forhold

Om romantisk kjærlighet: Det er mest opp til deg.

Kjærligheten, om man har opplevd den, er fantastisk. Den kommer i mange former, og her og nå skal jeg begrense den til romantisk kjærlighet. Båndet mellom to mennesker som elsker hverandre. Det fascinerende med romantisk kjærlighet, er at den har mange faser, og ikke minst mange potensielle «utfall». For om man ser på den som en prosess over tid, har den sin topp i begynnelsen. Sett fra et perspektiv hvor man måler graden av opplevd beruselse, positive følelser, eller utskillelse av hormoner som oxytocin, phenethylamin, and dopamin. Hormoner som utelukkende har som formål å få oss til å gjenta adferd og søke de opplevelsene som utløser mer av dem. Enkelt forklart mekanismer som simpelthen har som formål å sørge for at vi overlever og reproduserer oss. Ikke akkurat veldig romantisk. Men bær med meg.

Romantisk kjærlighet

Vi mennesker har en tendens til å opphøye oss selv over andre levende vesener, mange tenker at de har en mening på jorden og at vi kan utgjøre en forskjell. En merkelig tanke, om man ser sitt liv i forhold til menneskehetens alder. Vi vet at det fantes mennesker som gjorde opp ild for 200 000 år siden. Vi vet at det var levende vesener på planeten for 3,5 milliarder år siden. Det å tro at vi som lever i snitt rundt 80 år har en betydning i dette vanvittig store bildet, må gjerne fortsette å tro det. Men forskjellen bare i tallets form ser slik ut:

80
35 000 000 000

En større mening med livet, større enn deg selv, er utopi å tro på. Ikke minst er vi programmert i en søken på å ha det bra, noe vi generelt sett er ganske dårlige på fordi vi verdsetter umiddelbar tilfredshet mer enn fremtidig. Mitt poeng med eksemplet over, er at livet er kort og lite. Og at du virkelig burde fokusere på deg selv, ditt liv og hvordan du kan leve det best mulig for deg selv.

mennesket og historien

Tilbake til romantisk kjærlighet, som jeg nå føler har fratatt all form for romantikk og nå må reparere litt igjen. Snart. Når det kommer til hvordan vi mennesker handler, drives vi av det som gjør oss godt og det som gjør oss vondt. Vi trekkes mot det gode, og støtes fra det vonde. Tiår med forskning på lykke har resultert i forståelse av hovedelementene i hva som gjør oss lykkelige, holder oss friskere og gjør at vi lever lenger. En av disse er å være i et romantisk forhold. Forutsetningen er selvfølgelig at dette er et godt romantisk forhold. Som de fleste av oss med gamle, eksisterende og fremtidige forhold vet, er vanskelig nok.

Som nevnt har et romantisk forhold sin følelsesmessige topp i det forholdet innledes og etableres. Hjernen vår er konstruert til å belønne tanken på å være i et forhold. Og det starter med tiltrekning til en annen. Når vi får tid sammen med personen vi er tiltrukket til i begynnelsen av et forhold, forutsatt at tiltrekkelsen forsterkes, ser vi den andre personen under sterk påvirkelse av forelskelsen og de følelsene som hører med. Det vil si at vi er overdrevent positive til det som er positivt ved vedkommende, og vi er svært tolerante i forhold til ting som kanskje ikke er så positivt. «Til og med de små hårene som stikker ut av nesa hans er søte». Så går dager, måneder og år, og de euforiske følelsene har dabbet og roet seg ned. Mange brudd har vært forklart med; «jeg har ikke følelser for deg mer». Men det er viktig å skille på forelskelse og det å elske. Forelskelse er opplevelsen av kroppens belønningssystemer på høygir. Det å elske noen er opplevelsen av intimitet, lidenskap og felles forpliktelse. I hvert fall ifølge psykologen og forskeren Robert Sternberg. Men hva betyr disse litt ullene generalitetene om vi ønsker å sikre oss et godt forhold? Hva betyr det å være intim, lidenskapelig og forpliktet? Du har sikkert en anelse, likevel er det et element som mangler i denne likningen. Et element som all annen forskning om menneskelig adferd og engasjement er samlet rundt: Opplevd verdi.

Igjen tar vi et godt skritt bort fra romantikken, men vi skal komme tilbake til den. Den ultimate måten å måle vår tilfredshet på, er verdien vi opplever. Med andre ord må det være en form for verdi for at din partner skal oppleve forholdet som godt. Med verdi, mener jeg altså at det må gi dem noe godt. Samtidig vet vi at det ultimate målet for vårt eget selvbilde, er at vi opplever at vi har en verdi. Som igjen kan måles i følelsen av å bli verdsatt. Enkelt sagt må du altså gi noe slik at du har verdi for din partner, og du må få noe av din partner slik at du føler deg verdifull. Interessant nok er det langt viktigere å føle seg verdsatt, enn å oppleve motparten som verdifull. En forenkling igjen: Lykke oppnås bedre ved å gi enn å få.

Give

Skal du sørge for et godt forhold etter at forelskelsen går over, skal du altså sørge for å gi intimitet, være lidenskapelig og vise at du forplikter deg i forholdet. På en måte som viser at du verdsetter den andre. For når forelskelsen har lagt seg, er det hjernens konstante søken etter «farer» som styrer. Det vil si at vi er svært oppmerksomme på det som er negativt, det som er avvikende og det «vi ikke liker». Ved å elske og ha positivitet i fokus, vil denne søken etter det negative holdes bedre på avstand.

Så i alt dette uromantiske, men dog så viktige for å forstå romantisk kjærlighet, er det egentlig en enkel leveregel: Ønsker du et godt forhold for å oppnå romantisk kjærlighet, er valget å våkne hver eneste dag og spørre: Hva kan jeg gjøre I dag for å vise at jeg verdsetter og elsker min partner? Så kan du i det minste utgjøre en forskjell i din levealder, og kanskje, kanskje gjøre en ørliten forskjell på jorden. For kjærlighet er jo konge.

Om tosomhet: Kommunikasjon og miskommunikasjon

Image

I fare for å bevege meg inn i samlivsterapiens verden, har jeg her forsøkt å skrive om temaet samhandling på et generelt nivå. Det viste seg å være enkelt å tenke samhandling i form av samliv, og jeg ser i etterkant at generelt samarbeid i livet handler om store deler av det samme som i samboerforhold eller ekteskap. Det fine med motivasjon og kunnskap om endring og tilpasning, er at menneske er menneske, uavhengig av settingen det befinner seg i. Sånn sett kan man lese og lære om én ting, og overføre det til noe annet. Det krever bare litt innsikt og vilje til å se sammenhengen man ønsker.

Jeg vil til tross for innledningen, starte med nettopp samliv mellom mennesker. For mange år siden var jeg i et bryllup, hvor en liten del av prestens tale etset seg fast i minnet mitt. Det han sa fikk meg der og da til å tenke, og til å fundere på det han sa i forhold til hvordan jeg og andre gjør i sine forhold til sine kjærester og ektefeller. «I kjærlighetsforhold handler det om å kappes å ære hverandre», sa han. Egentlig helt utrolig bra leveregel for et forhold i seg selv. Det å «konkurrere» i å ære hverandre. Verbet å ære beskrives i ordboka som; «ros, hyllest, gunstbevisning». Det handler altså om positiv oppmerksomhet mot sin andre halvdel.

Det som er fascinerende, er å tenke på hvor lett det er å vanære, eller fornærme og krenke sin utvalgte. Hvor lett det er å «klippe lunta» og å tillate seg å irriteres over den andre. Strengt tatt bruker mange mer energi på nettopp det, fremfor å ære. I mange tilfeller ligger det årsaker bak, som forblir «usynlig» fordi man ikke kommuniserer. Fordi man ikke kommuniserer blir vanæret sterkere, veien til irritasjon kortere, og misnøye begynner å ta plass i forholdet. En ond sirkel som sjelden har et godt utfall.

Et av de viktigste prinsippene for fremgang og suksess i livet, er evnen til å søke å forstå før man søker forståelse. Det vil si at man spør, lytter og hører ut motparten før man selv legger ut sine egne tanker, følelser eller ideer. Dette er et prinsipp som er like viktig i salg som i lederskap. I samarbeid og i samliv. Uten å forstå, er man miskalibrert eller ustemt. Kommunikasjon i ustemte relasjoner skaper misforståelser og feiltolkninger. Gjerne fortsetter ustemtheten i det lange, og vanæret er et faktum. Man går i forsvar, forsvarer sitt ego og går ofte til angrep. Vi kaller det ofte krangling. Det er vår naturlige reaksjon, som vi har med oss instinktivt. Som vi kanskje vet, men ikke alltid tenker på, er at angrep og motangrep trigger angrep og motangrep. Som tautrekking, jo mer den ene tar i, tar den andre i. Situasjonen låses, og det er ingen vits i å fortsette. Den som «vinner» en krangel er den som klarer å avslutte den. Men det er noe av det vanskeligste som er. Lenger ned skriver jeg om rammer for kommunikasjon. Med et godt sett med rammer, kan man redusere mengden krangler drastisk. Noen mener det er sunt å «få det ut» fra tid til annen. Jeg er sterkt uenig i at den rette måten er aggressiv kommunikasjon som krangling. Samtaling i rette omgivelser med riktige forutsetninger og mål for samtalen, er slik man løser konflikter som krig. Også i hjemmet og på arbeidsplasser.

Samliv er samarbeid. Samarbeid er ledelse. Ledelse krever tilstedeværelse og interesse, krav og frihet og selvfølgelig rammer. Se for deg to et lag på to personer som med en stor sag med håndtak i begge ender skal kappe en trestamme. Det må være kjemi mellom de to. De må verdsette hverandre og akseptere hverandre for å fungere sammen. De er et lag, men de består av to individer, begge med ulike behov, interesser og ønsker. Først og fremst må de respektere hverandre. De må være enige om hvor fort de skal jobbe, takten på sagen. De må være enige om lengden på pausene de skal ta underveis, og ikke minst hvem som skal ta hvilken ende av sagen. Dersom den ene er litt svak en dag, må den andre tilpasse seg. Kanskje til og med å ta i litt mer denne dagen. For lagets beste.

Image

En av de mest destruktive fenomenene i samarbeid, er påpekning av selvfølgeligheter. Dersom en kollega begår en åpenbar feil, og tar seg selv i det, er det lite nødvendig å påpeke hva vedkommende gjorde feil. Det er ikke nødvendig å si hvorfor feilen ble begått, og det er i hvert fall ikke nødvendig å påpeke konsekvensene. Ingen av disse tingene gjør noen noe godt. Likevel kan det observeres daglig rundt oss. Folk lirer av seg de selvfølgeligste saker. Dette er den uvitendes tilnærming til å «motivere» den andre til å unngå feil i fremtiden. Påpekning av selvfølgeligheter er aldri motiverende. Om man i det hele tatt skal gjøre noe annet enn å støtte vedkommende ved å vise forståelse, er det i så fall å spørre om hva som hendte. Og om forholdene er riktige og man har et forhold til hverandre som tilsier det, kan man spørre vedkommende hvordan han eller hun kan unngå å gjøre en slik feil i fremtiden. Den andre bruker kunnskapen om feilen som han allerede har, analyserer sine handlinger som førte til feil og visualiserer hvordan samme handling kunne vært gjort annerledes med et annet utfall.

Så til kommunikasjon igjen. En av de store påvirkende faktorene i samarbeid uansett hvor vi ser, er mangel på kommunikasjon. Til tross for at vi bør, vi ønsker og vi trenger å kommunisere for å forstå hverandre, gjør man likevel ikke det. Ofte kommuniseres det ikke, fordi det føles mindre ubehagelig å la være. Spesielt om det har gått litt tid og ting er litt vanskelig i utgangspunktet. Fordi fremtiden ikke kan bli bedre med mangel på kommunikasjon, bør «isen brytes» og luften klarnes gjennom å innføre kommunikasjon i samarbeidet. Dersom det har vært mangel på kommunikasjon, bør man enes om å sette seg ned i ro og stillhet for å få eventuelle tilbakeholdte følelser og tanker på bordet. Det bør foreligge en forutsettende enighet om å høre hverandre ut, uten at den andre avbryter forsøker å forklare eller argumentere imot. Man må søke å forstå før man forsøker å gjøre seg selv forstått. Samtalen bør dessuten ha som overordnet formål å innføre kommunikasjon i fremtiden og hvordan det skal kommuniseres. Vi fjerner barrierene som har vært der. For at man skal samarbeide bedre mot et felles mål, samtidig som man gir rom for å være to i en egentlig enhet.

I dette arbeidet er også selvinnsikt og ydmykhet viktig. Vær åpen med deg selv, og forsøk å se deg selv og din egen holdning fra den andres ståsted. Vi har et ansvar for oss selv i et samarbeid, at vi respekterer den andre og er lydhør for innspill til forbedringer for egen personlighet. Vær ærlige med hverandre, vær tålmodig med hverandre og lytt mer enn du prater.

Det handler til syvende og sist om motivasjon og selvkontroll også dette. Finner man motivasjon i felles mål og prinsipper, må man jobbe for å holde oppe motivasjonen og bidra i samarbeidet. Det er lett å gå i komfortsona, og gå tilbake i gamle spor hvor man er usaklig, avvisende og vanærende. Hvordan kan du, neste gang det skjer, samle deg og å påminne deg selv om at dette er destruktiv adferd?

Og i kjærlighet, husk at det handler om å kappes om å ære hverandre. Hver dag.

Love & Peace