Month: November 2012

Hva hadde du drevet med om ikke penger fantes?

 

I filmen lenket til under, snakker fortellerstemmen om studenter som er i tvil om hva de vil i livet. Spørsmålet han stiller elevene er «hva ville du gjort om ikke penger hadde noe å si? Hva er det du liker, som du kan gjøre?». Han snakker om at de fleste av oss gjør ting vi egentlig ikke liker, motivert av penger (tid) til å gjøre det vi vil gjøre. Og at det å fortsette et slikt liv er idiotisk.

 http://www.youtube.com/watch?v=8nif01WZ9aI&sns=fb

 Jeg vil påstå at dette er riktig kun om forutsetningen er at de færreste av oss er pengeorienterte. De som er pengeorienterte, altså lever og ånder for penger og det penger medfører av muligheter og frihet, gjør jo nettopp det de liker: De skaffer seg penger.

 

Temaet man her er inne på er likevel interessant for oss alle. Hvor mange av oss kan rekke en hånd i været, og med hånden på hjertet, si at vi lever det livet vi absolutt kunne tenke oss om vi fikk velge helt fritt. Hvordan ser ditt drømmeliv ut? Og hva er årsaken til at du lever et annet liv enn dette? Er det penger, er det frihet, er det forpliktelser ellers, eller er det rett og slett begrensningen i at du ikke vet hvordan du skal få det til som holder deg tilbake? Har du våget å prøve?

 

De fleste av oss våger nok ikke prøve. Ikke nå, ikke senere. Aldri. Drømmer forblir drømmer. Vi lever et annet liv enn vi egentlig ønsker oss til vi dør.

 

Vi er atter en gang inne på motivasjon, på ansvar og på evnen til å utsette oss selv for ubehag i form av usikkerhet. Akkurat nå tenker vi: «Tja, jeg har det ikke så aller verst. Selv om jeg ikke lever ut drømmene mine». Men hva pokker har man å tape på å gi drømmen en sjanse, da? Man hører om «gale folk» som kutter alle bånd, selger hus og bil, slutter i jobben sin og prøver. Så langt har jeg ikke hørt om noen som har angret. Mange kommer tilbake til det livet de hadde. Likevel rikere på opplevelser, erfaringer og kunnskap. De får muligheten til å leve sitt gamle liv på nytt. På en annen måte. De trivielle tingene man før var lei blir igjen ting man setter pris på. Jeg tror ikke vi har godt av å gå i de samme sporene for lenge. Her ligger årsaken til mange samlivsbrudd. Mental sykdom og mistrivsel. Man frykter så veldig å forlate det som er komfortabelt, at man råtner på rot. Det blir som å så et frø og avle et ubehag i det behagelige og trygge til frøet spirer og blir til en svært kaktus som til slutt tar all plass i livet og påfører smerte.

 

En av de viktigste tingene for å komme seg ut av komfortsona for å oppnå noe, er å begynne. Deretter å ta små skritt. Du kan bli hva du vil så lenge du prøver, er dedikert og tar ett og ett skritt. Skal man bli topptrent må man starte med mosjon om man er en sofagris. Skal man bli professor må man starte med å lese fagene som kreves for å komme inn på en skole. Skal man bli sanger må man starte i det små å øve. En sangstemme er ikke medfødt. Alle har en stemme. Og det er bevisst trening over tid som gjør deg god. Kanskje 10 år om du skal bli skikkelig dyktig. Men det er mulig. Og det som er helt sikkert, er at du ikke bli noe annet enn det du er om du ikke gir det et forsøk. Selv er jeg et godt år på vei til å bli trent. Jeg vil bli godt trent, og må derfor fortsette å trene i mange år til. Jeg vil bli ekspert på et fagfelt jeg trives å jobbe med. Det har jeg jobbet med i et par år. Når jeg blir førti skal jeg være best i landet på dette. Desto høyere mål, desto hardere må jeg jobbe. Jeg vet ikke om jeg når målet, poenget er å jobbe hardt mot det. Da vet jeg at det vil gi avkastning. Og jeg vil trives så mye bedre på veien enn om jeg forblir der jeg er, og lar livet fare. Forrest Gump er en fiktiv figur, på lik linje med det han sier: «Life is like a box of chocolate. You never know what you are gonna get». Livet blir til det du gjør det til. Ingenting annet. I morgen har det gått nok en dag uten at du har kommet nærmere drømmen. Hvor mange dager skal du kaste bort?

En uke etter intervensjon

Dagens vekt viser opp 0,6kg siden intervensjonsperioden, de 14 dagene hvor fokus var mye ned. Det viser at intervensjonen stadig var vellykket, og at jeg kan holde denne vekta. Forrige uke hadde jeg et middels godt fokus. Uka var bra, helgen ble det litt utskeielse. Noen seigmenn på fredag og et par pils. Litt kake i bursdag lørdag og noen pils til på kvelden. Søndag litt potetgull. En time cardio både lørdag og søndag burde veie opp for litt carbs, og kan også være del av årsaken til at vekten har gått litt opp. Øl er fandens verk når det kommer til vektnedgang og kontroll på kroppsfasong, så det er vel der det ligger. Selv om det ikke var snakk om mange boksene. 🙂 

Jeg holder på med et par innlegg på filosofisiden, men velger å bruke litt mer tid enn på de tidligere postene. Med det håper jeg å bedre kvaliteten i form av mer forståelig og konkret diskusjon. De tidligere har vært litt mer svevende enn jeg ønsket.

Dagens trening: 40 minutter styrkeøkt med tabataintervaller.

Frokost: 75g laks med agurk + 2 ts senepssaus

Mellom 1: Frukt

Lunsj: Wrap med kylling og salat + en brødskive med jordbærsyltetøy og et glass juice

Mellom 2: En brødskive med kyllingsalatklin

Middag: INGEN PLAN! Jeg må i butikken etter jobb ARRRRGH!

Middagsplanen i går ble utsatt da vi er hjemme bare 2 dager denne uka. Egentlig skulle det vært lapskaus, men kjøttet ble glemt i frysern og da gikk alt til helvete. Pytt pytt.. Det går seg til. Ha en god mandag ettermiddag og kveld.

TIMEOUT: Ta deg ei bolle, eller “dø”

Til nå har jeg skrevet om problemer med vår evne til å utsette det som krever noe av oss. Dette for å bevisstgjøre deg som leser, at du selv står bak roret på ditt livs skip. Du er i stor grad ansvarlig for kursen, og du har ingen matroser til å gjøre det harde arbeidet med å holde kursen for deg.

 

 

 

Et stadig økende problem i samfunnet, i tillegg til latskapens pandemi, er utbrenthet. Bare blant unge mennesker alene, ser vi store tall på psykiske lidelser og sykdom som settes i sammenheng med høy grad av press. Man skal prestere på skole, i det sosiale og i idrett. Disse henvises ofte til som «de flinke barna».

Psykiske lidelser koster årlig samfunnet cirka 40 milliarder kroner bare i trygdeutgifter, behandlingsutgifter og sosiale utgifter. 7-8% av barn mellom 3 og 18 år har en psykisk lidelse som bør behandles. Det er SYKT mange!!! Jeg skal ikke gå så langt som å spekulere konkret i andel som er syke på grunn av det ene eller det andre. Likevel er dette et tall som er langt høyere enn før, og stigende. På lik linje med utbredelsen av pandemien, samt utbredelsen av «flinke barn».

Hjernen er en muskel, og som alle andre muskler kan den overbelastes. For høyt press over tid kan kun kompenseres med hvile og ro. Enten man er en av «de flinke barna», eller om man er en av oss «normale dødelige», må vi gjøre rom for hvile i vår plan i jaken på våre mål.

For å unngå forvirring. Jeg skriver her både om de som lider under hjernens medfødte late bakside, og de som arbeider på høygir under svært stort press. For likheten er faktisk til stede. Den første gruppen får aldri tid til å hvile, fordi de stadig blir stresset av oppgaver som faller i fanget på dem. Timene foran TVen føles ikke som hvile, enten fordi man er lei men ikke orker å gjøre noe annet, eller fordi man bruker masse krefter på å bekymre seg over hvor mye man ikke får gjort. De som «overpresterer» lager ikke rom for hvile. I hvert fall ikke nok hvile. Utfordringen i denne enden av skalaen er faktisk den samme som i den andre. Hvilke prinsipper lever du etter? Hva er målet ditt? Hvordan ser planen din ut for å etterleve livet du ønsker? Hvilke verktøy benytter du for å hjelpe deg på veien?

Selv har jeg humret litt av yoga og meditasjon. For noen år siden fikk jeg en CD med avslapningsøvelser. Denne anbefaler at du sitter i en god stilling eller ligger på ryggen. Deretter ber fortellerstemmen deg fokusere på pusten. Hvordan den, uten påvirkning, fyller lungene ved å passere igjennom nesen og ut igjen. Gjentakende hjelpes fokuset mot pusten og takten man puster i. Deretter rettes fokus mot følelsen i foten, leggen, låret, hofta, bak i ryggen, nakken, og ned på andre siden og ned i den andre foten. Det man der og da ikke tenker på, men ser etterpå, er at man renser hodet for tanker. 100% av fokuset ligger i «nået». Etter noen minutter med dette, føler man seg helt frelst etterpå. Åpenbart mer uthvilt enn før øvelsene.

I senere tid har jeg vært med på flere dagskurs i stressmestring, som det ofte kalles. Pustefokuset kaller noen for «pusteankeret», som om det var et anker som stoppet oss opp fra alle tanker om for- og fremtid. Etter en del øvelse, kan man bruke pusteankeret når som helst. Jeg bruker det ofte i det jeg setter meg ned før et møte, i det jeg ser meg selv i speilet, eller på rødt lys om jeg kjører bil. Situasjoner som er en del av hverdagen, som kan fungere som påminnelser om avslapping. Klarer man i tillegg å legge inn en vane om å bruke pusteankeret i situasjoner hvor man føler ubehag. I det en opphetet diskusjon eller krangel er i ferd med å starte, har man virkelig kommet langt. Som nevnt finnes CDer, DVDer, og sikkert videoer på nett som forklarer dette. Om noen vet om noen gode, kan dere jo dele med andre.

Jeg lever et forholdsvis enkelt liv sammenliknet med mange. Jeg har ikke barn. Arbeidsmengden i løpet av uka er forholdsvis godt kontrollert, jeg er svært disiplinert på planlegging, og jeg har masse tid til hvile. På den måten skal jeg være litt ydmyk. Men jeg vil samtidig anbefale å innføre en hel eller halv dag et par ganger i måneden, til å gjøre ingenting. Med ingenting mener jeg akkurat det man har lyst til der og da, som å se 3 filmer på rappen, en sesong av en serie. Lese en hel bok, eller gå en lang tur alene. En god kopp te, litt oppskåret frukt eller en pose med ostepop på toppen, og hviledagen er hellig (jeg bruker søndag til å tilpasse disse hviledagene, gjerne etter en god og lengre treningsøkt). Samvittigheten kan fort plage en i løpet av disse dagene. Men da må man både ha avtalt på forhånd at det er greit, og der og da at «dette er nødvendig i det lange løp».

Du trenger ikke fortelle meg det engang, at du tenker: «dust, dette er umulig». Vel, jeg mener at det er mulig. Med en plan som inneholder både nødvendige oppgaver, og egne tidsrom for avstressing. Dessuten bør planen være litt romslig, så det er rom for noe impulsivitet. ETTER HVERT. Først når du mestrer å gjennomføre det du har oppført i planen din. Forsøker du å gi rom for impulsivitet før du har kontroll og oversikt over oppgavene dine, går det hele rett i dass. I dass, baby! Les mine tidligere innlegg om Steg 1, 2 og 3 for å «lykkes». Her beskriver jeg prosessen man må igjennom for å gjennomføre en intervensjon, en varig endring i hverdagen.

Har du hvilt hjernen i dag? Hvis ikke, lag rom for litt hvile i nær fremtid. J

Dag 14 av 14 – oppdatert med resultat

Det var det.. 14 dager for å komme på riktig spor igjen, og booste vekttapet for å nå årets resultatmål: Ned 10 kg. Så da er det å åpne et nytt kapittel og lukke et gammelt. Vinteren står for dør, løpesesongen er straks over, og jeg må finne ut av hva jeg skal gjøre med fysisk fystring i vinter. Jeg vurderer treningssenter, selv om jeg mener jeg har det jeg trenger på loftet hvor jeg har trent ved siden av løpingen det siste året. Treningssenter vurderes for å få tilgang på mølle. Og helt ærlig syns jeg prisen man betaler disse senterne er helt hårreisende. Så vi får se. Jeg skal bruke kommende uke til å bestemme meg og lage en plan som er gjennomførbar. Ellers blir det fokus på ren mat videre. Sjekk ut Clean and Lean om inspirasjon ønskes 🙂

Dagen i dag har vært slapp og deilig, etter en god fest i går med mye vin.

Frokost: Pytt i panne med 2 stekte egg

Mellom1: Yogurt + frukt

Ingen lunsj

Ingen mellom2

Middag: 4 biter Take out pizza (!!!) 🙂 Snakk om å avslutte med stil.

Du tenker kanskje at disse 14 dagene er litt bogus med både fest og pizza. Guess what, en del av poenget er at dette er livet. Det vil alltid komme fester og fristelser i veien, og det må være rom for dem. Ingen klarer å avstå 100% fra alt til en hver tid. Ikke over en lengre periode. Derimot må fokuset være der hele tiden. En fest kan gjennomføres uten potetgull, redbull eller annet usunt tilbehør. Drikk vin fremfor øl, kutt junk til nattmat mot noe sunt. En bursdag med kaker kan fint gjennomføres med én posjon søtt, og gjerne halvparten av normal størrelse. Etterpå betyr mengden kake ingenting for deg, annet enn graden av unødvendige kalorier. Blir man svak et øyeblikk, må man sørge for å kompensere. Mer trening, mindre inntak. Man må ha en balanse som er levelig. En livsstil som fungerer, med planlagte påminnelser om forpliktelsen til denne. Slik denne perioden jeg har vært igjennom nylig. Intervensjonen, eller inngrepet for å resette kursen som sørger for “de rette valgene” over tid.

Vekta viste i dag, mandag, 83,8kg. Altså 0,2kg opp siste uke. Jeg må si jeg håpet på ytterligere nedgang, men feller ingen tårer. Innsatsen har vært god også siste uke. Noe mindre trening har det vært, på grunn av løpet lørdag. Oppjustering av mengden mat må også tas i betraktning. Det vanskelige nå er å holde og stabilisere igjen, så vekten i hvert fall ikke går ytterligere opp før jul 🙂

Dag 13 av 14

Snart ved veis ende nå. Eller, det vil si ferdig med blogging dag for dag. Intervensjonen fortsetter. Nå er jeg snart oppe i et normalt kosthold igjen, eller i hvert fall det kostholdet jeg skal ha. Lite usunt fett, lite sukker, lite konserveringsmidler og lite unyttig mat. Spise for å leve, ikke leve for å spise. Selv om gode måltider i godt selskap er en del av det som gir livet litt ekstra glede. Det må vi ikke glemme. Det skal skilles på festdager og hverdager, og de siste er det flest av. De er de som legger grunnlaget for helse og sinnsro. For som jeg viste i grafen min, peker pila rett i været så snart antallet hverdager blir færre.

Dagen i dag startet 06:37. Det var vel sannsynligvis litt nerver for dagens fysiske utskeielse som lå til grunn for at jeg våknet rundt 20 minutter tidligere enn ellers i helgene. Det ble dessuten tidlig i seng i går.

Husets fru ønsket seg scones til frokost, så jeg baket speltscones som var klare ca 0830. Kjempegodt med ost eller skinke eller begge deler.

Frokost: Jeg tror det ble 3 scones med litt smør, ost og skinke + tomat og paprika til frokost.

Mellom1: Tine YT sjokomelk, ei wienerpølse og en halv scones med skinke

Lunsj: Speltpasta med ovnsbakt laks og salat og pesto

Mellom2: Bjørn og elgkarbonade laget av vår fantastiske nabo i kjelleren

Middag: Tre retter på fransk vis i forbindelse med vinsmaking: Lammelår, andebryst og fromage (fancy laget så klart med tilbehør som jeg ikke kjenner ettersom jeg skriver dette før jeg har fått det servert)

Dagens «treningsøkt»: 4,2 km motbakkeløp + 4,2km jogg ned igjen.

Motbakkeløpet er et lokalt arrangement av turskigruppa her i kommunen. Jeg ble med i fjor, fordi en kamerat sin far er aktiv i klubben, og muligens en av arrangørene. På startstreken i fjor hadde jeg virkelig ingen anelse hva jeg bega meg ut på. Først 1 km flatt, 300 meter nedoverbakke, så ca 3km oppover. Noen platåer, men oppover.. 95% av makspuls omtrent fra start og helt inn i mål. Blodsmak, syre, smerte og likevel vil hodet at det skal gå litt fortere.

På toppen blir man heiet i mål. Der vanker det vørterøl og wienerpølse i en gapahuk med bålplass. Ganske stas egentlig. Men så må man ned igjen da.. Og da er det like langt. Nedover heldigvis. Og ikke på tid. J

Fjorårets tid 25:39. Årets tid 22:12. En forventet forbedring, men neste år skal jeg jaggu løpe på 20 minutter! Så det blir neste års langsiktige resultatmål, sammen med under 45 minutter på mila. Med andre ord, blir det ikke noe mindre trening neste år…

I morgen skal jeg hvile. Skikkelig! 🙂

Er det mulig å ha kontroll over sitt eget liv?

Bare 46 prosent svarer at de klarer å spise så sunt som de ønsker, viser Helsedirektoratets undersøkelse om folks kostholdsvaner. Det er nesten halvparten av oss det.

En annen studie viser at 40% av byfolk i landet mener dårlig planlegging står i veien for sunne matvaner. På landet er andelen 20%. Min hypotese er at de på landet er helt nødt for å planlegge bedre, fordi de ikke har alt helt i nærheten. De i byene derimot, har tilgang på alt de trenger i umiddelbar nærhet, og er derfor ikke like godt trent i planlegging.

Hvor mange av dere tar dere selv i å stå i butikken etter jobb for å handle inn til dagens middag, helt uten en plan om hva? Antropologiske studier viser at vi i større og større grad bruker hyllene i butikken som handleliste, fordi vi ikke har laget en plan for hva vi skal gå ut av butikken med. Jeg har vært der selv, og syns det er uhyre slitsomt og tidkrevende. I tillegg har jeg vanskelig med å la være å bli i dårlig humør av det. Derfor har jeg sluttet med det.

 En av de absolutt verste tingene jeg vet om på jobb, er folk som ikke kommer i tide til møter. Det er alltid de samme folka. Og de har alltid de samme fjollete unnskyldningene, som de strengt tatt burde latt være å komme med. «Jeg måtte bare ta en telefon», eller «Jeg ble holdt igjen med en annen sak». Alt jeg hører er: «Jeg har ingen kontroll over arbeidsdagen min». Noen av dere kjenner det rykke litt i øyet av dette fordi dere kjenner dere igjen. Det finnes utallige eksempler på arbeidsplasser og skoler som låser dørene i det møtet begynner. Der er det aldri noen som kommer for sent. Det er selvfølgelig fordi at deltakerne da sørger for å komme i tide. De tar ansvar for sin egen tid, og prioriterer. Med det slår jeg i hjel alle «ja, men noen ganger er det slik at..». Har du en plan, du er forberedt og proaktiv havner du ikke i situasjoner hvor du kommer for sent og eller ikke rekker osv.

 

Årsaken for at jeg misliker at folk kommer for sent, er at de faktisk påvirker t tidsbruk og gjør hærverk på planene og kontrollen vi andre har besørget.

Hva er nå så forskjellen på menneskene som befinner seg i matbutikken daglig etter jobb, som må servere unnskyldninger for å komme for sent i møter, til barnehagen, til sosiale hendelser og annet?  At de ikke har en plan? Kanskje. Men mange av dem har også en plan. Det de derimot ikke har, er evnen til å prioritere så planen fungerer slik den er tenkt.

Jeg skal snakke om to dimensjoner som hver enkelt oppgave alltid har. Graden av viktighet, og graden det haster å få gjort oppgaven. Det gir oss fire kategorier av oppgaver:

Viktig, haster
Ikke viktig, haster
Viktig, haster ikke
Ikke viktig, haster ikke

Denne analysen gjør vi ubevisst når en «oppgave» kommer til oss. Med oppgave mener jeg gjøremål. Bleieskift, lage mat, handle mat, gå med søpla, vaske opp, gå i møte, trene og så videre.

La oss ta middagshandelen. Du er ferdig på jobb, går ut døren på jobben og kjenner det rommler i magen. «Hva skal jeg ha til middag i dag»? Du har selvfølgelig noe småtteri liggende hjemme i kjøleskapet, og husker kanskje noe av det du har der. Men du mangler likevel et bilde i hodet av hva som skal stå på bordet i det du setter deg for å spise. Oppgaven både å finne ut av hva og handle dette er åpenbart viktig, og den haster. Magen forteller deg konstant at den vil ha mat, og du har en avtale litt senere som du skal rekke.

Lettere oppgitt over livet, kommer du hjem med Kapteinens fylte rødspette og pommes frittes i Rema-posen din. Ikke noe mer, for det var slitsomt nok å være kreativ for dagens middag. Det legges opp til samme dansen i morgen, men det ubehaget tar vi da. Det er langt frem i tid.

Hjemme, på utsiden av huset har du et rekkverk som skulle vært malt i løpet av høsten. Det er viktig å få gjort det, men det haster ikke umiddelbart. «Jeg skal få gjort det før snøen kommer». Nettopp fordi mengder med snø, på et rekkverk skrapet for maling, ikke vil like snøsmeltingen til våren igjen. Treverket vil suge til seg vann og trolig begynne å råtne.

Fordi oppgaven med å male ikke løftes inn i en konkret plan, går ukene og månedene, og til slutt haster det å gå gjort unna malearbeidet. Det er minst like viktig som før. Men nå brenner det på dass. Dette siste eksemplet, omhandler mitt eget rekkverk på min egne terrasse. Jeg er superdårlig på planlegging og gjennomføring av oppgaver som er tilknyttet vedlikehold av hus og hage. For det første er det drit kjedelig. For det andre har jeg andre ting som er prioritert høyere. Ganske dumt, egentlig. Og jeg vet jeg kommer til å utsette det enda litt til. Jeg burde å spandert på meg noen malere som kunne gjort det, så ville jeg sluppet å bytte ut flere planker neste år. Noe som er en enda større jobb.

Tilbake til dimensjonene. Under har jeg laget en illustrasjon som viser de 4 kategoriene. Hver av dem har fått et nummer.

Image 

 

Oppgavene i kategori 3 og 4, er gjerne ting vi gjør for at det skal virke som vi har mye å gjøre. Det er oppgaver vi gjør rett og slett fordi vi er så nedlesset med ting vi skal gjøre, at vi ikke en gang vet hvorfor vi gjør dem. Og det er selvfølgelig ting vi liker å gjøre, som det bør være rom for. TV-titting, impulsiv sex, gå tur, overraske en venn med besøk osv.

Oppgaver over tid forandrer kategoritilhørighet. Som eksemplet med rekkverket mitt. Det var i kategori 1, men gled sakte over i kategori 2. Her ligger nøkkelen i god planlegging, og svaret på mitt spørsmål om hvorfor noen mennesker alltid er på utur tidsmessig: ALLE deres oppgaver havner i kategori 2. Alt brenner, og en hver oppgave de får mellom hendene får førsteprioritet. Det er derfor de sjelden klarer å gjennomføre planlagte oppgaver. Disse skyves til de brenner så mye at de må gjøres, og det igjen går ut over andre planer, møter og avtaler.

Spiralen man havner i, har ingen ende og den er svært vanskelig å komme ut av. På en side snakker jeg her om oppgaver generelt i livet. I det store bildet. Men du kan også ta det ned til konkrete områder, som håndtering av e-post på jobben. Hvor mange av dere er det som har den pop up-varslingen i Outlook på? Hvorfor? For å lese hver bidige e-post i øyeblikket den kommer inn? Typisk oppgave som er kategori 1, men gjøres om til kategori 2 fordi man ikke vet bedre. Milliarder av kroner kastes ut av vinduet årlig på grunn av folks elendige prioriteringsevne på jobb. Håndtering av e-post er et godt eksempel, fordi det er så godt synlig eksempel som anses som lite, men som faktisk er utrolig avgjørende. Håndtering og kultur rundt e-post er en av tingene jeg har arbeidet med i min avdeling på jobb, som har redusert arbeidstiden til de ansatte betraktelig og samtidig økt effektivitet. Vi leser e-post 2 ganger om dagen til faste tider. Vi overholder e-post som i kategori 1. Haster ikke, men viktig. Nøyaktig samme teknikk kan overføres til dagliglivet. Ved å innføre et fast tidspunkt for å lage matplan, og faste tidspunkter for innkjøp av mat unngår man at mat blir et kategori 2 «problem». Tidsbruken reduseres drastisk, økonomien på matfronten blir bedre og man blir generelt mindre oppgitt. Jeg har nesten lyst til å strekke meg til å si at man blir mer lykkelig av å ha en god matplan. Senere i dag skal jeg introdusere dere for min matplan, min treningsplan, arbeidsplan og alle «verktøyene» jeg for øvrig forsøker å bruke flittig i hverdagen. For å ha kontroll på mitt eget liv, for å prioritere best mulig og for å ha det best mulig.

Ha en fin lørdag.

Dag 12 av 14

Jeg er akkurat kommet fra 60årslag. Den rolige formen av et sådant. God middag, litt vin, en cognac og et bittelite kakestykke. Kaka var i utgangspunktet nok et svakt øyeblikk.

Som sagt, hjemmekontor i dag. Har sittet i telefonmøter stort sett, og forberedelser til disse. Lunsjen gikk med på å få unna løpeturen jeg “skyldte” fra tidligere i uka. 5 rolige kilometer for å kjenne på kroppen. Den er ikke akkurat der den bør være før morgendagen. Stadig støl etter styrketrening med knebøy tidligere i uka. Likevel godt å få varmet opp musklaturen litt og tøyd ut litt godt etterpå.

Dagens inntak av nødvendig føde:

Frokost – 50g roastbiff + et stort glass hjemmelaget fruktsmoothie

Mellom 1 – mer smoothie

Lunsj – Tomatsuppe med 3 kokte egg

Mellom 2 – 4 biter sushi

Middag – 3 retters festmat. Rekecoctail, viltgryte og multekrem. Deilige saker

Kvelds – nix og nada

 

Jeg er supertrøtt i kveld. Nå blir det en god natts søvn, før en god frokost i morgen kl 8, og løp kl 1030. Akkurat nå er jeg særdeles usikker på graden av motivasjon, men dagen i morgen starter med mental forberedelse. Jeg skal gi absolutt flatt jern i morgen, selv om jeg har snørra som en 4åring de siste treningsøktene nå, og ikke vært helt i slag.

God helg til alle.

Også lykkes man..

Bildet under, er en grafisk fremstilling av hva jeg veide mandag for mandag fra uke 1 i år, til mandag som var. Egentlig ville jeg vente til nyttår med å publisere, men ettersom jeg har nådd mitt overordnede mål på 10 kg i år, vil jeg ikke vente lenger. Jeg kan jo gjøre det óg. Som sagt er linjegrafen vekt uke for uke. Stolpene viser hvor mye jeg har gått opp eller ned uke for uke. Hensikten med å føre statistikk (i tillegg til at jeg er en tallnerd og gjør det for gøy), er å bruke det som “regulator”. Så fort linjen peker oppover, må det jobbes hardere. Peker den nedover, gjør jeg noe riktig. Som dere ser, går det sjelden to uker med oppadgående linje. Dette fordi stresset det skaper å se at pila peker opp, er uhorvelig stort. Det å gå på vekta i seg selv er egentlig lite motiverende. Fordi du ser ikke umiddelbart historikk. Ettersom jeg gikk ned såpass mye de to første ukene, har det løpende målet aldri å komme dit igjen. Da kan ikke pila peke oppover for lenge av gangen. Som dere ser av kommentarene, har jeg tillatt meg helt frie tøyler fra tid til annen. Men etterfulgt av et fokus for å “rette opp i feilen” igjen. I morgen kommer jeg tilbake med alle planer og verktøy jeg bruker fra dag til dag for best mulig å få til det jeg føler jeg har fått til.

10 kg. Gårsdagens bilde viser bare en brøkdel av hva som har skjedd med meg. Jeg er en annen person på mange måter. Mer viljesterk, sinnsykt mer bevisst og tilstede i livet, reflektert, roligere og gladere. Jeg hadde det bra før jul i fjor også. Men det forteller bare at det er mange nivåer av det å trives. I store deler av mitt liv har jeg trodd på at alle forandringer skjer til det bedre. At vi mennesker tilpasser oss, og får vi en smell så blir vi bare mer bevisst det vi har og kan ta vare på. Stayerevne eller overlevelsesinstinkt.

Har noen av dere tenkt på hvorfor så mange foredragsholdere ble nettopp det på grunn av sykdom, ulykke eller negative opplevelser tidligere i livet? De var en helt vanlig person som meg og deg, fikk revet av beina, brent av all huden eller var 2 millimeter fra døden. De blir tvunget til å reise seg. Til å jobbe hardt for det. De må igjennom timer med metal trening, de har sannsynligvis overveid om livet er verdt å leve. I denne prosessen innser de at de er supersterke. Også vil de lære oss andre å bli det. Det er fint det, problemet er bare at de ikke forstår at vi andre ikke er tvunget til å gjøre noe med livene våre. Vi har jo bein og hud og helse. “Hvis jeg kan, så kan dere” sier de ofte. Vel.. Det blir helt feil å si.

Derimot har jeg tro på å dele suksess med andre. Suksess i hverdagen. Det er min motivasjon for å dele det jeg her deler. Suksessen er bare salgsargumentet, det jeg egentlig selger er metodene for å oppnå suksess.

Dessverre er det en ting dere må vite. Nå som jeg sitter her 10kg lettere, har nådd målet mitt og alt det der. Hva nå? Jeg er ikke ferdig med hardt arbeid. Pila kommer til å peke oppover igjen. Mange ganger. Og jeg må få den til å peke ned etterpå hver eneste gang. Hvis ikke kan jeg ikke påberope meg suksess. Jeg var innom målet mitt, men så gikk det til helvete. Det er det kjipe med dette. Vi må jobbe hele jævla livet. Det finnes ingen snarveier dit. Ingen piller, 14-dagerskur eller klubb du kan melde deg inn i. Det er mulig de to siste kan hjelpe deg på veien. Men det er du selv, og arbeidet du legger i det som avgjør.

Så det er to veier til døden. Den hvor du blir minnet som den som fikk det til. Og den hvor du blir minnet som den som ikke fikk det til.

Hvilken av dem skal det bli?

Du trodde kanskje du tok ansvar for dine barns fremtid?

“When you have a routine and expectations, children understand they can wait. If you have to wait for your snack for 15 minutes, that’s not harsh and unusual punishment. Those are the beginning, rudimentary kinds of teaching of self-control”
(Developmental child psychologist Janice Zeman of the College of William and Mary)

 

Et par ganger nå har jeg vært inne på dette med rutiner og forventninger som grunnleggende for selvledelse eller selvkontroll. Evnen til å ta ansvar for seg selv og handle deretter. Noe vi slettes ikke er født med, men vi lærer oss i ulik grad avhengig av hvem vi har rundt oss. Foreldre, venner, kolleger, ledere eller lærere. Med andre ord har man som forelder en mulighet og et ansvar, mener jeg, for å gi barna et best mulig utgangspunkt. Selv om dette trolig medfører at du selv må ta deg selv i nakkeskinnet og slutte å være en reaktiv, lat og uansvarlig forelder. Du er selvfølgelig ikke det i din helhet. Men tenk etter da, hva slags forbilde er du eller dere?

Som Janice Zeman sier over, er ikke 15 minutters venting på en godbit eller et måltid å være slem eller streng. Jeg vil våge å si at det ikke å lære ungen sin å vente er å være slem. Hva lærer barna av det? At alt faller i fanget på dem så fort de åpner kjeften. At det de vil ha, når de vil ha det er slik det skal være. De lærer ingenting om det å vente, å takle ubehaget ved stresset skapet av hormoner i hjernen fordi den så veldig gjerne vil ha snack eller mat NÅ!

En av de mest fascinerende studiene jeg har lest og sett, er «The Marshmallow experiment». Dels fordi det er veldig enkelt, dels fordi det er veldig morsomt å se på, men også fordi resultatet av studiene er oppsiktsvekkende. Kort fortalt utsetter man noen barn for fristende marshmallows, og gir dem samtidig muligheten til å få mer marshmallows om de venter litt med å spise den de har fått. De kan altså spise den første om de vil, men venter de får de mer. (se link nederst i innlegget, ta deg tid til å se hele – veldig gøy med barn som prøøøøver å stå imot fristelsen)

Noen klarer å vente, andre nesten og mange ikke. Disse ungene er så 10-15 år etterpå kontaktet igjen, intervjuet og kategorisert og analysert opp mot sitt valg i eksperimentet. Hovedvekten av de som klarte å vente da, lever «bedre» liv enn de som ikke klarte. Den konkluderende teorien handler om at ungene hadde en større grad av selvkontroll innarbeidet allerede da, noe som igjennom livet ble forsterket og førte dem «lenger» enn de andre.

En langt mer omfattende studie i New Zealand som fulgte 1000 barn fra de var 3-11 og opp i 30-årsalderen, viser det samme. De barna som ble karakterisert som selvkontrollerte, altså hadde evnen til å utsette umiddelbar tilfredshet for langsiktig vinning kom «langt bedre ut». Med det nevnes at færre av disse var narkotikamisbrukere, straffedømte, ungdomsforeldre, utsatt for sexuelt overførbare sykdommer og skole-drop outs.

Så, hva er det som får disse ungene til å bli selvledende da? En tredje studie jeg vil nevne er fra USA hvor man har fulgt 1500 barn i 25år. Der fant man en sterk sammenheng mellom barn som hadde gått i barnehage og selvkontroll. En av de stående hypotesene fra denne studien omtaler barnehagen som en arena med høy grad av rutiner og forutsigbarhet. Barna er altså vant med å forholde seg til fremtid, at de må vente og akseptere at det å utsette umiddelbar tilfredsstillelse er en del av livet.

Derfor er det trist å se barn som bestemmer alt i hjemmet. Foreldrene orker ikke ta kampene, fordi de er slitne, leie eller bare generelt late (ikke normalt hjernelate, men virkelig late). Sannsynligvis er de slitne fordi de ikke har forutsigbarhet og gode nok rutiner i sin egen hverdag, og denne spiralen er katalysatoren for den mye omtalte tidsklemma, som jeg tidligere har omtalt som latskapens pandemi. Vi sitter som enkeltpersoner og ser våre barns fremtid forvitre. Kun fordi vi ikke kan eller vet hvordan vi kan sparke oss selv i ræva. En av mine drømmer er å kunne bidra til at vi kollektivt arbeider mot et samfunn med et mer riktig fokus. Riktigere bruk av tiden vår. Det verste av alt er at absolutt alle vil få det bedre i prosessen. Det krever bare bitte litte innsats for å begynne og på å komme seg over «kneika».

Invester i barna dine, bevis at du jobber for å nå dine mål, og at å utsette midlertidig tilfredshetsstillelse er en del av livet. Som flaks er, kan selvkontroll trenes opp, og det er aldri forsent. Selv om internatskolene ikke er like vanlige lenger, kan derimot et år i Forsvaret gjøre samme nytte. Det ga i hvert fall meg en dytt i riktig retning. Så det er håp for de fleste av oss, om vi vil..

https://www.youtube.com/watch?v=IQzM8jRpoh4

God kveld, håper ikke samvittigheten holder deg våken i natt..

Dag 11 av 14

Svake, svake mann! I dag sprakk jeg ikke bare én gang, men to! Jeg hadde avtalt lunsj ute i dag, og hadde ikke gått igjennom situasjonen på forhånd. Svak i øyeblikket, og helt uten vilje til å kjempe imot ble det burger. MED pommes frittes. Tradisjonelt, da vi har møter på jobb utover kvelden, bestilles Pizza. Jeg hadde egentlig med meg røkelaks jeg skulle spise, men stresset det er å forsvare dette valget, fremfor å slippe SAMT spise pizza, klarte jeg ikke bekjempe. Frokosten i dag besto av to knekkebrød med leverpostei, og 50 gram roastbiff. Første mellommåltid var en smoothie, og andre en banan. Ingen kveldsmat i dag, gitt..

I tillegg til sprekken på matfronten, utsatte jeg joggeturen i går. Jeg skal ikke forsøke å unnskylde, men dårlig planlagt kveldsbesøk gjorde at jeg var helt utsultet da jeg var tilbake, og å løpe på helt tom mage gjør jeg ikke. Møte til kl 20 i dag, medfører at hele turen blir utsatt til i morgen tidlig. Helt stikk i strid med planen om å ha hviledager, men en treningsøkt avlyses ikke selv om den blir utsatt. Sånn er reglene! I hvert fall etter dagens utskeielser.

Hamburgeren ble inntatt uten brødlokk, og det ble 2 pizzastykker. Jeg var ikke overmett noen av måltidene, og sånn sett tror jeg ikke det vil få spesielt negativt utslag på vekta. I morgen skal jeg jobbe på hjemmekontor, helt uten fristelser og kun tilgang på det som står på planen. Det blir bra. God samvittighet er med andre ord innen rekkevidde.

Nederlaget det er å sprekke har jeg brukt til å tenke på tingene jeg har skrevet her de siste dagene. Årsakene er analysert, og jeg håper det er noe nytte i det. Dessuten har jeg jobbet med mental forberedelse for å skjerpe helt inn igjen i morgen. Holde meg unna sjokorosinene jeg vet ligger i skapet, og få unnagjort den løpeturen.

Jeg syns for øvrig de siste 11 dagene syns på kroppen. Ikke verst, det. Selv om det kan være at jeg ønsker å se det. Faktisk tror jeg at jeg skal dra på med et «før og etterbilde» her, til tross for at jeg ikke er ferdig med verken helseåret eller intervensjonen jeg er midt inne i.

Neste uke har jeg for øvrig bestemt meg for å publisere en graf som viser hva vekta mi har vært hver eneste mandag i år. Den har noen ganske morsomme poeng, som jeg har lært mye av, og som kanskje kan være til opplysning for andre JImage

BIldet til venstre er tatt ganske tidlig i år, det til høyre 6.11.12.