelser. Respons på det vi opplever, som kobles sammen med det vi har erfart og det vi tror noe om. Ubevisst eller bevisst.

Nå er det ikke sånn at det å være jernkvinne er noe verre enn det å være tøffelmann. Eller motsatt. De begge har sitt å ta ansvar for. Jernkvinnene med å jobbe med seg selv for å gi mer og ta mindre. Tøffelmennene for å ta stand, fortelle hva de føler, hva de forventer og hvordan de vil ha det. Kommunikasjon er nøkkelen. Det å lytte, det å tale, det å forsøke å forstå heller enn å forsøke å bli forstått. Vi må trene med hverandre på å være den beste versjonen av oss selv for hverandre. Akkurat som den gang vi traff hverandre. Det ligger i vår natur å tenke på oss selv, på å ikke jobbe så hardt, og på å hevde oss. Selv i et forhold. Det hele starter med litt selvransakelse, en enighet og åpenhet om at man ikke er perfekt. At det finnes forbedringspotensial hos begge parter, og at man står opp hver morgen og spør seg selv: Hva kan jeg gjøre for min partner i dag, som gjør at han eller hun får det litt bedre.

På den måten kan man tone ned jernkvinnen i seg. Man kan løfte tøffelmannen. Og man kan unngå den triste skjebnen som ligger foran så mange, hvor alt går i knas, og man må starte på nytt. Uten å ha lært noe som helst.

Live, learn, love.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s