Kampen mot stemmene i hodet

Donald

De er der i det klokka ringer om morgenen: «Trøøøøtt», «Ikke stå opp, sov litt til», «trykk på snooze». Stemmene i hodet ditt gjør alt de kan for å motarbeide målet du har satt deg om å stå opp. Om  det gjelder å stå opp fra en varm og myk seng kl 06 om morgenen, ta på deg treningsskoene og komme deg ut, eller gå løs på skittentøyskurven som er i ferd med å begraves, er de der. Høylytte og masende.

Jeg viker sjelden fra treningsplanen min. Egentlig aldri. Det er en av de viktigste årsakene til at jeg har klart å holde et treningsregime i live i tre år. Jeg gikk fra null økter i uka, til fire til seks. Slik blir det også i 2016, fordi jeg er god på planlegging, og på å holde meg til planen. I dag sto det «5x800m intervall» på planen. Det går ut på å løpe 800 meter nesten så fort jeg klarer. Så 3 minutter pause, og på’n igjen til jeg har løpt 800 meter 5 ganger. Det er et blodslit. Det starter ganske greit, så begynner pusten å bli tung, og mot slutten får man nesten ikke nok pust. Det er da de kommer. Stemmene. «Stoooopp», «sliiiiten», «det er vått ute, kom deg inn i varmen», «gi deg». Ropene er mange hundre. Og stemmene er flere. For anledningen har jeg navngitt dem:

Tommy er en bustete liten gutt med store øyne. Han ser alltid forskrekket ut, og har en pipete stemme. Han er ei skikkelig pyse, og tåler ingenting. Han står som regel for en ganske stusselig stemme som forsøker å overbevise meg om hvor vondt jeg har det, hvor kaldt eller vått det er ute, eller hvor skummelt det er å pushe for hardt eller for mye.

Torgrim er en eldre kar med briller. Han er en fyr som trives best i godstolen med avisen, og er av typen som alltid har brillene ytterst på nesetippen. Torgrim er smart og egentlig fåmælt, men når han først tar til orde, er det ganske saklige og gode poenger han kommer med.

Tom-Rhino er det jeg vil karakterisere som en dass av en person. Egoistisk, lat og han bryr seg lite om hva andre syns om han. Tom-Rhino drar alltid på det: «Nææææ, drit i det», ”gi faen”, ”hva så om du jukser litt?”, «Nå er det bra nok». Til tross for at han er en lite sympatisk fyr, er det lett å bli oppmerksom på det han har å si.

Under dagens tredje 800-meter var det som disse kara laget et lite kor oppi hodet mitt. Og jeg tapte. Tommy sutra som han aldri har gjort, Torgrim påpekte hvor støl jeg var fra før, og understreket at for hard trening i dag vil gå ut over restitusjon og utbytte av øvrig trening. Sistemann bare fyra oppunder, og påpekte at jeg tross alt hadde kjørt tre drag allerede og at det var mer enn godt nok i drittværet Tommy maset om.

20 meter fra punktet jeg vet jeg har løpt 800 meter tok jeg tak i meg sjæl. HOLD KJEFT!!!! Jævla terrorister. Det er greit at det er vått og vondt og slitsomt, men det siste jeg gjør er å gi meg. Det blir fem runder, så får jeg heller ta nummer fire og fem litt roligere. Og stille ble det fra hylekoret. Pulsen roet seg, det nærmet seg start for runde fire, og jeg satte i gang i et litt roligere tempo. Litt saktere gikk det, men det var også avtalen med meg selv. Litt mindre hiving etter pust, og litt mindre ubehag. Følelsen av å passere 800-meteren nå var helt konge. Jeg klappet meg selv på skulderen og fortalte meg selv at «jeg er faen meg sjefen her i gården». Den siste runden ble den beste, og gikk like raskt som de tre første.

voice in head

For det var årsaken til at jeg først hadde satt opp denne økta i dag som først og fremst fikk meg til å ta tak i meg selv. Ønsket om å bli bedre der fremme. Etter jul. Etter mange slike økter som dette. Hvor alle til sammen skaper resultatet jeg ønsker meg. I tillegg fikk jeg god hjelp av en historie en kollega fortalte meg på jobb i dag. Om 8årige fotballspillere som møtte uvant motstand og bestemte seg for å «spille dårlig» resten av kampen. De fikk nok også overdose av sine stemmer. så var det noen mødre som heiet litt ekstra, og som overdøvet stemmende, og som gjorde at de husket at de var ganske gode til å sparke fotball. Så vant de.

Disse stemmene er med oss overalt. De forsøker å beskytte oss fra det som er ubehagelig og som krever noe av oss. De forsøker å få oss til å spare oss selv her og nå, hvilket i seg selv ikke er så ille. Men når man har et mål om å oppnå noe som ligger litt lengre frem i tiden, det er da de bare er i veien. Og da må man ha noen strategier for å overdøve dem. Overse dem. Eller få dem til å tie.

En av mine strategier er å fortsette uansett. Om så på halv fart. For når du har startet på halv fart, innser du hvorfor du startet på full fart i utgangspunktet. Og veien til seier over stemmene er et faktum.

Hvor godt kjenner du dine stemmer? Og hvordan håndterer du dem?

Advertisements

One comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s