Month: March 2013

Risen bak ros: Slutt å gi folk så mye skryt!

Image

Med folk mener jeg egentlig alle. Men det skjer mest fra foreldre til barn, fra foreldre, lærere, trenere eller ledsagere for øvrig. Med ros menes selvfølgelig skryt. «Du er så flink». «Du er så talentfull». «Så god du er». Dopaminet flommer i hodet på mottakeren. Dopamin er hormonet som er svært sentralt i motivasjon og læring, sett fra et nevrologisk perspektiv. Ved oppfattelsen av positiv oppmerksomhet, som skryt er, produserer hjernen dette hormonet og skaper følelsen av velbehag og en lyst til å oppleve dette om igjen.

Det naturlige å tro, og å tenke selv etter å ha lest det jeg så langt har skrevet. Er at en motivasjon etter det å være flink er noe bra. Det er det ikke. For å forstå, må vi grave dypere i hva det betyr å være flink. Hele oppveksten går de fleste av oss med konstante oppfordringer om å være flinke og snille. Noen begynner med slike formaninger før barna har språk. Men hva betyr det da? Flink.

Et bedre spørsmål er; «flink til hva?». Barna stiller ikke spørsmålet tilbake. Heller ikke voksne folk som får ros for å være flinke. Det trenger vi ikke, for det gir likevel en god følelse der og da. Satt på spissen kan vi si at folk for skryt uten å forstå hvorfor, eller for hva. Det mest fascinerende er hva som skjer i underbevisstheten hos de som omtales og fremstilles som flinke. De blir avhengige av skryt, og vil alltid søke bekreftelse og anerkjennelse på dette. Dette på grunn av dopaminet som skilles ut, som på mange måter fungerer likt som vanedannende rusmidler.

Et annet viktig fenomen å merke seg, er at det samtidig dannes en frykt for ikke å få mer. De flinke søker det som er sikkert for dem, og uten risiko for å feile. De går heller ikke av veien for å jukse, lyve eller gjøre alt annet de kan for at rosen ikke skal utebli. De drives av å være flinke hele tiden, samme om det i seg selv gir resultater. Dette for å forsvare sitt selvbilde, som har blitt skapt av de rundt dem over lengre tid med skryt og ros som kanskje ikke engang har vært fortjent. For disse menneskene er det å feile på helt trivielle ting, det samme som å være mislykket som person.

Ros kan altså ha en motsatt effekt av det vi egentlig ønsker å oppnå. For de fleste av oss ønsker den de roser noe godt. Ikke sant? Men hva ligger så til grunn for at folk har et behov for å rose andre, da? Vel, rent nevrologisk er det samme årsak som beskrevet for ønsket om å få ros. Mennesket har et sterkt behov for å føle seg verdsatt, og en av måtene man kan påvirke denne følelsen er å anerkjenne andre ettersom reaksjonen til de som anerkjennes fungerer som en bekreftelse på at man har vært snill eller flink selv til å rose og gjøre glad.

Sirkelen sluttes altså ved at man frem og tilbake forsøker å få sin hunger for anerkjennelse stilt, i form av frigjøring av dopamin i hjernen. Noe som selvfølgelig skaper en illusjon av at man faktisk får til noe av reell verdi for seg selv eller andre. Virkeligheten er at man blir bare rusa av kroppens naturlige rusmiddel, som egentlig er designet for å regulere oss i situasjoner for å overleve. Vel og merke i en verden langt hardere enn den vi i dag lever i. For overlevelse er ingen utfordring i vår verden, i vår tid.

Om ønsket er å gi noen en lykkefølelse uten noe mer, kan man fortsette rosingen. Husk bare på konsekvensen, som er at de som roses vil læres opp til å søke den kortsiktige følelsen, fremfor en mer meningsfylt rusfølelse: Mestring. Skal man skape mennesker som driver seg selv. Som alltid er ute etter noe mer, må man få dem til å vurdere sin egen innsats. Samt rose dem for innsatsen de gjør på veien. Det er stor forskjell på å være «flink i matte», og det å jobbe hardt for å bli flink i matte. Eller å være flink sjef, bare fordi man er så autoritær ovenfor sine ansatte, at de gir ros til sjefen for selv å bli sett eller fordi de ikke tør noe annet. En slik sjef vil aldri forandre seg. Han eller hun vil bare bygge en sterkere og sterkere tro på at de er flinke. Skulle de feile vil de skylde på andre, forsøke å skjule feilene eller bortforklare på andre måter.

En del mennesker med tro på at de er flinke fordi de er «født sånn», altså at de er begrenset av en gitt verdi de har til rådighet, blir avslørt og satt til veggs i løpet av livet. I slike situasjoner vil adrenalin være hormonet som driver deres handlinger. De vil gå inn i en «fight or flight modus», hvor de vil kjempe med nebb og klør for å forsvare seg, eller forsøke å flykte. Kan de ingen av delene, kan dette få store konsekvenser for dem. De blir nødt for å se inn i seg selv, forbi fasaden de utad har skapt, og som de selv gjerne tror på selv. En slik påkjennelse kan gi en person et sammenbrudd, psykisk sykdom og utbrenthet. Alt dette fordi noen egentlig bare ønsket å gi dem sin «kjærlighet», og få dem til å føle seg bra.

Husk dette da du bidrar til å skape selvbildet til dem rundt deg. Bakdelen er færre horribelt dårlige Idol-deltakere som tror de er verdens beste vokalister. Og de er jo litt morsomme å se på.

Advertisements

Treningssystemet Intervensjon

Hovedproblemstillingen i bloggen Intervensjon, er menneskets evne til å utsette og unngå adferd som gir langsiktig vinning, men som krever umiddelbar investering i form av tid og eller innsats. Årsaken ligger i hvordan hjernen vår er bygget opp, med at vi bygger vaner som sørger for at vi har det komfortabelt. Disse vanene er vanskelige å bryte, og hjernen vil forsøke å fortelle deg at den ikke liker at du forsøker å bryte disse vanene. Et eksempel kan være at du ønsker å innføre en rutine for å vaske klær hver tirsdag, fremfor å sitte i sofaen. Eller å trene regelmessig da du ikke har innarbeidede rutiner for dette.

Nøkkelen for å trosse autopiloten er spesifikk streben. Du må vite hvorfor du vil gjøre noe annet, og hva du skal gjøre og hvordan du skal gjøre det. I begrepet streben ligger både forpliktelse, utholdenhet, og ikke minst troen på at du kan. For alle kan, uansett hvor vanskelig eller hardt det kan virke, vil hjernen sagte men sikkert endre seg og trenes til å akseptere endringen som en ny vane. Da vil man lykkes, og man kan komme så langt man ønsker og har ressurser rundt seg til. Ettersom spesifikk streben krever enormt mye, vil et system som avlaster behovet for å tenke og huske hjelpe deg milevis påvei i forhold til å forsøke uten.

Jeg skal i denne artikkelen forklare et gjennomarbeidet system som jeg selv har designet basert på mye lesing, læring, erfaring og inspirasjon fra andre. Nedenfor ser du en skisse av elementene systemet inneholder, og jeg vil nedenfor det gå igjennom hvert enkelt element og forklare samspillet og de enkelte elementenes avhengighet til hverandre.

Image

Generelt om systemet
Det hele handler om å gjøre det enkelt å gjennomføre det som er det riktige i forhold til målsetningen man har satt seg, i tråd med de verdiene man har. Det bygger også på å gjøre det vanskelig å la være å gjøre det som er riktig. Totalen utgjør et fokus som er med deg til en hver tid, men uten å tynge deg med dårlig samvittighet, som igjen vil føre til at du blir paralysert av stresset dårlig samvittighet gir, som videre gjør at du gir opp. Som du sikkert ser, er systemet en ukeplan som ferdigstilles hver søndag for den kommende uken.

Målsetning og verdier
Du er helt nødt for å ha ett eller annet du ønsker å oppnå. Har du flere, er det enda bedre. Det gjør det lettere å minne deg selv på hvorfor du skal holde ut og holde på. Ved å bringe dine egne verdier inn i dette, vil du lime deg selv enda tettere til forpliktelsen for å nå målet. Med verdier mener jeg hva du ønsker å være i livet, hvordan du vil gjøre ting og hvordan du vil se på deg selv. En verdi kan være ærlighet. «Jeg ønsker å være ærlig i alt jeg foretar meg mot målet mitt, fordi jeg er en ærlig person». Det vil si at du ikke skal jukse, du skal være ærlig med deg selv og ikke bortforklare dårlige resultater eller gi deg uærlige unnskyldninger for å slippe unna. En annen verdi kan være iherdighet. Det kan bety at du alltid skal gi 100% i alt du gjør mot målet ditt. Aldri avslutte før du er helt ferdig, ikke ta snarveier eller gjøre ting halvveis. Målet ditt er selvfølgelig det du ønsker å oppnå. Om du vil bli slankere, bør du minst ha 3-5 nedskrevne årsaker for hvorfor det er et mål som er viktig å nå for deg.

Mine mål: Jeg ønsker å være i god generell form for å kunne møte fremtiden med større forutsetning for å holde meg frisk, og i stand til å oppleve reiser og utflukter som krever et visst nivå av fysisk styrke. Jeg ønsker å unngå overvekt fordi det bringer med seg dårlig selvbilde, dårligere livskvalitet og begrensninger. En bonus er å kunne se bra ut, noe som vil styrke mitt selvbilde og min selvtillit.

Trenings- og hviledager
Med trening menes ikke nødvendigvis fysisk trening, men trening mot det du ønsker å oppnå. Er det studier du arbeider med, er treningen nettopp studering. Hver dag skal være planlagt i forhold til hvile/fri, eller trening/lesing/øving/gjennomføring av det du måtte ønske å innføre som vane.

Klargjøring til morgendagen
Et ukesfokus i sin helhet, er en tidsperiode som er alt for stor for hodet ditt å håndtere. Derfor er det avgjørende at du er bevisst innholdet i den enkelte dag. Uavhengig om det er en fridag eller ikke, er det likevel en dag etter denne, og poenget er alltid å være føre var for å slippe å møte på ubehageligheter som medfører at du utsetter å gjøre det du har satt deg som mål å gjøre. Med klargjøring menes både forberedelse i form av å legge frem treningstøy, pakke skolesekken eller lade batteridrillen om du arbeider med et prosjekt for å pusse opp hus etc. I tillegg menes en mental forberedelse hvor du tenker igjennom planen for morgendagen og visualiserer det du skal gjøre. På den måten senker du motstanden i deg selv, du kan avdekke eventuelle forberedelser du kan gjøre og du styrker fokuset og dermed vanen. NB! En vane er faktisk en nevrologisk utvikling i hjernen. Desto mer du gjennomfører en sak, desto sterkere blir vanen. Dette gjelder alt du foretar deg av aktiviteter med bevissthet.

Avlesing av vekt/resultater
Søndag er siste dag i uken, og tiden for å gi deg selv tilbakemelding på din egen innsats. Arbeider du for vekttap, er det å gå på vekta og notere seg resultatet samt antall aktiviteter du har utført for å påvirke vekta. Leser du til eksamen, gjør du opp regnskapet i forhold til hvor mye du har studert, enten i antall timer eller i antall sider av pensum du har lagt bak deg i uken som har gått.

Treningsdagbok
Dagboken har mange funksjoner, men kan være enkel i mange former. Et excelark, en notatblokk eller noe annet som gjør at du kan holde orden på historikken din. I dagboken er et minimum å notere ukens resultat, samt resultatmålet for den kommende uken. Ikke i form av antall kilo du har gått ned, da målet må være noe du kan kontrollere, for eksempel antall treningsøkter eller antall sunne måltider.

Evaluering
Som en del av det å skrive dagbok, er kanskje det viktigste ved søndagen, å gjøre en evaluering. Dette punktet må ikke undervurderes, selv om det kan virke litt «unaturlig» og vanskelig. Her skal du se tilbake på planen din, hvordan har du gjennomført i forhold til planen, hvordan ser resultatet ut og hva ser du at du kunne gjort bedre. Du skal være streng og kritisk med deg selv, da det er høye krav som gjør at du virkelig har progresjon.

Ferdigstille neste  ukes plan
Etter du har avlest resultater, du har notert i treningsdagboken og sett tidligere notater i denne, og du har evaluert din siste uke, er du klar for å legge en plan for uken som kommer. Du bruker selvfølgelig en etablert treningsplan og en kostholdsplan, eller en leseplan, eller prosjektplan til støtte for å fordele oppgaver utover uken, og du bestemmer hvilke dager som er fridager hvor du ikke skal eller kan trene, lese eller øve. Du gjør også et overblikk over hva du trenger å forberede av større ting, som å handle mat, skaffe nye bøker, forhøre deg om noe som får deg til å stoppe opp eller liknende. Så snart planen er på plass, kan du sette deg tilbake, og du vet at den neste uken er under kontroll så lenge du daglig gjør et kjapt fremblikk, du tenker på målene og verdiene dine og holder deg selv motivert for å nå målet ditt som mer enn noen gang er innen rekkevidde der fremme et sted.

Treningsplan/kostholdsplan/leseplan/prosjektplan
Før du starter med innføring av systemet, er du nødt for å skaffe deg informasjon og kunnskap om hva som er riktig innhold i det du skal gjøre for å komme deg nærmere målet ditt. Ønsker du å løpe marathon, bør du undersøke hva som er de beste treningsformene for dette, hvilke variasjoner i treningen du bør ha, hvilken mat du bør spise når og så systematisere dette ned i en oversikt eller plan som du henter de ukentlige oppgavene dine fra. Selv benytter jeg et dokument som beskriver gjennomprøvde treningsformer for løpere på mitt nivå, hvor ofte og hvordan disse bør gjennomføres. Der kan det for eksempel stå at jeg bør ha 1 langtur, 1kort tur og 2 intervalløkter per uke. Da er det enkelt å planlegge disse på de dagene jeg selv syns de passer best. Personlig er jeg aldri mer rigid enn at jeg kan flytte på treningsøkter og fridager underveis i uka om jeg føler for det, men nå har jeg også benyttet systemet i halvannet år, og innarbeidet det som en vane å bruke. Jeg har i tillegg en forpliktelse ovenfor meg selv, om at jeg aldri skal forsøke å finne årsaker til å utsette planlagte treninger. Ærlige årsaker er en annen sak. Sykdom eller at kroppen signaliserer utmattelse er selvfølgelige for flytting av oppgaver.

Det var en overordnet forklaring. Dersom du ønsker mer info eller har spørsmål til dette er det bare å spørre. For meg har dette vært nøkkelen til et langt enklere liv på flere områder. Jeg blir mer og mer proaktiv, ved at jeg klargjør ting oftere og oftere på forhånd. Jeg utsetter færre og færre ting, noe som igjen skaper mindre og mindre frustrasjon og overraskelser som spiser av tid jeg kunne brukt på ting jeg ønsker å bruke tid på.

Di pyse! Hva er det du er redd for?

Se for deg at du sitter i en forsamling mennesker, og en eller annen person løper rundt mellom alle menneskene for å plukke ut en håndfull frivillige som skal intervjues, være med på noe på en scene eller svare på noen spørsmål. Se for deg at du ser den løpende personen komme mot deg med blikket festet i deg, og du forstår at du er neste mann eller kvinne ut. Hva føler du?

Image

Vi har vel alle både sprellemenn og mer balanserte folk i vår omgangskrets. Noen elsker å være midtpunkt, de taler gjerne i forsamlinger og de har lett for å ta på seg oppgaver som involverer å synes i forsamlinger. Heldigvis, på en måte, er det fåtallet av disse folka. For det hadde vært litt slitsomt om det konstant skulle være konkurranse om å få mest mulig oppmerksomhet. Men på en annen side, er det noe grunnleggende i forskjellen mellom sprellemennene og de mer balanserte menneskene. Ut i fra din følelse i den tenkte situasjonen beskrevet innledningsvis, kan du kategorisere deg selv. Følte du et snev av frykt, og et behov for å gjemme deg litt bort, er du nok en av de mer balanserte. Følte du spenning og glede, er du sannsynligvis en sprellemann. Ha meg unnskyldt mine navn på disse to mennesketypene, det er verken på godt eller vondt jeg bruker noen av dem.

Noe jeg har hørt svært mange ganger i livet, er folk som uttrykker at «de ikke liker å snakke foran større forsamlinger». Om du spør hvorfor, får du gjerne til svar at det bare er slik. Da har jeg boret mer i svaret, og gjerne fått høre at de er redde for å gjøre seg bort og hva alle andre skal mene om dem da. Det er med andre ord alle andres mening som er avgjørende. Selv snakker jeg i forsamlinger hver dag. Jeg kan fortelle at det er helt ufarlig. En gang i mellom kan det til og med hende at de andre gir positiv tilbakemelding. Og får man negativ tilbakemelding, ja da er det vel strengt tatt en gave. I form av at man kan være litt mindre redd for å gjøre samme feil neste gang.

Det er nemlig sånn, at folk ikke tror på seg selv. Det er hele problemet. De aller fleste andre tror på deg. Om du reiser deg i en forsamling og forteller en vits, god eller dårlig, så vil sannsynligvis over halvparten av de andre misunne deg for at du faktisk tør å stå der. Fordi samtlige er akkurat som det du var: LIVREDD! For ingenting. Bryter man det ned til de psykologiske aspektene, finner man at det hele handler om tro på seg selv, og frykten for å feile. Av en eller annen avsindig grunn, er de aller fleste mennesker redd for å feile fordi det sier noe om dem som menneske. Noe som i seg selv er galskap. Vi må lære oss å skille på hvem vi er og hva vi gjør. For det er det vi gjør som er årsaken til at vi feiler, og en feil er ikke annet enn en tilbakemelding på at noe må korrigeres eller justeres til neste gang. Samtlige som er gode på noe som har blitt gode nettopp fordi de har lært av sine feil. Ta et eksempel og se på en skytter. Har bruker sin grunnerfaring og kompetanse til å avgi et første skudd. Deretter ser han hvordan han har truffet, og fortsetter på samme måte om skuddet har gitt han en bra poengsum, eller korrigerer liggestilling, pust eller annet før han skyter på nytt det neste skuddet. Han ligger ikke å er redd for å skyte fordi han kanskje ikke treffer midt i blinken.  (?)

Det er et viktig skille her. Tidligere har jeg skrevet om stress og motivasjon, og at dette er avgjørende for å få til noe å komme seg noe sted. Stress drives av press, og det er press jeg nå også skriver om. De balanserte menneskene, de som ikke tør å satse, blir paralysert av stress. Av frykten for å feile fordi det sier noe om dem som menneske. De som drivers av stress, er de som frykter det å feile fordi handlingen de gjør ikke er god nok. Om de feiler tenker de ikke engang på om det har noe med dem som person. De forsøker heller å analysere situasjonen, justere treningen og bedre sine handlinger neste gang. På den måten kan de bli bedre på det de ønsker eller streber etter. Om jeg skulle drite meg ut ved å si noe feil, være uinspirerende eller rote til i mine foredrag, så er jeg ingen mindre verdt person? Min samboer syns ikke noe mindre om meg etterpå. Eller min sjef for den saks skyld. Jeg får kanskje et spørsmål om hvordan jeg planlegger å unngå det samme i fremtiden. Noe som for øvrig er det mest pedagogiske spørsmålet som finnes for utvikling: Ansvarliggjøring.

Image

For å dra sabelen ut av sitronfromagen, og gjøre poenget helt klart: Det handler om at du har tro på at du kan endre deg selv, at du foredler råvaren du har fått ved fødsel på en best mulig måte. Talent eller ikke talent. Selv om man har aldri så gode medfødte evner tilrettelagt til for eksempel basketball, blir man ikke god uten å prøve, å øve og å trene. De som tidlig får høre at de er medfødte talenter, og som surfer på dette i begynnelsen av en tidlig karriere, blir aldri store. Fordi de ikke lærer seg kunsten av hardt arbeid. Fordi de tror at deres evner er medfødt og begrenset til det det er, vil de aldri ta stor risiko de heller. De blir balanserte mennesker, som setter seg lave mål fordi de er redde for å feile og bli «avslørt» som dårlige.

Josh Waitzkin ble født i 1976 i USA, og ble tidlig omtalt som et vidunderbarn. I en alder av 6år fanget sjakk hans interesse, fordi det ved siden av parken han lekte i, ble spilt såkalt blitz sjakk. Sjakk hvor man har svært begrenset tid til rådighet. På grunn av denne interessen, ble han fanget opp av en av de hyppig besøkende i parken, en stor sjakkentusiast og sjakklærer. Med daglige turer i «parken» og under spesifikk opplæring i blitz sjakk, ble Josh fort grisegod i sjakk. I en alder av 11 år spilte han uavgjort med Garry Kasparov, en legende innen sjakkspillet. Da han var 13 ble han nasjonal sjakkmester i USA, og som 16åring ble han internasjonal mester. Så tapte han plutselig flere spill i et mesterskap.

Josh hadde fra tidlig barndom hørt og lært at han var et vidunderbarn. Han trodde han var uslåelig i sin klasse, og fikk seg en stor overraskelse da han opp fant at det var flere andre som var bedre enn han. Dette fikk han til å søke informasjon om prestasjonsfilosofi, og forskning rundt talent og utvikling.

Image

Det er ikke så overraskende at bitene i puslespillet falt på plass for Josh, da han snart fant at talent er irrelevant i det store bildet, og at det er spesifikk trening over tid som avgjør. Med dette sluttet Josh å spille sjakk, for å gjøre et forsøk på å bli like god som han hadde vært i sjakk på noe helt annet: Tai Chi. Selvfølgelig fant han også at han hadde på mange måter bedrevet spesifikk trening i sjakk, ved å spille utallige matcher daglig i over 10 år. Han bestemte seg derfor at samme tilnærming burde fungere for å lære seg kampsport, og i dag har han 16 amerikanske mesterskapstitler og 2 VM-titler.

Josh har også skrevet en bok med tittelen «The art of learning». Lite omhandlende talent som du forstår, til tross for at han selv i mange år gikk for å være et vidunderbarn med medfødt talent. Josh fant rett og slett troen på at han kunne bli hva han ville, han våget å prøve og han har lykkes flere ganger. I år, 2013, søker han VM-tittelen i en annen kampsport som han ville lære seg å mestre: Brasiliansk Jiu Jitsu. Ser du han på tv, kan du jo se for deg dette som en person som brukte nesten sine 20 første år på sjakk. For det var det han var født til å gjøre.

Hva tror du at du kan få til de neste 5 årene? Du får ikke endret den personen du er, men du kan endre hva den du er kan og gjør. Dog ikke uten å snuble litt underveis. For det gjør vi alle.

God tur.