Month: April 2013

Nytt mål nådd: Sentrumsløpet 2013

Intervensjon handler om endring. Som en del av å bygge en form for troverdighet bak bloggen, bruker jeg mitt eget eksempel. Endringen fra utrent og overvektig, til trent og normalvektig. Det er forklaringen på hvorfor jeg ønsker å dele mine historier i mellom de upersonlige innleggene.

Det mest tragiske ved mennesket, er dets egen selvbegrensning. Med det mener jeg måten vi nesten systemtatisk lar være å utnytte vårt potensial. Kombinert med noe som omtales som «the iceberg effect», tror jeg svært mange ikke engang forstår at de har et potensial. Trist!

Alle kjenner til begrepet «det er bare toppen av isfjellet». The Iceberg Effect, er en beskrivelse av fenomenet hvor folk ser en del av noe uten å forstå den faktiske helheten. Et eksempel er mennesker som blir omtalt som supertalenter, naturtalenter, vidunderbarn osv. Alle disse er ofre for The Iceberg Effect, da de har brukt timer, dager og uker på å bli det de er blitt. Fordi folk tror på medfødt talent, bruker de nettopp dette som unnskyldning for å la være å prøve å utvikle seg. «Det hadde jeg aldri klart», «Jeg har det ikke i genene», eller «ingen i min familie har vært gode til det» er eksempler på slik holdning. Når de ser noen som er bedre enn seg, eller virkelig gode, er det The Iceberg Effect som rår. De ser bare noen som presterer høyt, og forklarer det med medfødt talent. De evner ikke forstå hvor mye trening som ligger bak. Historien bak de gode blir ofte usynlig, folk spør ikke, eller undersøker ikke årsaken til suksess.

Image

Det var for 19 måneder siden det gikk opp for meg. Min fysiske form var ræva. Faktisk langt dårligere enn jeg hadde innbilt meg. Noen år med stressfulle jobber og mye reising, vel mye kos i helgene og lite aktivitet, hadde gjort meg særdeles rund i kantene, og selvfølgelig utrent og svak. Helt ærlig vet jeg ikke når jeg sist var i nærheten av trent, men jeg hadde et år eller to rundt 2004 hvor formen var brukbar. Før det i 1999. Før det i 1992. Det å holde seg i form etter ungdomstiden med aktiv fotballtrening, har aldri blitt en del av meg. I 99 var det forsvaret som tvang på meg en bedre fysisk form. I 2004 var det et par år med styrketrening som kom over meg, da jeg syns jeg hadde så spinkle armer.

Oppdagelsen som skjedde for 19 måneder siden, var under et lokalt bakkeløp jeg helt tilfeldigvis hadde rota meg med på. Et par kompiser overtalte meg til å prøve, og jeg trodde så klart at jeg skulle klare meg greit.

Jeg kom sist..

Vel hjemme etter løpet, tok jeg et lite oppgjør med meg selv. 32 år gammel, uten de store forpliktelsene i hverdagen, og nå med en jobb hvor jeg klarte å prioritere meg selv. Jeg innså at potensialet i å gjøre noe med det, så absolutt var til stede. Den neste måneden brukte jeg på å lese og på å snakke med folk som kan trening, og som selv har jobbet hardt over tid for å se resultater. Som dere vet, er ikke fysisk form avhengig av medfødt talent. Alle kan bli godt trent om de bare trener riktig over tid. Med enda mer trening vil man bli meget godt trent. Mitt mål var først og fremst vektnedgang, og å komme i bedre form samtidig som jeg ville skape en varig, mer aktiv livsstil.

Her på bloggen finnes en beskrivelse av treningssystemet jeg benytter meg av, mine mål og verdier, treningsmetodene jeg bruker, og ikke minst hvordan jeg har lagt opp løpetreningen nå i vinter og vår. De første 6 av de 19 månedene, hatet jeg løping. Men heldigvis elsket følelsen av å utfordre og presse meg selv igjen. Det litt triste, som jeg så i etterkant, er at jeg sannsynligvis ikke trente optimalt i forhold til å utnytte treningsøktene best mulig når det gjelder løping i lengre tid. Grete Waitz ble kritisert for å trene på full gass hver eneste økt. Uten sammenlikning for øvrig, var det også mitt «problem». Jeg er litt sta, og kanskje litt påståelig. Noe som medfører at jeg gjerne går for det jeg selv tror er den beste måten, om jeg ikke finner klare svar på hva som er. For ikke veldig lenge siden, ble jeg litt klokere. Ved å snakke mer med folk som kan og vet, fant jeg nøkkelen som har vært avgjørende for at jeg har tatt et markant steg til på formstigen. Jeg oppdaget rolig trening. Løping i sone 2, som for meg er trening med puls på rundt 140 slag i minuttet. I kombinasjon med intervaller av ulike typer, fikk jeg raskt bedre resultater, og ny giv og selvtillit til å gå ut med nytt mål på Sentrumsløpet: 45 minutter.

2012-resultatet var på 49:55, og da var målet 50:00.

Årets resultat ble 44:13. En forbedring på 05:42. Helt rått for meg. Drit sliten i det jeg kom i mål, gikk utmattelsen over i stolthet. Det er akkurat den følelsen man jakter på etter hvert som formen blir bedre. Mestring. Payback. Alt klaffet denne dagen, noe som selvfølgelig er avgjørende. Bra vær, god temperatur, riktig dagsform, riktig mat og vanninntak, jeg kom meg på do i passe tid før løpet, og jeg hadde jobbet i en uke med visualisering og mental forberedelse for ikke å bli nervøs før start. Jeg blir omtrent aldri nervøs, men før disse løpene kan jeg bli supernervøs, noe som gjør at jeg blir tørr som en ørken i munn. Det er selvfølgelig ikke optimalt når du skal ut og løpe i nesten en time. I dag var nervøsiteten kun til fordel, da den var kontrollert ned til et håndterbart nivå.

Et annet avgjørende element, er selvfølgelig mengden trening jeg har lagt i å forberede meg til løpet. Siden 1.1.2013 har jeg hatt 38 løpeøkter. Og 26 styrkeøkter. Jeg regnet ut at det sammenhengede blir rundt ei uke med trening. I år. 64 treningsdager av de så langt 117 passerte dagene i år.

Noen spør meg om jeg nå kan være med på en fest, om jeg kan spise ditt og spise datt. Eller om jeg har blitt helt fanatisk. Poenget er at jeg trener for å kunne ha en livsstil hvor det skal være mulig å kose seg litt. Men uten å måtte gå på akkord med helse og teoretisk levealder. Jeg vil bli gammel i god form. Jeg vil dø sterk. Samtidig som jeg nok ønsker å se mer fremgang i fremtiden.

For denne fremgangen fra fjorårets løp til i år, gir mersmak. Bare 19 måneder med fokusert trening, og jeg ser så store forskjeller på egen psyke, på vekt, på kroppsfasong og generell helse. Tenk hva som er mulig de neste 10 årene. Det er bare å gi gass! Fremtiden er vår om vi vil, og om vi tar kontroll over den og oss selv.

NAV del2: Hvem er egentlig din kunde?

I forrige innlegg forsøker jeg å legge frem et poeng i at NAV-dirketør Joakim Lystad og hans øvrige ledelse bruker mer tid og ressurser på å tilfredsstille politikernes kontrollbehov, enn å yte service ovenfor sine kunder: Brukerne. I dette innlegget ønsker jeg å få deg til tenke på om din adferd i hverdagen skaper verdi for dine «kunder», eller om du er i samme situasjon.

 

Her til lands er vi nå snart 9 av 10 som arbeider i tjenesteytende jobber. Altså tilbyr vi ikke alene et produkt, men en tjeneste i tillegg eller alene. Det betyr igjen at selve verdiskapningen skjer i det vi møter kjøperen, eller brukeren av tjenesten. Vi selger oss selv i stor grad.

Jeg skal forklare dypere: Som sekretær ville du arbeidet med å ta telefoner, gjøre notater og organisere for en eller flere andre. Verdien av at du er på jobb skapes i at du avlaster andre, slik at de kan fokusere på verdien de igjen er satt til å skape. Gjør du en god jobb er du av stor verdi, gjør du en middelmådig jobb er du av middelmådig verdi. Nettopp fordi at din avlasting medfører lavere verdiskapning hos andre. Bidraget ligger i å gjøre andre gode og effektive, som igjen skaper verdi.

 

La oss ta lærere. Her må vi se verdien i et større perspektiv, nemlig verdien som generelt skapes gjennom folks utdannelse. Dette skaper verdi på mange måter, både i form av at et samfunn med mange utdannede koster samfunnet mindre å drive, og at de er mer innbringende til samfunnet i form av verdiskapning. Læreren er altså tjenesteytende i form av sin indirekte tjenesteytelse til samfunnet og staten.  Det direkte bidraget er selvfølgelig til hver enkelt elev, ved å gi disse den beste forutsetning for å bidra til verdi i sin fremtid.

 

Så kommer utfordringen mange sliter med bevisst eller ubevisst. Vi er mennesker. Med alt dét innebærer, både på godt og på vondt. På grunn av at vi er mennesker med våre feil, har vi ledere eller sjefer tilhørende stort sett alle jobber. Hadde vi vært perfekte roboter hadde i ikke trengt ledere. Men nå er vi en gang ikke perfekte, og derfor har vi altså sjefer. Også det på godt og på vondt.  Noen sjefer skaper verdi, andre ikke. Det kommer helt an på hvordan de ser sin rolle og hvordan de gjør sitt arbeid. Og ikke minst, hvem de ser på som sin kunde og hvilke intensjoner de har.

 

Tilbake til arbeideren. Veldig ofte gjør arbeideren en god jobb. Men like ofte er arbeideren lite opptatt av for hvem den gode jobben gjøres. Er det for sjefen? Eller er det for en kollega? Kanskje for en kunde? Uansett om du jobber direkte med «ekte kunder» eller ikke, er sjefen din sjelden «kunden» du skal gjøre en god jobb for. Til tross for det, finnes en iboende kraft i oss mennesker som gjør at vi søker anerkjennelse hos sjefen eller hos andre som har innflytelse og makt. Vi ønsker å bli sett, vi ønsker å imponere og å bli anerkjent for det vi gjør.

 

I politiet har dette kommet tydelig frem det siste året. Det er viktigere å gjøre en god jobb for sjefen, enn for kunden: Samfunnsborgeren. Men det er vel fortsatt sånn, at politiet er opprettet for å holde lov og orden, for å skape trygghet og opprettholde muligheten for at vi andre «uforstyrret» kan skape verdier i hverdagen? Denne feilprioriteringen skjer ikke bare i politiet, det skjer overalt, og jeg ser det ukentlig. Folk bruker verdifull tid på å skape noe som ikke betyr noe av verdi. Det ser bare ut som de gjør en god jobb for sine sjefer. Enten fordi de har et for stort behov for å bli sett, eller fordi de har en plan om å gjøre karriere, eller kanskje disse er sammenfallende. Men trenger ikke skape verdier for å gjøre karriere. Det er bare å være litt smart og litt kynisk, og sørge for at man gjør de tingene som sjefen er mest opptatt av. Uavhengig om det skaper verdi, uavhengig av om vår innsats påvirker vårt grunnleggende verdigrunnlag. Akkurat som i NAV, hvor størst innsats legges i å rapportere til toppledere og politikere. Ikke i å tjene de faktiske kundene: Brukerne. Det har man ikke tid til.  

 

Jeg setter det som alltid litt på spissen, men jeg regner med at du forstår hva jeg mener. Ansvaret ligger til syvende og sist hos sjefene og de som har den øverste beslutningen. Det må legges til rette for motivasjon til å gjøre de rette tingene for kunden. Uansett om kunden er eleven, som i lærerens tilfelle, eller om det er din kollega.

 

I tradisjonell økonomisk tenking, og i lederskap som stammer fra industriens dager, ligger fokuset i kontroll av ressurser. Når folk arbeidet på samlebånd, eller produserte enheter i timen, var man avhengig av at folk gjorde det de skulle når de skulle det, i riktig rekkefølge og hastighet. Det var enkelt å kontrollere kvaliteten, da man enkelt kunne ta stikkprøver. Ved feil kunne man også enkelt gå tilbake til den delen av samlebåndet som hadde sviktet, og utbedre. Enten ved å bytte ut folk, eller stramme opp folk. I denne tiden var ikke arbeidskraft et tema, så det hendte folk ble byttet ut oftere enn de ble trenet til å bli bedre om de slurvet eller feilet.

 

I dag er situasjonen den motsatte. Ettersom verdi skapes hver gang vi treffer en kunde eller en bruker, er kontroll så å si umulig. Arbeidsmarkedet er også presset, så vi må som oftest utnytte de menneskene vi har til rådighet. Trening av medarbeidere er et must. Men likevel forsøker storparten av organisasjonene i landet å kontrollere sine ansatte og de oppgavene de utfører. Det er en desperat jakt på å måle resultater, opprettelse av systemer og rutiner, og ikke minst er kravet til dokumentasjon mange steder vanvittig. Som i NAV, hvor man har gått fra 50 til 20 mål på fylkesnivå. 20 mål! Et normalt menneske klarer ikke en gang huske mer enn 5 ulike sifre om du ber dem om det. Langt mindre passe på at de arbeider mot 20 mål samtidig. Husk også at ytterst få av målene omhandler kunden. Verken den ekte kunden som i dette tilfellet omtales som brukeren. Eller «kunden», som kan være en leders medarbeidere. Se på modellen nedenfor:

 Image

Denne viser den tradisjonelle kontroll-strukturen vi er vant til å se. Sjefen leder (øverst) de ansatte (i midten) som skal tjene kundene (rødt). De som har vist seg svært suksessfulle, og som klarer å optimalisere verdiskapningen i sine organisasjoner tenker på en litt annen måte:

 Image

Kundene (i rødt) leder de ansatte (i midten), som får støtte av sjefen (nederst). Det er dette man bør se hos de som påberoper seg et kundefokus. Og som nevnt gjentatte ganger, trenger ikke kunden å være en kunde, det kan like godt være din kollega, din elev eller din bruker. I organisasjonene som virkelig får det til, er alle bevisst hvem de yter service for. Hva som er deres verdi, og hvem som er deres «kunde». Ledelsen har lagt til rette for dette, man har gått fra kontroll til selvkontroll. Fremdeles innenfor en form hvor man har rammer for hva man kan og ikke kan gjøre. Magien i det er at folk motiveres og blomstrer. Det blir klart hva deres egentlige oppgave er, og de får lov til å bruke tiden sin på det som betyr noe. Ettersom alle har samme fokus, og det blir gjennomsiktig hva som betyr noe, vil også ukulturen med å gjøre noe for å fremstå som viktig eller dyktig reduseres. Søker man anerkjennelse, skal man søke den hos de man yter service ovenfor gjennom utmerket service.

 

Selv om din organisasjon kanskje ikke er rigget, vil jeg likevel oppfordre deg til å tenke igjennom følgende: Hvem er din kunde? Og hvor god service gir du?

 

God helg.

NAV: Når makt skaper avmakt..

I disse dager deles NAV ansatte, Heidi Folletts ytring om egen arbeidsgiver. Om hvor ille det står til. Som et slags vitnesbyrd av noe vi alle egentlig visste eller mistenkte. Situasjonen hun beskriver er hårreisende, og hun beskriver i detalj på hvor mange måter det har gått galt.

De fleste som har lest dette blir nok først og fremst forbannet. Samtidig fascinert, og overrasket over at noen innenfra har brutt stillheten og nådd så til de grader ut til publikum. Samtalene dreier seg om hvor ille det er, hvor tragisk det faktum at det går an, og at noe må gjøres. Selv er jeg mest opptatt av å forstå hvorfor og hvordan man har havnet i situasjonen man befinner seg i der inne. I flere år har vi hørt om omorganiseringene som Follett beskriver. Vi har hørt om de enorme pengesummene som er brukt på konsulenter og på IT-utvikling. Som tilsynelatende har vært bortkastet og mislykket bruk av midler.

Tor W. Andreassen, forsker og foreleser ved BI, skrev i 2011 en artikkel om NAV. Her peker han på manglende ansvarsinnrømmelse og tiltak fra ledelse og politisk hold. Taperne er de ansatte og brukerne, skriver han. Han viser også til årlige tilfredshetsmålinger som har ligget mer eller mindre jevnt lavt siden 2007. De ligger også i år blant de dårligste i landet på Bis kundebarometer som nylig ble offentliggjort. Personlig er jeg ikke spesielt glad i Bis kundebarometer, men det er en annen sak.

Vi snakker altså om en viktig pulsåre i samfunnet, som har vært syk og skadet i minst 7 år. Det er en stor organisasjon. Rundt 19000 ansatte, hvordan 14000 jobber i staten, og 5000 jobber i de 450 kommunale kontorene i det ganske land.

Så hvem har så ansvaret for alle disse stakkarene? Kanskje det ikke er noen? Jeg siterer Tor W. Andreassen: «Det ville være å lyve å si at politikerne har vært til mye hjelp for NAVs ledelse. “En suksess har mange foreldre. En fiasko er foreldreløs” – heter det. Akkurat nå virker det som om NAV er uten ledelse og foreldre.» På «papiret» står Arbeids- og velferdsdirektøren som øverste leder for NAV. Han heter for tiden Joakim Lystad, og har sittet siden 2010. Han har for øvrig også ansvaret for en tredjedel av statsbudsjettet. Joakim Lystad er ansatt på åremål for 6 år med mulighet til forlengelse i èn periode. Om det ikke går så bra, er åpenbart ikke så viktig.

11. mars i år presenterte Lystad noe han titulerte «Departementenes gjennomføringsutfordringer». Innledningsvis pekes det på utfordringen i kravet fra politikerne opptar mer og mer tid, og at det brukes betydelige ressurser på rapportering oppover i flere ulike former. Videre peker han på at politisk innblanding og krav til kontroll står i veien for både ledere og arbeidere i NAV. Politikerne har liten faglig forståelse, og fagarbeiderne i NAV har liten kommunikasjonsforståelse på dette nivået. Et åpenbart stort problem med handlingslammelse, er politisk frykt for ikke å ha kontroll. Til en så stor grad at kontroll fører til handlingslammelse. Lederne får ikke ledet. Fagarbeiderne får ikke brukt tiden sin på fag. Legg til de 121 målene de ansatte skal forholde seg til, og kaoset er komplett. Lystad peker på at 121 mål fortsatt er mange, men det er langt mindre enn det har vært (!). Ned på 1 linje har man 5 mål. Men disse er likevel tungt preget av å omhandle kvalitet i prosess, og har lite med brukerne å gjøre.

Etter å ha studert innholdet i presentasjonen, tar jeg en ny overordnet kikk. Innledningsvis, på en av de første slidene, er NAV-reformens hovedmål listet opp. Her finner jeg punktene «Forenkle tjenestene til brukerne» og «Tilpasse tjenester til brukernes behov». Brukerne blir ikke nevnt noe mer i presentasjonen. Derimot forsøker direktøren avslutningsvis å beskrive hva det betyr, om de overordnede målene for reformen skal nås:

vi må ha engasjerte og motiverte ledere og medarbeidere

 vi må ha et samlet styringssystem som sikrer at vi gjør det vi skal gjøre «gjøre de riktige tingene»

 vi må sikre at kvaliteten blir god nok

 vi må bidra til høyest mulig produktivitet

Sitat slutt.

Hvem er vi? Og hvorfor skal ikke han engasjere og legge til rette for at ledere og medarbeidere kan motivere seg selv? Hvem skal implementere et samlet styringssystem, og hvordan? Svarer han på disse spørsmålene, vil kvalitet og produktivitet komme av seg selv. Dessverre er Joakim Lystad mer tjent med å levere til politikerne enn til brukere og ansatte. Noe som igjen fører til at ting vil forbli i stor grad som før. Med færre mål og planer, men likevel med et mål og planfokus forankret i kontroll. Dessverre vet vi, at kontroll dreper motivasjon. Dessverre vet vi, at uten motiverte og engasjerte ansatte, vil man ikke få motiverte og engasjerte brukere.

Jeg ønsker for øvrig Lystad lykke til videre mot 2016, og håper han får utrettet mest mulig før det kommer en ny mann som sales og gjøres klar for politkernes kontroll.

Hvorfor de vonde vaner ikke er vonde å vende til.

Jeg har hørt og lest flere steder at det kreves 13 repetisjoner av en handling før den forblir en innøvet vane. Nylig leste jeg nettopp denne uttalelsen bli kritisert, og forfatteren hevdet minst 30 repetisjoner. Personlig ser jeg virkelig ikke verdien i å vite antall repetisjoner, da hele hensikten med gode vaner er å få dem til å vare.  Vaneendring er forandring fra en adferd til en annen. Det store problemet ligger i at adferden du søker å slutte med sannsynligvis er veldig godt innarbeidet. På den måten kan man si at det vanskelige er å unngå å falle tilbake til den uønskede vanen i større grad enn å gjøre den nye.

Image

Som jeg har nevnt i flere tidligere innlegg, er hjernen vår konstruert med to fungerende systemer som hjelper oss å gjøre det vi gjør fra dag til dag. Det ene er system 1, som er en form for autopilot. Det andre er system 2, som er det reflekterende systemet. System 1 kan litt enkelt se på som urmennesket i oss. Det som får ting gjort i tråd med våre behov, og som hjelper oss med beslutninger og handlinger slik at vi ikke sliter oss ut på å måtte tenke igjennom alt vi skal foreta oss. System 2 er den mer rasjonelle og intelligente, men også utrolig late og fraværende personen i oss.

System 1 er det som får deg opp av senga om morgenen, inn i dusjen, på med klærne, den får i deg mat og tar deg til jobben. Du trenger ikke anstrenge hjernen veldig for å gjøre ting du gjør hver dag, eller ofte. Det er innlært, og innlærte handlinger går av seg selv. For å spare krefter. Tenk deg bare hvor mange synsinntrykk du har i løpet av en dag. Hvor mange mennesker, hvor mange detaljer, plakater, hvor mye tekst du leser og hvor mange bilder du egentlig har hatt muligheten til å «ta» med øynene og hukommelsen. Har du noen gang tenkt på hvorfor du ikke kan huske absolutt alle inntrykk i løpet av en dag? Hvorfor det kun er enkelte ting du kan kalle tilbake og beskrive i detalj? Et hvert slikt bilde sendes nemlig til hukommelsessenteret i hjernen. Der er det et slags filter som velger bort hva som skal huskes og ikke. Dette filteret står default på «ikke huske», fordi om alle inntrykk skulle lagres så hadde hjernen din blitt utmattet. Den er rett og slett ikke i stand til å lagre alt. Tenk deg selv bare hvor mye ubrukelig informasjon du skulle båret på, om alt du hadde sett, hørt og luktet de siste 20-30-40årene. Hva da med det som faktisk var viktig å huske? Det ville druknet i uvesentligheter.

Litt på samme måte behandler hjernen impulser som krever handling, Vi kan si at hjernen står på default «autopilot», og kun få impulser klarer å vekke det late system 2 klart til bruk. Mange av oss tror at vi reflekterer og tar rasjonelle beslutninger hele tiden, men du vil bli overrasket over hvor lite system 2 er involvert i dette. Stort sett er det følelsene dine i en kombinasjon med «urmennesket» som rår. Det er derfor de gamle vanene har en tendens til å være svært lette å falle tilbake til. Noe som gjør at de nye ønskede vanene blir utsatt eller glemt.

Repetisjoner av en handling som vi ønsker skal bli en vane, er egentlig det samme som trening av system 1. Problemet er at vi trenger system 2 til å gjøre treningen, slik at system 1 lagrer koblingen mellom impuls og handling til senere bruk. Slik at den blir en del av autopiloten vår, og den ønskede handlingen eller adferden ikke blir vanskelig å gjennomføre. En slik trening, krever bevissthet eller aktivisering av system 2. Derfor må vi finne systemer som hjelper oss å aktivisere system 2 når treningen skal skje. For det er når vi stopper opp at autopiloten stopper. Når vi tar oss tid til å tenke før vi handler. Tenke over konsekvensene av å velge det ene eller det andre, og vinner over system 1 som alltid vil at vi skal gjøre det som er lettest her og nå. Alternativt kan vi tilrettelegge for at vi ikke kan velge den gamle vanen, at vi tvinges til å velge den nye og ønskede adferden.

Et eksempel jeg hører mange fortelle om, er kunsten å stå opp om morgenen. Mange sliter med å komme seg ut av sengen til tross for at vekkerklokken forteller at det er på tide å starte dagen. Noen er verre enn andre, og noen er kronisk handikappet. De fleste har nok vekkerklokken liggende på nattbordet ved sengen, innen arms avstand. På denne måten kan de slå av vekkerklokken når den ringer, eller utsette alarmen med et gitt antall minutter. Såkalt snoozing. Noen planlegger snoozing på forhånd. Slik at de setter vekkerklokka på 10 og 20 minutter før de skal stå opp, slik at de kan snooze før de faktisk ønsker å stå opp. Andre ønsker å stå opp når klokka ringer, men klarer rett og slett ikke fordi de er så trøtte. Urmennesket hopper opp og ned inni hodet og roper at du skal slå i filler vekkerklokka, snu deg rundt og sove mer. For søvn er et av våre primærbehov. Det er fryktelig behagelig, og urmennesket eller system 1 har som oppgave å ivareta at vår primærbehov blir dekket. Og det kjenner ingen moderasjon. Du kan ikke forvente at system 1 av egen vilje forteller: Nå der det nok. Det er det faktisk andre regulatorer i kroppen som har som oppgave.

En måte å tilrettelegge for å stå opp når klokka ringer, er å legge vekkerklokka et stykke unna sengen så du må stå opp for å slå den av. En annen teknikk er å tilrettelegge for bruk av system 2 ved refleksjon på forhånd. Sett deg ned kvelden i forveien, med et ønske om å stå opp når klokka ringer. Se for deg hvordan du reagerer når klokka ringer, hvilke tanker som kommer over deg i dette øyeblikket og hva du normalt ville gjøre. Deretter spør du deg hva som skal til for at du skal kunne stå opp umiddelbart. Et eksempel er at du forsøker å skifte tankesett. Vanligvis er nok det første du tenker: «ÅÅåå jeg er så trøtt». Dersom du legger kvelden før i god tid så du får den søvnen du skal ha, kan du på forhånd vite at du har fått nok søvn. Ergo er du egentlig ikke trøtt. Forsøk å bytte ut den første tanken. Min teknikk er umiddelbart å tenke på hva jeg gleder meg til ved dagen i dag. Er det en hard arbeidsdag som venter, kan jeg glede meg til å komme hjem. Har jeg noe jeg skal gjøre som jeg har sett frem til, lar jeg dette være det første jeg søker å tenke på. Hvorfor tror du unger alltid våker av seg selv tidlig i helgene? Det er selvfølgelig fordi de distraherer seg selv ved å tenke på hva dagen har å by på, fremfor å utsette det daglige morgenmaset og stresset de blir utsatt for fra de blir plassert ved frokostbordet.

Gjennomtenking er et stikkord verdt å ta med seg. Eller refleksjon som det kalles. Dette er tid hvor system 2 er aktivert. Refleksjon skjer ikke i en hverdag hvor du løper fra aktivitet til aktivitet og forsøker å være effektiv og flink. Da er det system 1 som holder deg gående, og slipper du ikke system 2 til fra tid til annen, så har tiden en tendens til å gå. Og du fortsetter i det samme sporet.

Image

Nettopp fordi refleksjon kan være vanskelig å få til i en travel hverdag, bør du sette den i system. Har du et mål om en endring. En ny vane som skal innarbeides, må du reflektere over hva dette betyr for deg, hvordan du skal få det til, hva som kan gå galt, hva du skal gjøre når det går galt (for det gjør det), og ikke minst finne ut hvordan du kan gjøre det enkelt for deg selv. Skal man gjøre større endringer i livet. Gå varig ned i vekt, trene seg opp mot noe, ta en utdanning eller bli god til å spille gitar, bør du sette de nye handlingene dine i system. Dette gjør du ved å sette deg et mål. Målet må understøttes gjennom en konkret plan. Du må innføre rutiner for refleksjon, som også innebærer evaluering av deg selv. Til evaluering trenger du fakta, så det kan være lurt å telle antall ganger du har gjennomført en ønsket handling, eller føre mer avansert statistikk som telling av kalorier, måle utvikling av puls eller antall rette svar du klarer ved en tidligere eksamensoppgave etter hvert kapittel du leser i skoleboken din.

Problemet er som sagt at autopiloten vår jobber som en helt for å holde på de gamle vanene. Den vil ikke at vi skal lese skolebøker, trene eller slanke oss. For det er slitsomt for oss. Helt til vi har lært systemet at dette er en ny vane. En ny del av oss. Da blir ikke lenger de vonde vanene lette å vende tilbake til. For vi har erstattet dem med nye. Om det så har tatt oss 13 repetisjoner, eller ett år med daglig kamp mot vekkerklokka.

Kritikk og tilbakemeldinger: Gaver de færreste har lært å sette pris på..

Er det ikke rart hvordan vi filtrerer det vi hører avhengig av hvem vi hører det fra? For det er stor forskjell i hvordan vi tar til oss det som blir sagt til oss, om det er sjefen som forsøker å si oss noe, samboeren eller en venn. Se for deg en situasjon hvor du har gjort en oppgave, og du får tilbakemelding om at den kunne vært gjort bedre. Hvordan reagerer du? Om det er sjefen. Eller samboeren. Eller en venn. Kjenn godt etter. Det er stor forskjell, er det ikke? Hvorfor?

Image

For kort tid siden skrev jeg hvordan ros er et tveegget sverd. Årsaken er nettopp at ros gir tilfredsstillelse, og at den som er tilfreds ikke vil trigges i like stor grad til å forbedre seg som en som ikke får ros. Ved konstruktiv kritikk derimot, kan man lære noe. For det første at man har forbedringspotensial. For det andre hva som skal til for å bli enda bedre. Forutsatt at man er mottakelig for kritikk eller tilbakemeldinger. Og det er her svaret på spørsmålet over ligger. Vi er ulikt mottakelige for kritikk avhengig av hvem kritikken kommer fra. I mange tilfeller er nok dette ubevisst, men fordelen er at vi kan bli bevisste og gjøre noe med det. For kritikk og tilbakemeldinger bør anses som gaver. De færreste gir tilbakemeldinger fordi de ønsker deg noe vondt. Gjør et forsøk selv, å tolke hva den neste personen som gir deg en tilbakemelding ønsker å oppnå. Og da mener jeg ikke ros. Den som roser er trolig ute etter noe for sin egen del. Tilfredsstillelsen ved å gi noe, sette deg i gjeld til seg eller komme i buksene på deg. Den som gir deg konstruktiv kritikk ønsker oppriktig noe bedre for deg, og ikke direkte for seg selv. Kanskje i form av at du skal prestere bedre så resultatene på jobben blir bedre. Eller at det blir mindre arbeid på vedkommende senere. Men da ved at du forbedrer deg ved å bli bedre på noe.

Tilbakemeldinger anses å være selve navet i alt som har med utvikling å gjøre. Både maskinell, elektronisk og menneskelig utvikling. La oss se litt nærmere på hva som ligger i dette fenomenet, for å forstå hvor mye av det rundt oss som baserer seg på nettopp tilbakemeldinger. Personlig ser jeg på fenomenet i fire deler: Observasjon, tilbakemelding, mottak og utfall. Første del er selve observasjonen av en situasjon eller en handling. Tilbakemeldingen er en tolkning av observasjonen, med en transformert informasjon som vanligvis er forsøkt tilpasset mottaker. Mottaket av informasjonen avhenger av mange faktorer, blant annet hvor villig mottakeren av informasjonen er, hvor godt transformert og kommunisert informasjonen er og så videre. Til slutt sluttes tilbakemeldingen med et utfall. Enten ved en endring, eller ingen endring. Med at tilbakemeldingen sluttes, menes at man vil gå tilbake til første del og starter på nytt dersom noen gir ny tilbakemelding på utfallet av den forrige tilbakemeldingen. Håper ikke dette var forvirrende. Oppsummert:

Observasjon -> tilbakemelding -> mottak -> utfall

Eksempler på tilbakemeldinger er mange. Ta varslingslampen på pcen din, som forteller deg at batteriet ditt er i ferd med å tømmes. Et målesystem (observasjon) sender en impuls til en lampe (tilbakemelding). Fordi instruksjonsboken har lært deg at lampen varsler dårlig batteri, reflekterer du at du må enten gi pcen strøm eller la den dø ut (refleksjon). Det hele resulterer i en eller annen form for handling. Enten du henter frem strømtilførselen, eller arbeider fortere for å bli ferdig før pcen dør ut.

Image

Et av mine eksempler er fra trening. I lengre tid har jeg hatt et treningsopplegg, og jeg benytter meg av både pulsmåler (hjerterytme) og gps-måler (tid og fart) under trening som observasjon og lagring av data. Denne dataen fyller jeg inn i en treningsdagbok, hvor den gir mening og gir meg tilbakemelding på hvordan utviklingen min er. Har jeg utvikling fortsetter jeg som før med det planlagte programmet, men ser jeg at resultatene uteblir og at jeg stagnerer, må jeg endre programmet og treningsadferd. Jeg kunne selvfølgelig skylt på noen dagers sykdom, på kulda ute eller på for dårlig motivasjon. Men jeg har en avtale med meg selv om å være dønn ærlig i min tolkning av disse tilbakemeldingene, uansett hvor «vondt» det kan være å innse at mye trening til tider kan virke meningsløs.

Et annet eksempel er fra hverdagen, en hendelse som ikke er veldig gammel. Jeg hadde støvsuget hjemme, men fikk tilbakemelding om at det ikke var støvsuget bra nok. Jeg følte det urettferdig, og ble sint, da jeg selv mente jeg hadde gjort en god jobb og vært nøye. Observasjonen min samboer hadde gjort, var at det fortsatt lå igjen hybelkaniner i et par hjørner, og tilbakemeldingen min var at jeg kunne ta meg bedre tid og være mer nøye med hjørnene. Etter å ha bannet og svertet litt, gikk jeg i meg selv, og innså at bevisene var uomtvistelige. Tilbakemeldingen var rettferdig, og forbedringspotensialet var så absolutt tilstede. Alternativene mine var å la støvsugeren forbli i skapet og la kaninene leve til neste runde. Eller finne den frem, å føle at jobben var skikkelig gjort. Selvfølgelig valgte jeg å hente frem støvsugeren og ta hjørnene på nytt. Ser vi på denne hendelsen utenfra, er det klart at min samboer ikke sa noe om at jeg var en dårlig person fordi støvsugingen var mangelfull. Hun ønsket bare at arbeidet som ble lagt i rengjøringen skulle tjene sitt opprinnelige mål, at det ble rent og støvfritt. For å besørge dette i fremtiden ga hun meg en tilbakemelding for at jeg skulle lære, bli bedre og ikke kaste bort tiden min på å lufte støvsugeren uten at det ble mindre støvete. Min første reaksjon var å bli sint på henne og å bestride at jeg hadde noe å lære. Idiotisk, eller hva? Men sånn er vi skapt, og slik går det når vi kjører av sted på autopilot.

De aller fleste av oss, er ikke flinke til å ta imot tilbakemeldinger som omhandler mulighet for forbedring. Vi er vanedyr, vi styres som regel av autopiloten vår, men når vi får tilbakemelding tvinges autopiloten av. Problemet er at den delen av hjernen som ikke er autopilot, ikke trives veldig godt med å måtte kobles inn der den mener autopiloten funker godt nok. Da må den nemlig arbeide, og det er tungt. I tillegg har dette med stoltheten vår å gjøre. Vi må lære oss å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør. For det vi kan forbedre er ikke personen vi er, men innsatsen vi legger i det vi gjør. For det er innsatsen vi legger i det vi gjør som påvirker resultatet av det vi gjør. Ikke hvem vi er. Dette er årsaken til at fenomenet tilbakemelding og kritikk er verdt å reflektere over. Ta imot kritikk med større åpenhet. Om du er uenig i tilbakemeldingen kan du få lov til det, men ta i mot kritikken først. Bruk den til å reflektere om du kan gjøre en enda bedre innsats. Om du kan lære noe, bli bedre og oppnå enda bedre resultater neste gang.  Hvis ikke, da vet du det. Og da har du fortsatt fått noe av verdi for den som gir deg tilbakemeldingen. Ser du hvilken gave kritikk kan være?

På samme måte som konstruktiv kritikk er av stor verdi, er kritikk som ikke er av konstruktiv art bortkastet. Syretesten for å skille mellom disse, er at konstruktiv kritikk handler om det du gjør og ikke hvem du er eller hva du er. I tillegg vil noen som gir deg konstruktiv kritikk kunne gi deg råd om hvordan du kan forbedre det kritikken omhandler.

Dine vaner kan forbedres, du kan forbedres, men du kommer neppe spesielt langt om du ikke søker tilbakemeldinger. Ærlige tilbakemeldinger. Sett pris på disse, for de er å anse som gaver.

Status trening og helse Q1 2013: Klar for Sentrumsløpet 2013

Etter lengre tids pause antar jeg at flere dør av spenning med tanke på hvordan det egentlig står til, etter fjorårets suksess med vekttap og trening. Så her kommer en liten oppdatering.

Vekta 1.januar 2012 var 93,6kg. 31 desember 2012 var den på 84,6kg etter julefeiringen. Laveste registrerte vekt i 2012 var 83,6 kg i uke 44. Dagens vekt er 83kg, og høyeste vekt i år har vært 84,7kg. Året i år har ikke handlet om vekt. Dog handler det om å redusere fettprosent, uten å bli manisk opptatt av det. Så langt i år har jeg hatt 50 treningsøkter. Det er jeg godt fornøyd med. Jeg kombinerer løping og styrketrening, og har løpt hver uke i hele vinter. Takk for lite snø og godt vær J

Nå er det kun kort tid til sentrumsløpet, så treningsfordelingen glir nå sakte over i løpefokus. Løpeformen er på det beste noen gang. Uten at jeg kommer til å sette verdensrekorder av den grunn. Min beste form. Og jeg tar et skritt av gangen. Helst så lange skritt som mulig, men det er mye som skal læres i tillegg til mye trening.  Sånn sett blir skrittene forholdsvis små, men de går i riktig retning.

Kostholdet for tiden er ganske bra. Det går i nyttig mat, og det styres unna unyttig mat og «mat». Det blir en alkoholrestriktiv måned nå, egentlig en lengre periode ettersom det kommer flere løp enn sentrumsløpet. Alkohol er som kjent satans verk, og satan har en tendens til å gjøre mye faenskap.

En av de store oppdagelsene jeg har gjort i år, er hvor viktig det er med rolig trening. Tidligere har jeg kjørt på med brutalt hard trening, nesten opp mot maks ytelse hver gang. Etter å ha snakket med en del folk som trener på et langt høyere nivå enn meg selv, samt lest meg litt opp på området, ser jeg at denne treningsformen er ganske feil i forhold til hva som er målet. Så nå går det i ca 80% rolig trening, i pulssone 2 som det heter. De resterende 20% går i intervalltrening og bakkeløp. Etter kun et par uker med denne tilnærmingen merket jeg markant fremgang. Hurray!

Image

Med dette i bakhodet, og litt mer studering har jeg nå dette treningsopplegget frem mot sentrumsløpet:

Uke 14
Rolig 6km
Rolig 12km
Intervall (10x30x30)

Uke 15
Bakkeløp (6 drag)
Rolig 12km
intervall (10x30x30)
Rolig 6km

Uke 16
Bakkeløp (6 drag)
Rolig 12km
Intervall (10x60x60)
Rolig 6km

uke 17
Rolig 12km
Hvile + masse mat
SENTRUMSLØPET

Jeg har ikke helt satt målsetningen for Sentrumsløpet. Jeg skal minimum under 47 minutter, og vet at det er godt innenfor rekkevidde. Likevel har jeg lyst til å si 45 minutter. Om det er realistisk er jeg litt usikker på. Fjorårets tid var på 49:55, men oppkjøringen, formen og vekta den gang var en helt annen. Da var målet på 50:00, så det var ikke mer enn akkurat realistisk da jeg følte at jeg ga det jeg kunne og litt til. Lørenskogløpet endte på 48:42, noe som føltes som tortur fra 5 minutt og helt ut. Den uka løp jeg 10km på full pinne to dager før også, noe som trolig ikke var et taktisk godt valg. Men man lærer da underveis.

Jeg er superklar for løpet i hvert fall. Formen er der, treningsopplegget frem mot løpet er jeg godt fornøyd med, det skal hviles og spises i forkant, og jeg skal jobbe mye med hue så jeg stiller til start med mental styrke fra helvete. For man gjør det fullt og helt om man først går inn for det. Skal man gjøre ting halvveis, så bør man drive med noe annet enn løping.

Wish me luck J