Month: February 2013

Om tid: Den nye valutaen

Aftenposten har nylig gjort en aldri så liten uformell undersøkelse av hva folk mener gir status i 2013. Gjengangeren blant det folk oppgir som det som gir status i disse dager, er tid. Tiden og luksusen til å kunne velge å gjøre hva man ønsker når man ønsker det. For ikke å mangle en viktig brikke her, vil jeg ta med detaljen om at det som vanligvis gir status i samfunn og kulturer, er noe som er mangelvare hos mange.

Så spør jeg meg; «what the hell»? Det er da ingen som har mer tid enn andre? En time er en time, uansett boms eller president. Eller hva? Selvfølgelig ikke, det hele handler om hvordan man disponerer tiden som går. Bare tenkt på det. I vestlige land representerer tjenesteytelser ofte mer enn 70 prosent av verdiskapningen og mer enn 80 prosent av sysselsettingen. Tjenesteytelser er verdiskapende ene og alene gjennom folks bruk av tid. Gjennom tiden de har brukt på å tilegne seg kunnskap, og på tiden de benytter kunnskapen til å berike livet til andre på en eller annen måte.

Jeg blir mest nysgjerrig på hvorfor dette er en trend vi ser og snakker om først i dag. Nesten hundre år etter at man innførte en lov om 9 timers gjennomsnittlig arbeidstid. Hva er bakgrunn for at vi er i ferd med å bevege oss bort fra det som en gang var 1.mais viktigste kamprop: «8 timers arbeid, 8 timers fritid, 8 timers hvile»? Og hvorfor er det fritid og hvile som minker?

Time heads

Finansforbundet i samarbeid med Handelshøyskolen BI har undersøkt konsekvensene av det man antar å være den største årsaken til tidsklemma: Kommunikasjonsteknologi. Tall fra Infact forteller at så mange som 6 av 10 nordmenn har tilgang på arbeidsgivers datanettverk fra ekstern pc eller håndholdt enhet. Flere og flere har jobbens e-post rett i lomma, noe som gjør at mange allerede gjør arbeidsoppgaver utenfor kontoret og utenfor egentlig arbeidstid.

Forskere har ikke ennå oversikt over konsekvensen for samfunnet for denne vridningen. Arbeidstakerne selv uttaler at de «tar unna» litt før og etter jobb, for å lette arbeidsdagen. Betyr det at man har for mye å gjøre i løpet av arbeidsdagen? At man ikke klarer seg med de avsatte 8 timene? Eller er det slik at man fyller på med tilsvarende mengde private gjøremål i arbeidsdagen, for å få tid til å få unna sine private forpliktelser? I så fall, har man da kommet seg noe sted? Og hvor effektivt er det å blande arbeid og fritid? Business & pleasure.

Jeg har selv vært der, og kjenner mange som klager over mye jobb. «Det er så mye å gjøre», sier noen. Andre, «jeg jobbet 60 timer i forrige uke». Mitt spørsmål er om det egentlig er så mye å gjøre som de sier. Og om hvilke aktiviteter disse 60 timene består av? Personlig vet jeg at mye av tiden jeg jobbet var preget av ineffektivitet, prokrastinering (utsettelser) og dårlig evne til å prioritere. Egentlig fordi jeg rett og slett ikke var bevisst nok, tok et skritt tilbake og satte ting i system. Misforstå meg rett, jeg hadde system og tror nok de fleste rundt meg oppfattet mitt arbeid som godt. Men sett i retrospekt, er jeg i dag en mer effektiv arbeidstaker. Og enda bedre skal jeg bli 🙂

I 1955 publiserte The Economist det som senere har blitt omtalt som Parkinsons lov: «Work expands so as to fill the time available for its completion.” Jeg tror så absolutt at det er noe i dette, selv om det da var ment som humor. Spesielt hos folk som tillater seg å arbeide 10-12 og 14 timer eller mer I døgnet. Jeg sier ikke at alle er slubberter, men de fleste. En av mine mentorer sa en gang: “Jeg har bestemt at jeg skal jobbe 7 timer 4 dager i uka, og sørger for å prioritere så godt at det holder”.

Personlig er jeg en stor tilhenger av Paretos prinsipp, som dreier seg om et 80/20 forhold. For eksempel at 80% av omsetningen i de fleste selskaper kommer fra 20% av kundene. Slik er det sannsynligvis med de fleste av oss i arbeidslivet også. 80% av verdien vi skaper kommer fra 20% av oppgavene vi bruker tiden vår på. Problemet er bare at vi bruker alt for mye tid på de resterende 80% av oppgavene som ikke er verdiskapende. Noe som naturlig nok gir mindre verdiskapning.

I vårt langstrakte land, med en helt tragisk flat organisasjonsstruktur får vi i tillegg lov til å surre bort tiden vår på jobb fordi vi har for svake ledere knapt krever at vi kommer på jobb i tide. Som om en bankansatt ikke ble gjort ansvarlig for å kaste sedler ut av vinduet igjennom dagen, selv om de egentlig skulle i konvolutter og i hvelvet.

La meg gjøre et lite regneeksperiment for deg. I følge SSB var det i 2012 1,9 millioner heltidsansatte arbeidstakere i Norge. Uten å vise til konkret forskning, kan jeg ut fra egne studier og erfaring med sikkerhet si at vi, totalt og minst, har et gjennomsnittlig potensial på 10% når det kommer til å bruke tid på de 20% viktige tingene fremfor de 80% som er uviktige eller mindre viktige. La oss si at vi i snitt koster vår arbeidsgiver 100kr i timen, noe som er en underdrivelse av virkeligheten, og at alle arbeider 7,5 timer om dagen. Vi får da:

1900000 x 7,5 (timers arbeidsdag) = 14250000 timer totalt

14250000 *10% (verdiløs eller mindre verdifull tidsbruk) = 142500 timer

142500 * 100kr = 1425000000

DET ER 142 millioner kroner om dagen det! Rett i dass, som du er med og bidrar til. Stolt? Jeg gidder ikke engang regne ut hva det blir i året. Du skjønner poenget. Husk også at vi her bruker gjennomsnitt, og svært moderate anslag. Er du en versting, kanskje du jobber 14 timer i døgnet, og bruker 10 av dem på det som virkelig skaper verdi i tillegg til at du koster din arbeidsgiver 2-3-400 kr i timen.

Image

Poenget med regnestykket er å synliggjøre hvilket ansvar vi har for å ta kontroll over tiden som går. Ikke for å «ha tid», men for å sørge for å fylle tiden som uansett vil gå, med det som er riktig. Dette gjelder selvfølgelig også tid utenfor jobb. For selv om verdi kan være penger i næringslivet, finnes det en tilsvarende verdi for oss alle på privaten. For meg er det helse, positivitet og energi til å skape opplevelser. For å dyrke disse verdiene, må jeg bruke tid på det som gleder meg. Det som gir meg god helse. Og det som gir gode opplevelser. Selvfølgelig er det lett å dumpe ned i sofaen og regelrett kaste bort verdifull tid på søppel-tv som ikke gir noe som helst. Men da må man sørge for å tilrettelegge for at det er lett å bruke tiden riktig, og at det blir vanskelig å la være å bruke tiden riktig. På nøyaktig samme måte som du burde designe dine personlige kvalitetssystemer på jobb. Fordi vi er jo tross alt skapt med en hjerne som er programmert til alt annet enn å tenke langsiktig. Og planlegging og tilrettelegging er langsiktig arbeid, som kan virke kjedelig i nået. Men det er avgjørende. Ikke bare for kollektiv verdiskapning. For nesten alt livet dreier seg om.

Lykke til med livet, og den nye valutaen: TIDEN.

Advertisements