Løping

Den lange veien dit..

Hvor lang tid er lenge? Hvor mange meter er langt? Det kommer nok an på hvem man spør, tenker jeg at du vil si? Med det som utgangspunkt tror jeg at jeg kan forklare årsaken til at vi ser så mange som har drømmer de aldri realiserer, og mål som sagte gis opp. I denne posten vil jeg se nærmere på årsaken i seg selv, og kanskje til og med komme med noen tips til hvordan man kan møte utfordringen.

En jeg kjenner har kjøpt seg gitar, igjen. En «lær å spille gitar-bok» også. Han har god musikksmak, et godt øre for musikk og helt klart forutsetninger for å bli en habil gitarspiller. Som nevnt er ikke dette første gitaren han kjøper. Han har forsøkt å lære seg dette før. Årsaken til at det ikke ble slik da, det vet jeg ikke. Men jeg kan si noe om de ulike utfallene av forsøket denne gang ved hjelp av enkel logikk. Alternativ 1 er at han åpner boken på side 1, med riktig innstilling og tid nok til å prøve og øve til han kan bla om til side 2. Deretter må han igjen sette seg ned med side 2 med riktig innstilling og tid nok til å prøve og øve til han kan bla om til side 3. Dette må han repetere til han har kommet seg igjennom samtlige sider i boken. Noe som vil ta lang tid. Hvor lang tid kommer an på hvor mange ganger han klarer å sette seg ned med riktig innstilling og nok tid til å prøve og øve i løpet av en uke. Så vi kan være sikre på at det vil ta mange uker. Sannsynligvis mange måneder også.

Alternativ 2 er at han et sted mellom første og siste side går lei. At han en dag setter seg ned med feil innstilling. Med en tanke om at «nå er jeg lei», «dette tar for lang tid», «så sagte som jeg utvikler meg, tror jeg ikke dette ligger for meg». Hvis han nå i det hele tatt setter seg ned da. Det er en forutsetning i seg selv. Gitaren og boken er en ganske dårlig start dersom det ikke en gang tas i bruk..

guitar.jpg

Jeg håper du kan bruke gitarhistorien som et bilde. En analogi på det å gå inn for å øve og trene og repetere noe så man utvikler seg. I jobben, i et forhold, i styrketrening, i å gå på hendene eller i svømming i åpen sjø. For det er nettopp det absolutt alle andre som mestrer dette har gjort. Ingen er medfødt evnen til å spille på en gitar. Eller i å gå på hendene. Eller i å være en god leder. Det må øves på og trenes.

Det er poenget i avsnittet over som fasinerer meg her i livet. Til tross for at du akkurat leste det, er jeg 100% sikker på at du har og igjen kommer til å gi opp en drøm eller et mål. Fordi du ikke klarer å «stå i det» og gi opp. Jeg har tidligere skrevet om isfjell-effekten. Som handler om at du ser en person som er skikkelig god på gitar. Eller er i veldig god form. Det du ser er bare et resultat av alt arbeidet vedkommende har lagt ned over tid. All smerte, alt slit og all tid som er lagt ned for å komme dit. Dette ser vi ikke. Fordi vi ikke har en glasskule vi kan se i som viser oss personens reise dit. Og vi klarer ikke umiddelbart å koble det selvsagte i at vedkommende har måtte slite og lide i mange år, fordi det ikke er åpenbart synlig. Det man oftere tenker er; «Hey, det der vil jeg også gjøre». “Sånn vil jeg bli” Så stiller vi til start, totalt uforberedt uten å ha tenkt igjen den lange reisen, og går på trynet så det holder.

På toppen av det hele, er vi etterpåkloke.  «Dette var ikke noe for meg, jeg har ikke talent». FEIL!!! Det er hjernen din som forsøker å unnskylde ditt eget ubrukelige forsøk. Du har ikke gått den lange veien de som mestrer det har. Skal du realisere en drøm så må du være forberedt på at det gjør vondt å komme dit. Lenge. Du må forberede deg på en rekke feil og nederlag. Og reise deg opp igjen.

Nylig leste jeg en artikkel om fysisk trening, med et poeng jeg mener gjør seg gjeldene i alt annet av utvikling her i livet. En professor i anatomi forklarte hvordan kroppen styrkes gjennom trening. Kort fortalt handler det om å stresse muskulatur så mye at den opplever mangel på oksygen, noe som resulterer i at den vil sende et signal til hjernen om at det oppleves smerte. Først da vil kroppen gå i en restitusjonsmodus som bygger opp og gjør muskelen i stand til å tåle mer «neste gang». Han summerte videre at: «Trening må gjøre vondt skal den ha en effekt». Slik tror jeg det er med all utvikling. Det må gjøre vondt, fordi kroppen og hjernen din er lat og uforberedt på endring.

GritFor meg er det å ha vondt et vidt begrep. Det er vondt å stå opp tidlig hver dag over lang tid. Det er vondt å reise seg fra en komfortabel sofa for å ta på seg treningstøy. Det er vondt å spise sunt i stedet for enkelt og mindre sunt. Og ikke minst er det vondt å prioritere to timer til gitarspilling når man har lyst til å bruke de to timene på så mye annet.

Det handler i grunn om å prioritere, og å holde ut. Du må overholde kontrakten du inngikk med deg selv da du satte deg et mål. En kontrakt du selv kommer til å gjøre alt for å bryte. Det er deg mot deg selv. I lang tid fra nå. Og det er kun opp til deg hvem som vinner alle kampene, hele den lange veien dit..

Den som gir seg er en dritt..

Råskinnet 2013: Hvorfor ønsker man å utsette seg selv for jævelskap?

I går deltok jeg på terrengløpet «Råskinnet». Et løp som går rundt Sognsvann, i hovedsak utenfor stier og veier som folk normalt ferdes langs. I gjørme, i vann og myrer, i snø og på is. På toppen; regnvær og 6 grader. Au!

Image

Så hva er greia? Hvorfor utsetter man seg selv for sånt? Rent teoretisk er det misnøye som driver oss fremover. Misnøye skaper stress, i form av frykt for å «gå glipp av noe». Er du sulten, er det frykten for sult som gjør at du vil spise. Ikke gleden ved å bli mett. Jeg har skapt en frykt for å sitte stille en kveld etter jobb. Frykt for å gå opp i vekt. Denne frykten er blitt større for meg enn frykten for å bli sliten. Lar jeg være å trene, kjenner jeg ubehag. Det er frykten jeg snakker om. Følelsen av å mangle noe. Men ingen frykter vel å gjøre noe annet enn å delta på Råskinnet? Jeg tror med andre ord at motivasjon også kan komme av ønsket om  å strekke seg etter noe. Ikke fryktbasert stress. Eller er det slik at ideen om å fullføre skaper en frykt for ikke å fullføre eller delta? Jeg er forvirret. Tilbake til bøkene..

Forresten var aftenposten snille nok til å inkludere meg et sekund i sin video (ca. 35 sek. utti): http://www.aftenposten.no/incoming/Brrrrraskinnene-7193628.html#.UYYeMMpc12E

Nytt mål nådd: Sentrumsløpet 2013

Intervensjon handler om endring. Som en del av å bygge en form for troverdighet bak bloggen, bruker jeg mitt eget eksempel. Endringen fra utrent og overvektig, til trent og normalvektig. Det er forklaringen på hvorfor jeg ønsker å dele mine historier i mellom de upersonlige innleggene.

Det mest tragiske ved mennesket, er dets egen selvbegrensning. Med det mener jeg måten vi nesten systemtatisk lar være å utnytte vårt potensial. Kombinert med noe som omtales som «the iceberg effect», tror jeg svært mange ikke engang forstår at de har et potensial. Trist!

Alle kjenner til begrepet «det er bare toppen av isfjellet». The Iceberg Effect, er en beskrivelse av fenomenet hvor folk ser en del av noe uten å forstå den faktiske helheten. Et eksempel er mennesker som blir omtalt som supertalenter, naturtalenter, vidunderbarn osv. Alle disse er ofre for The Iceberg Effect, da de har brukt timer, dager og uker på å bli det de er blitt. Fordi folk tror på medfødt talent, bruker de nettopp dette som unnskyldning for å la være å prøve å utvikle seg. «Det hadde jeg aldri klart», «Jeg har det ikke i genene», eller «ingen i min familie har vært gode til det» er eksempler på slik holdning. Når de ser noen som er bedre enn seg, eller virkelig gode, er det The Iceberg Effect som rår. De ser bare noen som presterer høyt, og forklarer det med medfødt talent. De evner ikke forstå hvor mye trening som ligger bak. Historien bak de gode blir ofte usynlig, folk spør ikke, eller undersøker ikke årsaken til suksess.

Image

Det var for 19 måneder siden det gikk opp for meg. Min fysiske form var ræva. Faktisk langt dårligere enn jeg hadde innbilt meg. Noen år med stressfulle jobber og mye reising, vel mye kos i helgene og lite aktivitet, hadde gjort meg særdeles rund i kantene, og selvfølgelig utrent og svak. Helt ærlig vet jeg ikke når jeg sist var i nærheten av trent, men jeg hadde et år eller to rundt 2004 hvor formen var brukbar. Før det i 1999. Før det i 1992. Det å holde seg i form etter ungdomstiden med aktiv fotballtrening, har aldri blitt en del av meg. I 99 var det forsvaret som tvang på meg en bedre fysisk form. I 2004 var det et par år med styrketrening som kom over meg, da jeg syns jeg hadde så spinkle armer.

Oppdagelsen som skjedde for 19 måneder siden, var under et lokalt bakkeløp jeg helt tilfeldigvis hadde rota meg med på. Et par kompiser overtalte meg til å prøve, og jeg trodde så klart at jeg skulle klare meg greit.

Jeg kom sist..

Vel hjemme etter løpet, tok jeg et lite oppgjør med meg selv. 32 år gammel, uten de store forpliktelsene i hverdagen, og nå med en jobb hvor jeg klarte å prioritere meg selv. Jeg innså at potensialet i å gjøre noe med det, så absolutt var til stede. Den neste måneden brukte jeg på å lese og på å snakke med folk som kan trening, og som selv har jobbet hardt over tid for å se resultater. Som dere vet, er ikke fysisk form avhengig av medfødt talent. Alle kan bli godt trent om de bare trener riktig over tid. Med enda mer trening vil man bli meget godt trent. Mitt mål var først og fremst vektnedgang, og å komme i bedre form samtidig som jeg ville skape en varig, mer aktiv livsstil.

Her på bloggen finnes en beskrivelse av treningssystemet jeg benytter meg av, mine mål og verdier, treningsmetodene jeg bruker, og ikke minst hvordan jeg har lagt opp løpetreningen nå i vinter og vår. De første 6 av de 19 månedene, hatet jeg løping. Men heldigvis elsket følelsen av å utfordre og presse meg selv igjen. Det litt triste, som jeg så i etterkant, er at jeg sannsynligvis ikke trente optimalt i forhold til å utnytte treningsøktene best mulig når det gjelder løping i lengre tid. Grete Waitz ble kritisert for å trene på full gass hver eneste økt. Uten sammenlikning for øvrig, var det også mitt «problem». Jeg er litt sta, og kanskje litt påståelig. Noe som medfører at jeg gjerne går for det jeg selv tror er den beste måten, om jeg ikke finner klare svar på hva som er. For ikke veldig lenge siden, ble jeg litt klokere. Ved å snakke mer med folk som kan og vet, fant jeg nøkkelen som har vært avgjørende for at jeg har tatt et markant steg til på formstigen. Jeg oppdaget rolig trening. Løping i sone 2, som for meg er trening med puls på rundt 140 slag i minuttet. I kombinasjon med intervaller av ulike typer, fikk jeg raskt bedre resultater, og ny giv og selvtillit til å gå ut med nytt mål på Sentrumsløpet: 45 minutter.

2012-resultatet var på 49:55, og da var målet 50:00.

Årets resultat ble 44:13. En forbedring på 05:42. Helt rått for meg. Drit sliten i det jeg kom i mål, gikk utmattelsen over i stolthet. Det er akkurat den følelsen man jakter på etter hvert som formen blir bedre. Mestring. Payback. Alt klaffet denne dagen, noe som selvfølgelig er avgjørende. Bra vær, god temperatur, riktig dagsform, riktig mat og vanninntak, jeg kom meg på do i passe tid før løpet, og jeg hadde jobbet i en uke med visualisering og mental forberedelse for ikke å bli nervøs før start. Jeg blir omtrent aldri nervøs, men før disse løpene kan jeg bli supernervøs, noe som gjør at jeg blir tørr som en ørken i munn. Det er selvfølgelig ikke optimalt når du skal ut og løpe i nesten en time. I dag var nervøsiteten kun til fordel, da den var kontrollert ned til et håndterbart nivå.

Et annet avgjørende element, er selvfølgelig mengden trening jeg har lagt i å forberede meg til løpet. Siden 1.1.2013 har jeg hatt 38 løpeøkter. Og 26 styrkeøkter. Jeg regnet ut at det sammenhengede blir rundt ei uke med trening. I år. 64 treningsdager av de så langt 117 passerte dagene i år.

Noen spør meg om jeg nå kan være med på en fest, om jeg kan spise ditt og spise datt. Eller om jeg har blitt helt fanatisk. Poenget er at jeg trener for å kunne ha en livsstil hvor det skal være mulig å kose seg litt. Men uten å måtte gå på akkord med helse og teoretisk levealder. Jeg vil bli gammel i god form. Jeg vil dø sterk. Samtidig som jeg nok ønsker å se mer fremgang i fremtiden.

For denne fremgangen fra fjorårets løp til i år, gir mersmak. Bare 19 måneder med fokusert trening, og jeg ser så store forskjeller på egen psyke, på vekt, på kroppsfasong og generell helse. Tenk hva som er mulig de neste 10 årene. Det er bare å gi gass! Fremtiden er vår om vi vil, og om vi tar kontroll over den og oss selv.