Month: August 2013

Veien videre: Mot triatlon 2014

Om ikke lenge nå, så har jeg holdt det gående i 2 år. Fokus, fokus og atter fokus. Som jeg skrev i begynnelsen var det slitsomt. Det var krevende. Det er det fortsatt. Men på en helt annen måte. Mye av det vonde er borte. Og det er mer av det gode. Det er vel fordi kroppen venner seg mer og mer til fysisk aktivitet. Den tåler å bli presset bedre enn før. Men veien til mål er uendelig lang. Veien stopper ikke før livet stopper. Det er tross alt en livsstil.

Jeg leste forleden at de virkelig gode mosjonistene har minimum 5 år med fokusert trening bak seg. Jeg nærmer meg 2. På disse 2 har jeg passert mange andre mosjonister på veien, men det er veldig, veldig mange som ligger foran. Misforstå meg rett. Målet er ikke å ta igjen alle. Poenget er å se hvor langt jeg kan nå. Hva er den beste utgaven av meg selv? Uten at jeg blir en dårligere utgave av meg selv på jobb og på hjemmebane selvfølgelig.

Det startet med et mål om å klare å løpe en time i strekk. Så å løpe en mil på under en time. Deretter en mil på under 55 minutter. Så under 45 minutter. Så ble målet å fullføre halvmaraton. Men før jeg har prøvd ett, har målet blitt å fullføre halvmaraton på under 1 timer og 40 minutter. Og det skal nok gå om alt klaffer den 20. september.

Året 2013 er over før vi vet ordet av det. I sommer ble jeg nødt for å løfte hodet og se mot mine langsiktige mål, da treningen falt litt ut av system. Jeg ble usikker, og begynte å kave i ulike retninger fra dag til dag. For at jeg skal fortsette å ha god fremdrift og høyt tempo, må jeg vite hvor jeg skal. Jeg kunne sagt jeg ville kjøre et maraton, men jeg tror ikke jeg er klar for det skrittet. Ikke mentalt i hvert fall. Jeg liker action og variasjon, så svaret var ganske enkelt: Jeg går for triatlon i 2014. Det er nok mange utfordringer i det. Den første: Jeg har ikke sykkel!

triatlon

 

I høst og vinter skal jeg skrive om veien mot dette nye målet. Og om sparing og kjøp av sykkel. Om svømming. Styrketrening. Og ikke minst: Støtteapparatet jeg trenger.

Ha en målrettet høst.

Advertisements

Om selvkontroll: Den største mangel i dagens samfunn

Litt avhengig av når du kom til denne verden, vil ditt minne om barndom variere. En annen avgjørende faktor for ditt verdenssyn, er selvfølgelig de økonomiske vilkår du er født inn i. For å være føre var, vil jeg også understreke at jeg er fullstendig klar over at det i dag er mennesker fødd inn i ulike vilkår for oppvekst. For min del, og mange med meg, husker oppveksten som moderat og økonomisk sparsommelig. Våre foreldre hadde begrensede midler. Det var moderasjon når det kom til mye. Klær gikk i arv, luksusvarer tilhørte sjeldenhetene, og det var tydelig forskjell på de store høytidene og hverdagen ellers.

I dag er det i hovedsak annerledes. Vi lever i overflod. Lønningene er høyere. Prisene er lavere sett i relativt forhold til lønninger. Den gang gikk 70% av budsjettet til husholdningsartikler og mat. I dag er det ikke langt over 10%. Tilgang på varer av alle slag er i dag tilnærmet absolutt. Tenk deg selv i en situasjon hvor du skal kjøpe en gave til noen. Er det ikke vanskelig? Man sa før, om å kjøpe gave til en 60-åring; «hva kjøper man vel til en som har alt?». I dag sier man det til en 2-åring. Man begrenser seg ikke lengre der kostnad før var et tema. Vi strekker oss også lengre hva gjelder å kjøre barna hit og dit, hvor barna før gikk eller syklet. Verden har blitt mindre med internett, tilgang på informasjon og utbedret logistikk både for varer og mennesker.

I et slik samfunnssituasjon hvor det er overflod har vi alt vi trenger. Og mer. Konsum er en livsstil. Fysisk arbeid er det kun et mindretall som utfører. Tjenestesamfunnet har tatt helt over. Vi som mennesker har mer eller mindre blitt produktet. Vi er selgere, rådgivere, resepsjonister, servitører og frisører. Ingen jobber fysisk på jordene, da maskinføreren er den nye bonden. Igjen, skriver jeg med ydmykhet og viten om at det fortsatt er de få som fortsatt svetter i sin arbeidshverdag.

selfcontrol

 

De store samfunnsproblemene som skrider frem av denne samfunnsglidningen er, som vi hører om konstant; fedme, rusproblemer og stressrelaterte problemer. Her til lands har vi våre andeler å slite med. I utlandet hører vi om utrolig høye tall for mennesker som dør av overvekt. Og tallene øker overalt i en enorm fart.
Problemet i samfunnet vi er i ferd med å etablere for alvor, er preget av overflod. Vi har ingen naturlige regulatorer i form av mangel på tilgang lenger. Vi har både penger og tilgang nok. Vi har mulighet og press nok. Til å spise både usunt, for mye og for ofte. Vi har jobber som krever mye, hvor ingen stopper oss, men heller stresser oss til å jobbe mer enn vi er i stand til. Tradisjonelle forklaringer på menneskets måtehold har vært forankret i rasjonalitet. At vi selv velger en sunn livsstil om vi har frihet til å velge. At vi velger å jobbe passe mye og deretter slappe av såpass at vi er i stand til å gjøre en like god jobb neste dag. Og den etter den.

Vi er allerede i en tid hvor mange driver seg selv til ruin og død. Vi skyr myndighetens involvering gjennom å begrense våre valg, eller «legger seg opp i hva jeg gjør», samtidig som flere og flere dør og blir alvorlig syke på grunn av mangel på egen begrensning. Stressrelaterte sykdommer koster Norge milliarder.
Som nevnt, er den store forskjellen mangel på knapphet. Vi er utfordret hver dag i form av at vi selv må begrense inntak av mat, rusmidler og arbeidsmengde. Vi må selv sørge for å motstå de tusen fristelsene vi utsettes for daglig. På grunn av massiv tilgang og overflod. For det er bare du selv som velger til syvende og sist. Du kan ikke lenger velge å ta en røyk på en restaurant. For det har myndighetene valgt for deg. Men du kan velge å drikke 3 liter brus eller vin om dagen, eller avstå. Du kan velge å holde deg aktiv gjennom trening, eller du kan velge en stillesittende tilværelse store deler av livet. Der er det ingen som begrenser deg, eller tar valgene for deg.

Det er svært ofte opp til oss selv, og vår egen selvkontroll. Om man har noen.
Med selvkontroll menes evnen til å stoppe opp, bruke fornuft og se konsekvenser av egen handling. Det motsatte er å la det «skure og gå». Man lar seg styre av autopiloten. På lik linje med at du legger løkka i skolisseknuten til høyre over den til venstre tar du beslutninger om å spise usunt. Noen kaller det vaner. Eller uvaner. Og forskjellen på de som klarer å begrense seg, er at de enten har gode vaner, eller stopper opp, bruker fornuft og ser konsekvensene frem i tid av handlingene de står ovenfor der og da. «Skal jeg jobbe overtid denne helgen også? Eller skal jeg prioritere meg selv og familien min?». Det er å stoppe opp. Om beslutningen blir «Nei, jeg jobber», har man i det minste belyst hvilke konsekvenser det kan få. Og sannsynligheten for et mer riktig valg er større ved neste beslutning om det samme.

Selvkontroll er vanskelig, det er tungt og det tar tid å trene det. Som regel må det en intervensjon til: En beslutning og en plan om å endre seg. Gjerne basert på et ønske for fremtiden, som å leve lenge, være i stand til å leke med barna, bli den beste i noe, eller bare å føle seg bedre. Mange går rundt og tenker på hva de kunne vært, og hva de skulle ønske annerledes. Faktum er at det ikke er for seint. Og disse tankene og ønskene blir ikke noe svakere med tiden. Ekstremt mange skammer seg av anger sine siste leveår fordi de ikke tok tak den gang de kunne.

fatcat

 

All endring eller forbedring av oss selv starter med å lære selvkontroll. Selv om du har meget god selvkontroll på et område, for eksempel pengebruk, kan selvkontrollen din være elendig i forhold til overspising, overarbeid eller rusbruk. Her er det mange faktorer som spiller inn, og av og til er det hva som er rundt oss som er avgjørende for om vi i det hele tatt kan lykkes. Er du konstant utsatt for gruppepress til å gjøre ditt eller datt, kan det være at du må ut av dette miljøet før du kan endre. I andre tilfeller vil det å oppsøke en riktig gruppe hjelpe deg til å få til det du ønsker. Vi er ekstremt påvirket av hva menneskene rundt oss gjør.

Forutsatt at du har løftet frem ønsket du har for endring, og besluttet at det er ditt mål som du er villig til å jobbe for, er det mange enkle tiltak du kan gjøre for å lykkes. Vi velger å gjøre det som er lett for oss, og vi velger å avstå fra det som er vanskelig. Sørg for å gjøre det enkelt for deg selv. Handler det om trening, må du sørge for at treningstøy ligger klart og at du har spist så du er klar når treningen skal skje. Handler det om et bedre kosthold, må du ha tilgjengelig riktige matvarer så det er enkelt å ha et godt kosthold. På samme måte må du gjøre det vanskelig å feile. Fortell venner og andre at du skal trene i dag. Kast eller gi bort alle matvarer du ikke skal spise, slik at du ikke har tilgang på dem. Planlegg butikkbesøk, skriv handleliste og hold deg til denne. Det du gjør nå, er å ta selvkontroll og du gjør det enkelt for deg selv å lykkes. Over tid vil et slikt fokus medføre at du i større og større grad klarer å gjøre det som er vanskelig. Å velge et sunt alternativ på restaurant, eller å trene fremfor å late deg fremfor TVen.

Vi vet at folk ikke blir slankere av å gi dem en badevekt. Vi vet at folk ikke slutter å røyke ved å skrive «RØYKING DREPER» på røykpakka dems. Det er ikke mangel på kunnskap eller informasjon som er hovedproblemet. Det er mangel på selvkontroll. Mangel på denne begraver også evnen til å respektere sitt eget ønske å gjøre tiltak. Rett og slett fordi vi er ekstremt flinke til å distrahere oss selv med alt og ingenting for å kjenne på den ubehagelige følelsen det er å ikke innfri våre egne innerste ønsker.
Mitt råd er at du ofrer én time av ditt liv. Lås deg inne på do om du må, men gjør en liten ransakelse av deg selv og spør: Hva ønsker jeg meg av livet? Hva kunne vært bedre? For du er den eneste som kan lytte til dette ønsket. Og du er den eneste som kan gjøre noe med det. Aldri tro noe annet. Om du er i nærheten av å tenke: «Det ligger ikke for meg» eller «Jeg er ikke født sånn», skal du lese denne artikkelen først:

Rock and roll, selvkontroll!

Diskusjon; TALENT

Jeg vil  ha diskusjon. Jeg vil ha meninger. Det er mange som snakker om talent med en gang det dukker opp noen som skiller seg ut. Hva er talent? Hva betyr det for talenthaveren?
 
Det siste eksemplet som trekkes frem er den Amerikanske svommeren Katie Ledecky. Hun vant nylig 4 gull i VM i Barcelona. 16 aar gammel. Talent sier folk. Litt research forteller oss dette;
 
Mor var aktiv svommer. Bror er aktiv svommer. Katie begynte med systematisk trening med coach 6 aar gammel. Men det mest spektakulaere er dette;
 
Training Stats: Swims 8,000 meters/yards a day … 2.5-5 hours a day … 8-9 workouts a week. Det betyr et minimum av 900 timers trening i aaret. Noe som samsvarer med K.A Ericssons teorier om 10.000 timersregelen for suksess. Spesifikk trening over tid, i over 10000 timer er det som skiller de aller aller beste fra de nest beste. Uansett hva det handler om. Fiolinister, sjakkspillere, mattematikere eller idrettsutovere. Hvordan vet vi om disse som trener saa absurde mengder har talent eller ikke? Og hva betyr i saa fall talent?
 
Jeg vil ha din mening.