adferd

Om romantisk kjærlighet: Det er mest opp til deg.

Kjærligheten, om man har opplevd den, er fantastisk. Den kommer i mange former, og her og nå skal jeg begrense den til romantisk kjærlighet. Båndet mellom to mennesker som elsker hverandre. Det fascinerende med romantisk kjærlighet, er at den har mange faser, og ikke minst mange potensielle «utfall». For om man ser på den som en prosess over tid, har den sin topp i begynnelsen. Sett fra et perspektiv hvor man måler graden av opplevd beruselse, positive følelser, eller utskillelse av hormoner som oxytocin, phenethylamin, and dopamin. Hormoner som utelukkende har som formål å få oss til å gjenta adferd og søke de opplevelsene som utløser mer av dem. Enkelt forklart mekanismer som simpelthen har som formål å sørge for at vi overlever og reproduserer oss. Ikke akkurat veldig romantisk. Men bær med meg.

Romantisk kjærlighet

Vi mennesker har en tendens til å opphøye oss selv over andre levende vesener, mange tenker at de har en mening på jorden og at vi kan utgjøre en forskjell. En merkelig tanke, om man ser sitt liv i forhold til menneskehetens alder. Vi vet at det fantes mennesker som gjorde opp ild for 200 000 år siden. Vi vet at det var levende vesener på planeten for 3,5 milliarder år siden. Det å tro at vi som lever i snitt rundt 80 år har en betydning i dette vanvittig store bildet, må gjerne fortsette å tro det. Men forskjellen bare i tallets form ser slik ut:

80
35 000 000 000

En større mening med livet, større enn deg selv, er utopi å tro på. Ikke minst er vi programmert i en søken på å ha det bra, noe vi generelt sett er ganske dårlige på fordi vi verdsetter umiddelbar tilfredshet mer enn fremtidig. Mitt poeng med eksemplet over, er at livet er kort og lite. Og at du virkelig burde fokusere på deg selv, ditt liv og hvordan du kan leve det best mulig for deg selv.

mennesket og historien

Tilbake til romantisk kjærlighet, som jeg nå føler har fratatt all form for romantikk og nå må reparere litt igjen. Snart. Når det kommer til hvordan vi mennesker handler, drives vi av det som gjør oss godt og det som gjør oss vondt. Vi trekkes mot det gode, og støtes fra det vonde. Tiår med forskning på lykke har resultert i forståelse av hovedelementene i hva som gjør oss lykkelige, holder oss friskere og gjør at vi lever lenger. En av disse er å være i et romantisk forhold. Forutsetningen er selvfølgelig at dette er et godt romantisk forhold. Som de fleste av oss med gamle, eksisterende og fremtidige forhold vet, er vanskelig nok.

Som nevnt har et romantisk forhold sin følelsesmessige topp i det forholdet innledes og etableres. Hjernen vår er konstruert til å belønne tanken på å være i et forhold. Og det starter med tiltrekning til en annen. Når vi får tid sammen med personen vi er tiltrukket til i begynnelsen av et forhold, forutsatt at tiltrekkelsen forsterkes, ser vi den andre personen under sterk påvirkelse av forelskelsen og de følelsene som hører med. Det vil si at vi er overdrevent positive til det som er positivt ved vedkommende, og vi er svært tolerante i forhold til ting som kanskje ikke er så positivt. «Til og med de små hårene som stikker ut av nesa hans er søte». Så går dager, måneder og år, og de euforiske følelsene har dabbet og roet seg ned. Mange brudd har vært forklart med; «jeg har ikke følelser for deg mer». Men det er viktig å skille på forelskelse og det å elske. Forelskelse er opplevelsen av kroppens belønningssystemer på høygir. Det å elske noen er opplevelsen av intimitet, lidenskap og felles forpliktelse. I hvert fall ifølge psykologen og forskeren Robert Sternberg. Men hva betyr disse litt ullene generalitetene om vi ønsker å sikre oss et godt forhold? Hva betyr det å være intim, lidenskapelig og forpliktet? Du har sikkert en anelse, likevel er det et element som mangler i denne likningen. Et element som all annen forskning om menneskelig adferd og engasjement er samlet rundt: Opplevd verdi.

Igjen tar vi et godt skritt bort fra romantikken, men vi skal komme tilbake til den. Den ultimate måten å måle vår tilfredshet på, er verdien vi opplever. Med andre ord må det være en form for verdi for at din partner skal oppleve forholdet som godt. Med verdi, mener jeg altså at det må gi dem noe godt. Samtidig vet vi at det ultimate målet for vårt eget selvbilde, er at vi opplever at vi har en verdi. Som igjen kan måles i følelsen av å bli verdsatt. Enkelt sagt må du altså gi noe slik at du har verdi for din partner, og du må få noe av din partner slik at du føler deg verdifull. Interessant nok er det langt viktigere å føle seg verdsatt, enn å oppleve motparten som verdifull. En forenkling igjen: Lykke oppnås bedre ved å gi enn å få.

Give

Skal du sørge for et godt forhold etter at forelskelsen går over, skal du altså sørge for å gi intimitet, være lidenskapelig og vise at du forplikter deg i forholdet. På en måte som viser at du verdsetter den andre. For når forelskelsen har lagt seg, er det hjernens konstante søken etter «farer» som styrer. Det vil si at vi er svært oppmerksomme på det som er negativt, det som er avvikende og det «vi ikke liker». Ved å elske og ha positivitet i fokus, vil denne søken etter det negative holdes bedre på avstand.

Så i alt dette uromantiske, men dog så viktige for å forstå romantisk kjærlighet, er det egentlig en enkel leveregel: Ønsker du et godt forhold for å oppnå romantisk kjærlighet, er valget å våkne hver eneste dag og spørre: Hva kan jeg gjøre I dag for å vise at jeg verdsetter og elsker min partner? Så kan du i det minste utgjøre en forskjell i din levealder, og kanskje, kanskje gjøre en ørliten forskjell på jorden. For kjærlighet er jo konge.

Et lite eksperiment: Lyst til å endre en liten vane?

Det skrives mye som etter hvert skal ut på bloggen. Men jeg er litt både her og der for tiden. Jobben kommer først, og nå har jeg så mye spennende forskning i lomma at jeg nok kan skrive i et halvt år. Så følg med videre. I dag oppfordrer jeg til litt dialog. Jeg inviterer til å teste en metode, og håper så mange som mulig blir med og prøver. Det er helt uskyldig og ufarlig, og sannsynligvis bare til fordel. Jeg håper for øvrig på å høre fra nettopp deg som bestemmer deg for å prøve dette, for å se hvordan det fungerer på andre enn meg.

Som vi vet, handler det sjelden om kunnskap og forståelse av det å få til en endring. Det handler om vaner som tar oss igjennom hverdagen. Gjerne sterke vaner, i kombinasjon med distraksjoner i form av ting som skal huskes og gjøres og rekkes. Lenge har jeg sett på mulighetene som finnes, ved å søke i forskningen på adferd og endring. Mulighetene for å endre vanene man har. Det viser seg at dette er vanskeligere enn jeg trodde. Dessuten er det avhengig av hvilken type vaner vi snakker om.

Forleden kom jeg over en professor som har utarbeidet en superenkel metode hvor man benytter seg av de eksisterende vanene for å lære seg nye vaner. Dette har jeg selvfølgelig testet ut, og det ser ut til at det fungerer bra. Jeg har for øvrig brukt metoden en stund selv uten å være klar over det. Så jeg kan bekrefte at den har fungert i flere tilfeller, i tillegg til å fungere når jeg nå bevisst forsøkte å innarbeide en liten ny vane i hverdagen.

Jeg løper mye, og har ankler som ikke er optimalt skapt for løping. Kiropraktoren min har derfor sagt til meg at jeg må bruke balansebrett for å holde musklaturen i bena ved like. I tillegg til at balansebrett har en god effekt på å få leddene i anklene til å holde seg der de skal være. Jeg har en god stund hatt balansebrett. Men jeg glemmer å bruke det. Ganske irriterende ettersom det er viktig. Det har altså ingenting med latskap eller dumskap å gjøre. Jeg har bare ikke klart å lage meg et system som trigger meg til å finne det frem og bruke det. Det er ikke mer enn 5-10 minutter om dagen som skal til. Altså en liten sak sett i forhold til tiden som brukes på andre ting i løpet av dagen.

For at man skal klare å innarbeide en ny liten vane, er det tre forutsetninger som skal til. Det må være en viss grad av motivasjon til å gjøre aktiviteten som skal utgjøre vanen. Altså lyst. Den andre forutsetningen er evne til å gjøre aktiviteten. Du kan eksempelvis ikke tilegne deg en vane om å ta 50 pushups hver morgen om du ikke klarer pushups. Den siste og her egentlig viktigste forutsetningen, er en trigger. Altså en påminnelse eller utløser som får deg til å huske og gjennomføre aktiviteten. For å forsterke vanen, er det viktig at du “feirer litt” hver gang du har klart å gjøre aktiviteten du ønsker som vane. En liten “YES!!!” til deg selv, en liten seiersdans med vrikk på rumpa, eller et lite uttrop: “BINGO”, “Nailed it”, “Jeg er sjefen” etc. 🙂

Som nevnt har man flere vaner man allerede har innarbeidet i hverdagen. Trikset er å bruke en slik eksisterende vane som trigger for den nye vanen. Du kan altså konstruere den nye vanen slik:

Når jeg har ……., skal jeg …… I mitt tilfelle har jeg laget denne regelen: Når jeg har vært på badet, skal jeg gå på balansebrettet etterpå før jeg gjør noe annet. Stor sett er jeg på badet minst én gang i løpet av kvelden. Enten for å vaske klær, for å gå på do eller for å pusse tenner før jeg legger meg. Et annen vane jeg har er: Hver kveld når jeg låser ytterdøren, skal jeg skru av lyset i gangen. Dette for å huske at jeg har låst døra, og selvfølgelig for å skru av lyset om natten for å spare pærer og strøm.

Andre eksempler kan være:
Når jeg legger barna, skal jeg si at jeg er glad i dem.
Når jeg går ut med søpla, skal jeg se om det er noe papp som også kan kastes.
Når jeg har spist middag, skal jeg pakke treningsbaggen før jeg gjør noe annet.
osv.

Finn gjerne noe du irriterer deg over at du ikke får gjort. Så håper jeg du vil gi det et forsøk. Fortell gjerne hvilken regel du lager deg allerede nå. Og fortell meg og andre hvordan det har gått. Det hadde vært knallkult om vi var flere som fikk til en liten endring i hverdagen vår. Noe som gir støtte for teorien som allerede har hjulpet mange, og som kan læres videre til alle rundt oss. Både barn og voksne. Men husk også at man må jobbe litt i begynnelsen til det går av seg selv og blir en vane. Og husk å feire: YESASS!!!

Lykke til 🙂

Om å snakke sammen: Giraffspråket

Image I forrige uke kunne vi i VG lese om de to 8-åringene som ba inn til bursdagsfeiring hvor ingen kom. Tidligere samme uke skrev jeg om hvorfor mange tillater seg å kritisere andre i sosiale medier. Det er ingen mangel på mulige og pågående konflikter rundt oss. Men hvor gode er vi egentlig til å løse slike ubehagelige situasjoner? Hvor god er du til det? Gifraffspråket er genialt i forhold til kommunikasjon og konfliktløsning i hverdagssituasjoner, og det kan skape positiv læring hos og mellom menneskene involvert.

Giraffspråk er kallenavnet på ikkevoldskommunikasjon. Det vil si kommunikasjon som ikke oppfattes som angripende eller sårende. Et språk hvor man bruker egne oppfatninger uten å tolke den andres egentlige intensjon. For der er i denne tolkningen man provoserer hverandre. «Språket» er en teknikk eller metode som opprinnelig er beskrevet av psykologen Marshall B. Rosenberg. Bildet av giraffen er brukt fordi den har et stort hjerte, den stikker halsen frem og er lyttende. Det motsatte er ulvespråk hvor man «biter hodet av hverandre». Disse bildene er i mine øyne svært gode, og det er veldig lett å kjenne igjen og skille de to. Tenk bare på deg selv og dialogene du har vært i den siste tiden. Har du hatt dialoger som har føltes ubehagelig? Hvordan gikk disse for seg? Ble du enig med den andre parten?

Hensikt med giraffspråk er å skape kontakt og oppnå empati og forståelse. En av mine favorittforskere og forfattere, Roy F. Baumeister, konkluderer i sin bok «EVIL, Inside Human Violence And Cruelty»: Det er ingen som har onde hensikter i utgangspunktet. Mennesket er født til å være godt, men det er situasjoner og omgivelser som får oss til å handle med vold (både fysisk og psykisk). Ondskap eller vold oppstår først når det finnes et offer. Uten et offer (en person som føler seg truet f.eks.) kan man ikke beskylde noen for utøvelse av voldelig adferd (med unntak av materielle skader etc.) Med andre ord må noen uttrykke negative følelser for at en voldsutøver skal kunne identifiseres. Ofte oppleves vold uten at offeret uttrykker sine følelser. I tillegg viser en rekke undersøkelser viser at mange voldsutøvere faktisk ikke er klar over ubehaget de har påført andre. Og som nevnt er voldsutøvelsen ikke et bevisst mål i seg selv. Dette er svært viktig å vite i arbeidet for å bekjempe mobbing. Vold er et slags hemmeligholdt og ubevisst fenomen i utgangspunktet. Selv om vi opplever vold selv som svært synlig, ser ikke omverdenen verken volden eller konsekvensene av denne før det kanskje er for sent. Senest i dag står en kvinne frem i media som tidligere mobber. Hun forsto ikke den gang hvilken smerte hun påførte andre. Mangelen på empati er helt klart en nøkkel i arbeidet med forebygging av vold og mobbing.

Image

Giraffspråket søker å bryte denne stillheten rundt voldskommunikasjon (psykisk vold), gjennom kontakt og åpenhet om følelser og behov. Metoden kan beskrives i fire elementer, og er et tilsvar til en annen part i situasjoner hvor ubehag oppstår som følge av den andre partens adferd:

  1. Beskrive din oppfattelse av situasjonen med egne ord uten å kritisere eller bedømme den andre.
  2. Uttrykke følelsene dine som oppstår som følge av punkt 1.
  3. Uttrykke behovet følelsene dine trigger
  4. Be den andre parten om adferd som kan dekke behovet.

Et tenkt eksempel er en situasjon hvor jeg treffer en person som for meg virker truende ved å være veldig «opp i ansiktet», gestikulere og være høylytt.

Meg: Jeg syns du står veldig nærme meg, armene dine svinger rundt meg og stemmen din er høy (1). Dette får meg til å bli redd og usikker på deg (2). Akkurat nå trenger jeg å føle meg trygg på at du ikke vil gjøre meg noe (3). Vil du ta et skritt tilbake, ikke svinge sånn med armene og senke stemmen din er du snill (4)?

Eksemplet viser hvordan man opplyser den andre både om hvordan vedkommende fremstår og hvilke følelser og behov dette skaper hos meg. Vedkommende vil reflektere over sin intensjon, og etterkomme ditt ønske om å gi tilbake trygghet. Med høy sannsynlighet også komme med en unnskyldning.

Svært mange konflikter oppstår, og til og med eskalerer, fordi man ikke forstår hverandre. En person oppfatter den andre på en annen måte enn personen oppfatter seg selv. Men et slikt utgangspunkt er det nesten garantert at situasjonen låser seg, eskalerer og ender i ubehag hos begge parter.

Image

Giraffspråk er en metode som må trenes og øves inn. Det er vanskelig å utøve det i reelle situasjoner om man ikke har tenkt igjennom og øvet på forhånd, og det er også vanskelig å utøve det på en god måte selv om man husker punktene. Men øvelse gjør mester. Øv med venner, med barna eller ektefellen. Spesielt barna har godt av et verktøy som dette. Grunnleggeren har flere vellykkede prosjekter på barneskolenivå, hvor mobbing faktisk er blitt totalt eliminert etter innføring og utøvelse over en viss tid. Årsaken? Barna forstår hverandre og seg selv. Konsekvensen av deres voldelige språk og handlinger blir plutselig synlig for dem. Andres følelser blir tydelige, og man forstår at egne intensjoner kan oppfattes som onde av andre selv om en selv ikke umiddelbart har onde intensjoner. Tenk bare hvor ofte du ber barna være stille, slutte å krangle eller mase uten å begrunne hvorfor. Hvor mye læring er det i det? Prøv giraffspråk med dem, og du vil garantert se en læring du ikke har sett før.

Håper du gir det et forsøk. 

Om ondskap, jantelov, kjærlighet og forgudelse: Det sosiale mennesket

Forlatt for å dø, er et uttrykk vi heldigvis ikke hører så mye i dag. Og jeg skal ikke her skrive så mye om døden, men heller fremheve første ord i dette uttrykket: Forlatt. Ikke at det er så koselig heller, men det er for å få frem et poeng. Som vanlig 🙂

Forlater man et nyfødt barn, samtidig som man sørger for at det får lys, varme, søvn, føde og vann, vil det likevel dø. Et nyfødt barn er like avhengig av nærhet som de andre nevnte primærbehovene. Med nærhet menes her berøring. Huden er vårt største sanseapparat, og den utgjør omtrent 15% av kroppsvekten vår. Allerede på fosterstadiet utvikles huden som organ, og både svangerskap og fødsel er en del av livsviktig nærhet for et nytt menneske.

Dette forteller litt om vår natur i forhold til avhengigheten til mor, og senere til andre. Det handler etter hvert ikke bare om nærhet i form av berøring, men tilhørighet. Når vi mennesker snakker om frihet, snakker vi ikke å være fri fra andre, men å være fri til å være del av en flokk. Dette ligger instinktivt i oss, fordi vi står sterkere sammen og har større sannsynlighet for å «overleve» sammen. Det er disse urinstinktene jeg atter kommer tilbake til. Denne gangen vil jeg belyse hva våre sosiale instinkter skaper av problemer og fordeler for oss. Spesielt interessant er det i dagens informasjons- og teknologisamfunn.

Ingeborg Heldal blogget nylig: «Kan vi ikke bare slappe av litt nå?». En artikkel som handler om at sosiale medier skaper så mye press i ulike retninger at man blir livredd for å gjøre noe galt, enten man velger det ene eller det andre. Et eksempel hun trekker frem er presset av å levere med barnet en sunn, kreativt komponert og fancy matpakke. Samtidig som det å kle ungen i en merkevarelue kan gi «feil» signaler. Kanskje hun skal kompensere for matpakken med en hjemmestrikka lue i miljønøytrale tekstiler, skriver hun.

Bloggen er et opprop mot alle debattene som går rundt kjente og ukjente bloggere og profilerte personer i sosiale medier. De får hets om de er tynne, kjeft om de er tykke og late, de blir kalt skjellsord om de er rike, og utskudd om de ikke får til å følge opp barna sine «riktig». Heldal ber om at vi alle slapper av litt nå. At vi aksepterer hverandre og lar hverandre være litt i fred med det vi er og kan og ikke er og ikke er. Slik at vi på den måten kan være oss selv litt, noe vi faktisk er i stand til. For det er vanskelig å tilfredsstille absolutt alle andre.

Jeg vil fremheve to forhold her som jeg tror det er viktig å være klar over. Det første er selvsagt dette med vårt ekstreme behov for sosial tilhørighet. Det andre er problemet med «åpen sosialisering». For sosiale medier har ført mennesker sammen i både diskusjon og samvær, som aldri ville ha diskutert og omgått hverandre i det «virkelige liv». Mennesker med svært ulike syn på hva som er «rett og galt», og ikke minst med ulik referanseramme (bakgrunn, utdannelse, verdier og holdninger). Dette skaper naturlig nok grunnlag for uenighet og ikke minst misforståelser. Også er det sånn, at vi har en tilbøyelighet til å se andre og andres oppfatninger gjennom våre egne sett med erfaringer og overbevisninger. Vi er tilbøyelige til ikke å forstå at en mulighet er å lære av andre ved å lytte, og ved å forsøke å forstå hvordan andre tenker og ser ting rundt seg. Det som heller skjer, er at vi ubevisst føler deres meninger som trusler mot våre meninger. For våre egne meninger er jo de «eneste riktige» eller «sanne».

En av de viktigste biologiske og nevrologiske mekanismene i mennesket i forhold til sosialisering, er såkalte mirrornevroner. «Hjernekoblinger» som vi bruker til å speile andre. Det er disse mekanismene som gjør at vi hermer og tar etter de rundt oss. Det er disse som gjør at vi streber etter å begynne å gå når vi er krabbende små barn. Mirrornevroner får også skylden for ukulturer i både menneskegrupper, organisasjoner og foreninger.

Men mirrornevronene gjør at vi blir likere og likere de vi omgås. Forskning viser at par og gifte blir likere og likere hverandre over tid. Hva gjelder språk, holdninger og adferd. Til tross for at deres adferd var mer ulik i begynnelsen av forholdet. Når vi da står ovenfor noen som ikke er like oss, oppstår det konflikt i oss. Vi reagerer med negative følelser som en form for beskyttelse. Dette er ikke en av oss! Dette er noen som er i mot oss! Og dette er noe som kan skade oss og vårt fellesskap. Og i situasjoner hvor vi føler oss truet, går vi enten til angrep eller vi flykter. Så kommer det andre forholdet inn. Filter.

For å kunne overleve er vi nødt for å se etter oss selv før andre. Samtidig som vi er avhengig av flokken vår. Vi har derfor mekanismer som slår ut ulikt. Vi setter oss selv først, men vi har begrensninger som gjør at vi er i stand til å tilpasse oss gruppen. Rett og slett regulatorer som «passer på» egoet vårt så vi ikke skal komme på kant med gruppen. Det er bare det at disse mekanismene og regulatorene ikke kalkulerte inn internett og sosiale medier den gang de ble designet. I en gruppe med mennesker som står sammen vegrer vi oss tidvis for å si våre meninger. Vi tilpasser oss, vi jatter med og vi tillater oss til og med å si imot vår egen overbevisning for å «bli akseptert» i blant. Noen går så langt som å si at vi ikke har noen egen overbevisning. Det er kun gruppens overbevisning som gjelder. Selv om gruppens overbevisning kan bestå av en kollektiv misforståelse, f.eks. at det er gruppens overbevisning å fryse ut enkeltindivider og mobbe dem. Ingen enkeltpersoner ønsker i dette eksemplet å mobbe, men frykten for å ikke bli akseptert driver dem fordi de tror at dette er det som forventes.

Bak en PC-skjerm er saken veldig annerledes. Bak et skriftspråk er det lett å stå støtt som «enkeltindivid» (satt på spissen er det gruppen man tilhører som har påvirket oss som individ med tanke på hva vi tror på og mener). Men gruppen vi nå står ovenfor, eller enkeltindividet være seg Fotballfrue eller andre blir et lett offer når man ikke står face to face med dem. Da er det gjerne det vi tenker som kommer ut sort på hvitt. Det er ikke engang sikkert avsenderen selv har overveid egne tanker før de er publisert. Og ettersom det ikke er en umiddelbar negativ konsekvens, eller en frykt for at noen umiddelbart skal sette deg i et dårlig lys i en tilstedeværende gruppe du selv føler tilhørighet til, tillater egoet seg å oppføre seg slik.

Vi står altså ovenfor en situasjon hvor vi som mennesker ikke er konstruert til å «oppføre» oss. Med mindre vi har selvkontroll nok til å tenke igjennom konsekvensen av å tråkke på andres følelser. Men disse kommer sjeldent, eller ikke i det hele tatt til syne. Så det er heller ingen læring å hente.

Jeg tror det eneste vi kan gjøre, er at vi som de store mediene, må forholde oss til en privat «vær varsom plakat». Vi må fortelle hverandre når det vi skriver til hverandre er greit og ikke greit.  Vi må innføre «Giraffspråket» i sosiale medier. For de av dere som ikke kjenner giraffspråk skal jeg skrive mer om dette i min neste artikkel.

Hva syns du om denne artikkelen? Gir det jeg skriver mening? I så fall, hva tror du det betyr at vi bør gjøre? For de sosiale mediene blir mer og mer viktig i samfunnet vårt. De er en del av de aller fleste sin hverdag. Og vi er den første generasjonen i det elektroniske samfunnet. Er det ikke derfor også vår oppgave å designe det så de som kommer etter oss har sjans til å ikke «ta livet» av hverandre og samfunnet?

Tenk på det, og del gjerne dine tanker.

God helg

Om kosthold: Det handler ikke alltid om mat

Det er en ting som er sikkert, og det er at jeg ikke skal forsøke å lære noen om kosthold. Det får ekspertene ta seg av. De strides sikkert seg i mellom fra før, om ikke jeg skal komme med grunnløse anbefalinger og råd. Årsaken til det, er at jeg selv tror man må finne ut av det sjæl og ikke minst at også kosthold handler mer om disiplin om planlegging og orden i sakene (Les: System, igjen).

 

Hva har du spist i dag? Og hvorfor? Selv spiste jeg for eksempel kald kylling til frokost med sukkererter til, da jeg planla dette dagen før og kjøpte inn og grillet en kylling i går kveld. Måltidet var en bevisst og planlagt handling med en bestemt meny. Ytterpunktet ville vært å stoppet på en bensinstasjon eller en kiosk på vei til jobb, kjøpt en pølse eller en ferdig smurt baguette. Forskjellene mellom disse to alternativene er ganske mange. Næringsinnhold er det første jeg tenker på. Hva de to gjør ulikt med kroppen er det andre. Så har du pengende det koster og ikke minst hva en slik vane gjør for deg og med deg over tid. For er du av typen som kjøper pølse eller baguette til frokost, er det trolig ikke noe som skjer en gang eller to i året. Det skjer oftere, ja? Det gjelder selvfølgelig ikke bare frokost, men alle måltidene du spiser. Hver dag og hver uke. Hvorfor blir de hva de blir? Vet du i det hele tatt hva du spiser i løpet av en måned?

 

Hva har lavkarbodietter som LCHF, eller Grethe Roede, VG Vektklubb og andre konsepter og dietter til felles? Jo, krav til bevissthet. Det forhindrer deg rett og slett i å velge de enkleste utveiene du er vant med. De holder deg unna impulssjokolade og trøstepotetgull. De forbereder deg på en ny start, de overbeviser deg om at du kan nå målet ditt og de viser deg en vei dit. Så hvorfor feiler så mange da? Det er mitt spørsmål, som jeg for øvrig har tenkt til å besvare med min hypotese: Når man har nådd målet, i beste fall. Slutter man med konseptet, og bevisstheten forsvinner saaaagte men sikkert til intet igjen. Så begynner man å falle tilbake ved å legge på seg igjen, men fordi man ikke har et system for bevisshet, gjør man det enkle å fornekter. Finner unnskyldninger som «bare én liten sjokolade», eller «jeg skal begynne å skjerpe meg etter helgen». Alt for å unngå det øyeblikkelige ubehaget som ligger i å stå over en caffe mocca, en øl eller et stykke kake på en hverdag. Er du enig?

 Image

Nå er det en haug med folk som er flinke, bevisste og som rett og slett har et kosthold som fungerer for dem. Dette innlegget er primært til de som er som meg, vi som uten bevissthet ser at vektnåla tvinger seg oppover vektskalaen. Jeg har selv aldri benyttet meg av konkrete konsepter for vektnedgang, men jeg har likevel satt meg inn i hva de fleste handler om, og forsøkt å gjort meg selv litt klokere på hva som er bra og ikke bra for nettopp meg, gjennom dette. Dessverre er det ikke så lett. Derfor skal jeg komme med noen tips til deg, som ikke handler om kosten direkte, men som kan hjelpe deg i selv å ta kontroll på en måte som gjør at du kan finne ut av det selv.

 

Bedre, best-filosofi
Gjennom en bok om ren og riktig kost (Clean & Lean) fant jeg denne enkle men veldig smarte huskeregelen. Den fungerer spesielt godt når man er litt ute og sykler i forhold til plan og rutine, for eksempel om man er på tur eller ferie hvor man ikke har muligheten til å smøre med seg brødskive og ha i sekken. Med bedre og best, menes valg. Om jeg ønsker å spise noe snacks, kan jeg stå i potetgullhylla og sikle. Så tenker jeg på bedre, best-filosofien. Hva er det som er bedre for meg enn potegull men som kan gjøre det samme for meg? Mitt svar: Chilinøtter. Et bedre valg enn potetgull, mener i hvert fall jeg. Så kan jeg tenke, hva ville det beste vært da? Jo, nøtter uten salt for eksempel. Vips så har man fått med seg noe snacks i posen, men langt fra like ille snacks som det potetgull er. Denne kan selvfølgelig brukes også på annet: Bestille hjem-pizza -> Frossenpizza -> Hjemmelaget Pizza. Med denne filosofien kan du unngå mye kunststoffer, mye unødvendig fett og ikke minst mye sukker som du får i deg gjennom de «raskeste variantene».

 

To onder
Sukker og fett er noe de aller fleste av oss får i oss alt for mye av. 25-35% av det vi får i oss skal være fett. Aller helst det umettede fettet, da dette ikke er skadelig for oss slik det mettede fettet er. Men hvorfor er fett et onde? I forhold til en karbohydrat- eller proteindel, er fettdelen av maten dobbelt så kaloriholdig som de to andre. Spiser vi mye fett, er altså sannsynligheten for at vi får i oss for mye kalorier til stede. Det samme gjelder sukker. Spiser vi mat med mye sukker, er det enten søtsaker vi ikke trenger i det hele tatt, og de inntas gjerne utenom måltider. Eller de er del av en matvare som har en uheldig sammensetning av næringsstoffer i utgangspunktet. Mitt råd er; vær bevisst hva du spiser. Se bare på bildet nedenfor hvordan kalorimengden kan bli halvveis oppfylt for en normal person som har i seg rundt 2500kcal per dag, og da har jeg ikke begynt å snakke om alkohol;

 

Image

 

Alkohol
Folk snakker om at alkohol omdannes til sukker i kroppen, at man legger på seg på magen av øl og at vin har færre kalorier. Vel, det kan godt være riktig uten at jeg kan understøtte eller avkrefte det med min kunnskap. Men det jeg derimot vet skjer er følgende: I det kroppen får i seg alkohol går det en alarm: GIFTALARMEN. Alkohol er gift for kroppen, hvorfor tror du ellers du blir så sabla dårlig dagen derpå? Det som skjer når giftalarmen går, er at alle ressurser går til å bryte ned alkoholen. Det vil si at all forbrenning ellers stopper opp. Og den stopper opp lenge. Alt du stapper i deg i løpet av det døgnet du drikker, vil trolig ikke håndteres som normalt fordi kroppen er opptatt med alkoholen. Jeg for min del ser ikke for meg et liv uten alkohol. Alt jeg sier, er at jobber du for å gå ned i vekt, må du moderere alkoholinntaket. Dette alene kan være nok til at du ikke kommer deg av flekken, uansett hvor sunt du spiser. Jeg har sett det selv.

 

Inaktivitet
Visste du at hovedårsaken til fedme i inn og utland tilskrives inaktivitet? På lik linje med sukkervarer, er det å gjøre ikke noe nå ansett som et samfunnsproblem. Vi sover natta igjennom, vi sitter på jobben hele dagen, og så reiser vi hjem og slapper av ved å sitte stille i sofaen hele kvelden. KROPPEN ER IKKE BYGGET FOR DET!!! Folk som ligger i koma i lengre tid må lære seg å gå om igjen fordi musklaturen som ikke blir brukt forvitrer. Det er ikke så mye annerledes med deg om du er en inaktiv person. Og tenk deg selv, en person i koma lesser ikke innpå med mat og snop. Er du en inaktiv person, må du også legge opp kostholdet deretter. Proteiner lagres ikke i kroppen slik fett og karbohydrater. Er du derfor inaktiv, bør kostholdet ditt bestå av mye proteiner og ikke minst grønnsaker så du får i deg vitaminer. Det beste for deg er selvfølgelig å få ræva litt oftere ut av sofaen. Det anbefales at man går minimum 10000 skritt om dagen, er du under dette vil jeg si at du har en oppgave foran deg. Det er en billig livsforsikring, og det tar IKKE mye tid.

 Image

Bevissthet
Igjen kommer jeg tilbake til det intervensjon handler om. De rette valgene, som man er helt ute av stand å ta om man ikke har gode vaner eller klarer å være bevisst hele tiden. Som jeg skrev innledningsvis, vet jeg stort sett hva jeg skal spise dagen etter. Det gir meg et sunt forhold til mat, det gir meg en ro rundt det å forholde meg til mat, og jeg bruker ikke masse tid i butikken hver eneste dag. Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har en plan hver eneste dag uke inn og uke ut, for det sklir ut også for meg. Men da har jeg gode vaner å støtte meg på. Jeg vet hva jeg bør spise, og jeg bruker «bedre, best» reglen.

 

Måten å bearbeide bevissthet, og videre skape gode vaner, er faste punkter for planlegging. Gjerne felles planlegging med familien på en søndag. Middag for hele uken planlegges, spar på planene så man kan ta opp igjen gamle planer og kopiere. Hent inspirasjon fra andre, fra kokebøker og fra nettet. Lag handleliste basert på ukeplanen, og VIPS du er godt på vei inn i et helt rått system for orden både i handlevanene og spisevanene dine. Dette vil merkes både på fritid, på økonomien og ikke minst på vekta. Bruk 5 minutter hver eneste dag og tenk på hva som skjer dagen etter. Så man får tatt opp nødvendig mat fra fryseren, stekt opp en omelett, kokt noen egg eller stekt en kylling så man slipper å bruke tid før man rusher til jobb, eller står med beinfrossen torskefillet i det du skal tilberede middagen.

 

Bruk excel, papir og pen, kalender på kjøleskapet eller en app til mobilen til å holde orden på planen. Og ikke minst: HOLD DEG TIL PLANEN!

 Image

Forbered deg på å feile
Alle sprekker. Fokus forsvinner. Man glemmer. Man orker ikke. Så vil jeg sitere forfatteren bak bloggen «Stappmett»: Om du punkterer et hjul på bilen din, løper du ikke umiddelbart ut og stikker hull på de tre hele dekkene? Du forsøker å reparere det som er ødelagt så du kommer deg videre. Sprekker du i form av å glemme er kunsten å børste av seg, tenke at det var en engangshendelse og fokusere videre på det som er riktig. Vi er ikke i stand til å holde fokus i evigheter uten pause. Men gjør pausene til moderat lange tidsperioder hvor du likevel ikke går «ALL OUT», og stikker hull på alle dekkene og brenner bilen. Da er liksom all tidligere innsats forgjeves.

 

Så hva er oppskriften til suksess da? Du må ha et klart mål. Om det er å gå ned 90kg eller å holde deg sunn for å oppleve å få barnebarn spiller ingen rolle. Men du må ha en motivasjon for å fokusere. Du må forplikte deg til målet, og forstå at det krever noe av deg. Legg opp et system som støttes av en plan. Og sørg for å evaluere deg selv fra tid til annen. «Hvordan går det egentlig», «jobber jeg det jeg bør for å komme dit jeg vil», «får jeg noe igjen for dette»? Er spørsmål du kan stille deg. Og husk en viktig ting. Det er forholdsvis lite kortsiktig gevinst i et fornuftig kosthold. Men langsiktig lover jeg deg et annet liv om du sliter litt med vekta der du er nå. Det verste er at vi forstår det ikke før vi opplever det selv.

 

Håper du finner ut hva som funker for deg.

Tom

Kritikk og tilbakemeldinger: Gaver de færreste har lært å sette pris på..

Er det ikke rart hvordan vi filtrerer det vi hører avhengig av hvem vi hører det fra? For det er stor forskjell i hvordan vi tar til oss det som blir sagt til oss, om det er sjefen som forsøker å si oss noe, samboeren eller en venn. Se for deg en situasjon hvor du har gjort en oppgave, og du får tilbakemelding om at den kunne vært gjort bedre. Hvordan reagerer du? Om det er sjefen. Eller samboeren. Eller en venn. Kjenn godt etter. Det er stor forskjell, er det ikke? Hvorfor?

Image

For kort tid siden skrev jeg hvordan ros er et tveegget sverd. Årsaken er nettopp at ros gir tilfredsstillelse, og at den som er tilfreds ikke vil trigges i like stor grad til å forbedre seg som en som ikke får ros. Ved konstruktiv kritikk derimot, kan man lære noe. For det første at man har forbedringspotensial. For det andre hva som skal til for å bli enda bedre. Forutsatt at man er mottakelig for kritikk eller tilbakemeldinger. Og det er her svaret på spørsmålet over ligger. Vi er ulikt mottakelige for kritikk avhengig av hvem kritikken kommer fra. I mange tilfeller er nok dette ubevisst, men fordelen er at vi kan bli bevisste og gjøre noe med det. For kritikk og tilbakemeldinger bør anses som gaver. De færreste gir tilbakemeldinger fordi de ønsker deg noe vondt. Gjør et forsøk selv, å tolke hva den neste personen som gir deg en tilbakemelding ønsker å oppnå. Og da mener jeg ikke ros. Den som roser er trolig ute etter noe for sin egen del. Tilfredsstillelsen ved å gi noe, sette deg i gjeld til seg eller komme i buksene på deg. Den som gir deg konstruktiv kritikk ønsker oppriktig noe bedre for deg, og ikke direkte for seg selv. Kanskje i form av at du skal prestere bedre så resultatene på jobben blir bedre. Eller at det blir mindre arbeid på vedkommende senere. Men da ved at du forbedrer deg ved å bli bedre på noe.

Tilbakemeldinger anses å være selve navet i alt som har med utvikling å gjøre. Både maskinell, elektronisk og menneskelig utvikling. La oss se litt nærmere på hva som ligger i dette fenomenet, for å forstå hvor mye av det rundt oss som baserer seg på nettopp tilbakemeldinger. Personlig ser jeg på fenomenet i fire deler: Observasjon, tilbakemelding, mottak og utfall. Første del er selve observasjonen av en situasjon eller en handling. Tilbakemeldingen er en tolkning av observasjonen, med en transformert informasjon som vanligvis er forsøkt tilpasset mottaker. Mottaket av informasjonen avhenger av mange faktorer, blant annet hvor villig mottakeren av informasjonen er, hvor godt transformert og kommunisert informasjonen er og så videre. Til slutt sluttes tilbakemeldingen med et utfall. Enten ved en endring, eller ingen endring. Med at tilbakemeldingen sluttes, menes at man vil gå tilbake til første del og starter på nytt dersom noen gir ny tilbakemelding på utfallet av den forrige tilbakemeldingen. Håper ikke dette var forvirrende. Oppsummert:

Observasjon -> tilbakemelding -> mottak -> utfall

Eksempler på tilbakemeldinger er mange. Ta varslingslampen på pcen din, som forteller deg at batteriet ditt er i ferd med å tømmes. Et målesystem (observasjon) sender en impuls til en lampe (tilbakemelding). Fordi instruksjonsboken har lært deg at lampen varsler dårlig batteri, reflekterer du at du må enten gi pcen strøm eller la den dø ut (refleksjon). Det hele resulterer i en eller annen form for handling. Enten du henter frem strømtilførselen, eller arbeider fortere for å bli ferdig før pcen dør ut.

Image

Et av mine eksempler er fra trening. I lengre tid har jeg hatt et treningsopplegg, og jeg benytter meg av både pulsmåler (hjerterytme) og gps-måler (tid og fart) under trening som observasjon og lagring av data. Denne dataen fyller jeg inn i en treningsdagbok, hvor den gir mening og gir meg tilbakemelding på hvordan utviklingen min er. Har jeg utvikling fortsetter jeg som før med det planlagte programmet, men ser jeg at resultatene uteblir og at jeg stagnerer, må jeg endre programmet og treningsadferd. Jeg kunne selvfølgelig skylt på noen dagers sykdom, på kulda ute eller på for dårlig motivasjon. Men jeg har en avtale med meg selv om å være dønn ærlig i min tolkning av disse tilbakemeldingene, uansett hvor «vondt» det kan være å innse at mye trening til tider kan virke meningsløs.

Et annet eksempel er fra hverdagen, en hendelse som ikke er veldig gammel. Jeg hadde støvsuget hjemme, men fikk tilbakemelding om at det ikke var støvsuget bra nok. Jeg følte det urettferdig, og ble sint, da jeg selv mente jeg hadde gjort en god jobb og vært nøye. Observasjonen min samboer hadde gjort, var at det fortsatt lå igjen hybelkaniner i et par hjørner, og tilbakemeldingen min var at jeg kunne ta meg bedre tid og være mer nøye med hjørnene. Etter å ha bannet og svertet litt, gikk jeg i meg selv, og innså at bevisene var uomtvistelige. Tilbakemeldingen var rettferdig, og forbedringspotensialet var så absolutt tilstede. Alternativene mine var å la støvsugeren forbli i skapet og la kaninene leve til neste runde. Eller finne den frem, å føle at jobben var skikkelig gjort. Selvfølgelig valgte jeg å hente frem støvsugeren og ta hjørnene på nytt. Ser vi på denne hendelsen utenfra, er det klart at min samboer ikke sa noe om at jeg var en dårlig person fordi støvsugingen var mangelfull. Hun ønsket bare at arbeidet som ble lagt i rengjøringen skulle tjene sitt opprinnelige mål, at det ble rent og støvfritt. For å besørge dette i fremtiden ga hun meg en tilbakemelding for at jeg skulle lære, bli bedre og ikke kaste bort tiden min på å lufte støvsugeren uten at det ble mindre støvete. Min første reaksjon var å bli sint på henne og å bestride at jeg hadde noe å lære. Idiotisk, eller hva? Men sånn er vi skapt, og slik går det når vi kjører av sted på autopilot.

De aller fleste av oss, er ikke flinke til å ta imot tilbakemeldinger som omhandler mulighet for forbedring. Vi er vanedyr, vi styres som regel av autopiloten vår, men når vi får tilbakemelding tvinges autopiloten av. Problemet er at den delen av hjernen som ikke er autopilot, ikke trives veldig godt med å måtte kobles inn der den mener autopiloten funker godt nok. Da må den nemlig arbeide, og det er tungt. I tillegg har dette med stoltheten vår å gjøre. Vi må lære oss å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør. For det vi kan forbedre er ikke personen vi er, men innsatsen vi legger i det vi gjør. For det er innsatsen vi legger i det vi gjør som påvirker resultatet av det vi gjør. Ikke hvem vi er. Dette er årsaken til at fenomenet tilbakemelding og kritikk er verdt å reflektere over. Ta imot kritikk med større åpenhet. Om du er uenig i tilbakemeldingen kan du få lov til det, men ta i mot kritikken først. Bruk den til å reflektere om du kan gjøre en enda bedre innsats. Om du kan lære noe, bli bedre og oppnå enda bedre resultater neste gang.  Hvis ikke, da vet du det. Og da har du fortsatt fått noe av verdi for den som gir deg tilbakemeldingen. Ser du hvilken gave kritikk kan være?

På samme måte som konstruktiv kritikk er av stor verdi, er kritikk som ikke er av konstruktiv art bortkastet. Syretesten for å skille mellom disse, er at konstruktiv kritikk handler om det du gjør og ikke hvem du er eller hva du er. I tillegg vil noen som gir deg konstruktiv kritikk kunne gi deg råd om hvordan du kan forbedre det kritikken omhandler.

Dine vaner kan forbedres, du kan forbedres, men du kommer neppe spesielt langt om du ikke søker tilbakemeldinger. Ærlige tilbakemeldinger. Sett pris på disse, for de er å anse som gaver.

Di pyse! Hva er det du er redd for?

Se for deg at du sitter i en forsamling mennesker, og en eller annen person løper rundt mellom alle menneskene for å plukke ut en håndfull frivillige som skal intervjues, være med på noe på en scene eller svare på noen spørsmål. Se for deg at du ser den løpende personen komme mot deg med blikket festet i deg, og du forstår at du er neste mann eller kvinne ut. Hva føler du?

Image

Vi har vel alle både sprellemenn og mer balanserte folk i vår omgangskrets. Noen elsker å være midtpunkt, de taler gjerne i forsamlinger og de har lett for å ta på seg oppgaver som involverer å synes i forsamlinger. Heldigvis, på en måte, er det fåtallet av disse folka. For det hadde vært litt slitsomt om det konstant skulle være konkurranse om å få mest mulig oppmerksomhet. Men på en annen side, er det noe grunnleggende i forskjellen mellom sprellemennene og de mer balanserte menneskene. Ut i fra din følelse i den tenkte situasjonen beskrevet innledningsvis, kan du kategorisere deg selv. Følte du et snev av frykt, og et behov for å gjemme deg litt bort, er du nok en av de mer balanserte. Følte du spenning og glede, er du sannsynligvis en sprellemann. Ha meg unnskyldt mine navn på disse to mennesketypene, det er verken på godt eller vondt jeg bruker noen av dem.

Noe jeg har hørt svært mange ganger i livet, er folk som uttrykker at «de ikke liker å snakke foran større forsamlinger». Om du spør hvorfor, får du gjerne til svar at det bare er slik. Da har jeg boret mer i svaret, og gjerne fått høre at de er redde for å gjøre seg bort og hva alle andre skal mene om dem da. Det er med andre ord alle andres mening som er avgjørende. Selv snakker jeg i forsamlinger hver dag. Jeg kan fortelle at det er helt ufarlig. En gang i mellom kan det til og med hende at de andre gir positiv tilbakemelding. Og får man negativ tilbakemelding, ja da er det vel strengt tatt en gave. I form av at man kan være litt mindre redd for å gjøre samme feil neste gang.

Det er nemlig sånn, at folk ikke tror på seg selv. Det er hele problemet. De aller fleste andre tror på deg. Om du reiser deg i en forsamling og forteller en vits, god eller dårlig, så vil sannsynligvis over halvparten av de andre misunne deg for at du faktisk tør å stå der. Fordi samtlige er akkurat som det du var: LIVREDD! For ingenting. Bryter man det ned til de psykologiske aspektene, finner man at det hele handler om tro på seg selv, og frykten for å feile. Av en eller annen avsindig grunn, er de aller fleste mennesker redd for å feile fordi det sier noe om dem som menneske. Noe som i seg selv er galskap. Vi må lære oss å skille på hvem vi er og hva vi gjør. For det er det vi gjør som er årsaken til at vi feiler, og en feil er ikke annet enn en tilbakemelding på at noe må korrigeres eller justeres til neste gang. Samtlige som er gode på noe som har blitt gode nettopp fordi de har lært av sine feil. Ta et eksempel og se på en skytter. Har bruker sin grunnerfaring og kompetanse til å avgi et første skudd. Deretter ser han hvordan han har truffet, og fortsetter på samme måte om skuddet har gitt han en bra poengsum, eller korrigerer liggestilling, pust eller annet før han skyter på nytt det neste skuddet. Han ligger ikke å er redd for å skyte fordi han kanskje ikke treffer midt i blinken.  (?)

Det er et viktig skille her. Tidligere har jeg skrevet om stress og motivasjon, og at dette er avgjørende for å få til noe å komme seg noe sted. Stress drives av press, og det er press jeg nå også skriver om. De balanserte menneskene, de som ikke tør å satse, blir paralysert av stress. Av frykten for å feile fordi det sier noe om dem som menneske. De som drivers av stress, er de som frykter det å feile fordi handlingen de gjør ikke er god nok. Om de feiler tenker de ikke engang på om det har noe med dem som person. De forsøker heller å analysere situasjonen, justere treningen og bedre sine handlinger neste gang. På den måten kan de bli bedre på det de ønsker eller streber etter. Om jeg skulle drite meg ut ved å si noe feil, være uinspirerende eller rote til i mine foredrag, så er jeg ingen mindre verdt person? Min samboer syns ikke noe mindre om meg etterpå. Eller min sjef for den saks skyld. Jeg får kanskje et spørsmål om hvordan jeg planlegger å unngå det samme i fremtiden. Noe som for øvrig er det mest pedagogiske spørsmålet som finnes for utvikling: Ansvarliggjøring.

Image

For å dra sabelen ut av sitronfromagen, og gjøre poenget helt klart: Det handler om at du har tro på at du kan endre deg selv, at du foredler råvaren du har fått ved fødsel på en best mulig måte. Talent eller ikke talent. Selv om man har aldri så gode medfødte evner tilrettelagt til for eksempel basketball, blir man ikke god uten å prøve, å øve og å trene. De som tidlig får høre at de er medfødte talenter, og som surfer på dette i begynnelsen av en tidlig karriere, blir aldri store. Fordi de ikke lærer seg kunsten av hardt arbeid. Fordi de tror at deres evner er medfødt og begrenset til det det er, vil de aldri ta stor risiko de heller. De blir balanserte mennesker, som setter seg lave mål fordi de er redde for å feile og bli «avslørt» som dårlige.

Josh Waitzkin ble født i 1976 i USA, og ble tidlig omtalt som et vidunderbarn. I en alder av 6år fanget sjakk hans interesse, fordi det ved siden av parken han lekte i, ble spilt såkalt blitz sjakk. Sjakk hvor man har svært begrenset tid til rådighet. På grunn av denne interessen, ble han fanget opp av en av de hyppig besøkende i parken, en stor sjakkentusiast og sjakklærer. Med daglige turer i «parken» og under spesifikk opplæring i blitz sjakk, ble Josh fort grisegod i sjakk. I en alder av 11 år spilte han uavgjort med Garry Kasparov, en legende innen sjakkspillet. Da han var 13 ble han nasjonal sjakkmester i USA, og som 16åring ble han internasjonal mester. Så tapte han plutselig flere spill i et mesterskap.

Josh hadde fra tidlig barndom hørt og lært at han var et vidunderbarn. Han trodde han var uslåelig i sin klasse, og fikk seg en stor overraskelse da han opp fant at det var flere andre som var bedre enn han. Dette fikk han til å søke informasjon om prestasjonsfilosofi, og forskning rundt talent og utvikling.

Image

Det er ikke så overraskende at bitene i puslespillet falt på plass for Josh, da han snart fant at talent er irrelevant i det store bildet, og at det er spesifikk trening over tid som avgjør. Med dette sluttet Josh å spille sjakk, for å gjøre et forsøk på å bli like god som han hadde vært i sjakk på noe helt annet: Tai Chi. Selvfølgelig fant han også at han hadde på mange måter bedrevet spesifikk trening i sjakk, ved å spille utallige matcher daglig i over 10 år. Han bestemte seg derfor at samme tilnærming burde fungere for å lære seg kampsport, og i dag har han 16 amerikanske mesterskapstitler og 2 VM-titler.

Josh har også skrevet en bok med tittelen «The art of learning». Lite omhandlende talent som du forstår, til tross for at han selv i mange år gikk for å være et vidunderbarn med medfødt talent. Josh fant rett og slett troen på at han kunne bli hva han ville, han våget å prøve og han har lykkes flere ganger. I år, 2013, søker han VM-tittelen i en annen kampsport som han ville lære seg å mestre: Brasiliansk Jiu Jitsu. Ser du han på tv, kan du jo se for deg dette som en person som brukte nesten sine 20 første år på sjakk. For det var det han var født til å gjøre.

Hva tror du at du kan få til de neste 5 årene? Du får ikke endret den personen du er, men du kan endre hva den du er kan og gjør. Dog ikke uten å snuble litt underveis. For det gjør vi alle.

God tur.

Om tosomhet: Kommunikasjon og miskommunikasjon

Image

I fare for å bevege meg inn i samlivsterapiens verden, har jeg her forsøkt å skrive om temaet samhandling på et generelt nivå. Det viste seg å være enkelt å tenke samhandling i form av samliv, og jeg ser i etterkant at generelt samarbeid i livet handler om store deler av det samme som i samboerforhold eller ekteskap. Det fine med motivasjon og kunnskap om endring og tilpasning, er at menneske er menneske, uavhengig av settingen det befinner seg i. Sånn sett kan man lese og lære om én ting, og overføre det til noe annet. Det krever bare litt innsikt og vilje til å se sammenhengen man ønsker.

Jeg vil til tross for innledningen, starte med nettopp samliv mellom mennesker. For mange år siden var jeg i et bryllup, hvor en liten del av prestens tale etset seg fast i minnet mitt. Det han sa fikk meg der og da til å tenke, og til å fundere på det han sa i forhold til hvordan jeg og andre gjør i sine forhold til sine kjærester og ektefeller. «I kjærlighetsforhold handler det om å kappes å ære hverandre», sa han. Egentlig helt utrolig bra leveregel for et forhold i seg selv. Det å «konkurrere» i å ære hverandre. Verbet å ære beskrives i ordboka som; «ros, hyllest, gunstbevisning». Det handler altså om positiv oppmerksomhet mot sin andre halvdel.

Det som er fascinerende, er å tenke på hvor lett det er å vanære, eller fornærme og krenke sin utvalgte. Hvor lett det er å «klippe lunta» og å tillate seg å irriteres over den andre. Strengt tatt bruker mange mer energi på nettopp det, fremfor å ære. I mange tilfeller ligger det årsaker bak, som forblir «usynlig» fordi man ikke kommuniserer. Fordi man ikke kommuniserer blir vanæret sterkere, veien til irritasjon kortere, og misnøye begynner å ta plass i forholdet. En ond sirkel som sjelden har et godt utfall.

Et av de viktigste prinsippene for fremgang og suksess i livet, er evnen til å søke å forstå før man søker forståelse. Det vil si at man spør, lytter og hører ut motparten før man selv legger ut sine egne tanker, følelser eller ideer. Dette er et prinsipp som er like viktig i salg som i lederskap. I samarbeid og i samliv. Uten å forstå, er man miskalibrert eller ustemt. Kommunikasjon i ustemte relasjoner skaper misforståelser og feiltolkninger. Gjerne fortsetter ustemtheten i det lange, og vanæret er et faktum. Man går i forsvar, forsvarer sitt ego og går ofte til angrep. Vi kaller det ofte krangling. Det er vår naturlige reaksjon, som vi har med oss instinktivt. Som vi kanskje vet, men ikke alltid tenker på, er at angrep og motangrep trigger angrep og motangrep. Som tautrekking, jo mer den ene tar i, tar den andre i. Situasjonen låses, og det er ingen vits i å fortsette. Den som «vinner» en krangel er den som klarer å avslutte den. Men det er noe av det vanskeligste som er. Lenger ned skriver jeg om rammer for kommunikasjon. Med et godt sett med rammer, kan man redusere mengden krangler drastisk. Noen mener det er sunt å «få det ut» fra tid til annen. Jeg er sterkt uenig i at den rette måten er aggressiv kommunikasjon som krangling. Samtaling i rette omgivelser med riktige forutsetninger og mål for samtalen, er slik man løser konflikter som krig. Også i hjemmet og på arbeidsplasser.

Samliv er samarbeid. Samarbeid er ledelse. Ledelse krever tilstedeværelse og interesse, krav og frihet og selvfølgelig rammer. Se for deg to et lag på to personer som med en stor sag med håndtak i begge ender skal kappe en trestamme. Det må være kjemi mellom de to. De må verdsette hverandre og akseptere hverandre for å fungere sammen. De er et lag, men de består av to individer, begge med ulike behov, interesser og ønsker. Først og fremst må de respektere hverandre. De må være enige om hvor fort de skal jobbe, takten på sagen. De må være enige om lengden på pausene de skal ta underveis, og ikke minst hvem som skal ta hvilken ende av sagen. Dersom den ene er litt svak en dag, må den andre tilpasse seg. Kanskje til og med å ta i litt mer denne dagen. For lagets beste.

Image

En av de mest destruktive fenomenene i samarbeid, er påpekning av selvfølgeligheter. Dersom en kollega begår en åpenbar feil, og tar seg selv i det, er det lite nødvendig å påpeke hva vedkommende gjorde feil. Det er ikke nødvendig å si hvorfor feilen ble begått, og det er i hvert fall ikke nødvendig å påpeke konsekvensene. Ingen av disse tingene gjør noen noe godt. Likevel kan det observeres daglig rundt oss. Folk lirer av seg de selvfølgeligste saker. Dette er den uvitendes tilnærming til å «motivere» den andre til å unngå feil i fremtiden. Påpekning av selvfølgeligheter er aldri motiverende. Om man i det hele tatt skal gjøre noe annet enn å støtte vedkommende ved å vise forståelse, er det i så fall å spørre om hva som hendte. Og om forholdene er riktige og man har et forhold til hverandre som tilsier det, kan man spørre vedkommende hvordan han eller hun kan unngå å gjøre en slik feil i fremtiden. Den andre bruker kunnskapen om feilen som han allerede har, analyserer sine handlinger som førte til feil og visualiserer hvordan samme handling kunne vært gjort annerledes med et annet utfall.

Så til kommunikasjon igjen. En av de store påvirkende faktorene i samarbeid uansett hvor vi ser, er mangel på kommunikasjon. Til tross for at vi bør, vi ønsker og vi trenger å kommunisere for å forstå hverandre, gjør man likevel ikke det. Ofte kommuniseres det ikke, fordi det føles mindre ubehagelig å la være. Spesielt om det har gått litt tid og ting er litt vanskelig i utgangspunktet. Fordi fremtiden ikke kan bli bedre med mangel på kommunikasjon, bør «isen brytes» og luften klarnes gjennom å innføre kommunikasjon i samarbeidet. Dersom det har vært mangel på kommunikasjon, bør man enes om å sette seg ned i ro og stillhet for å få eventuelle tilbakeholdte følelser og tanker på bordet. Det bør foreligge en forutsettende enighet om å høre hverandre ut, uten at den andre avbryter forsøker å forklare eller argumentere imot. Man må søke å forstå før man forsøker å gjøre seg selv forstått. Samtalen bør dessuten ha som overordnet formål å innføre kommunikasjon i fremtiden og hvordan det skal kommuniseres. Vi fjerner barrierene som har vært der. For at man skal samarbeide bedre mot et felles mål, samtidig som man gir rom for å være to i en egentlig enhet.

I dette arbeidet er også selvinnsikt og ydmykhet viktig. Vær åpen med deg selv, og forsøk å se deg selv og din egen holdning fra den andres ståsted. Vi har et ansvar for oss selv i et samarbeid, at vi respekterer den andre og er lydhør for innspill til forbedringer for egen personlighet. Vær ærlige med hverandre, vær tålmodig med hverandre og lytt mer enn du prater.

Det handler til syvende og sist om motivasjon og selvkontroll også dette. Finner man motivasjon i felles mål og prinsipper, må man jobbe for å holde oppe motivasjonen og bidra i samarbeidet. Det er lett å gå i komfortsona, og gå tilbake i gamle spor hvor man er usaklig, avvisende og vanærende. Hvordan kan du, neste gang det skjer, samle deg og å påminne deg selv om at dette er destruktiv adferd?

Og i kjærlighet, husk at det handler om å kappes om å ære hverandre. Hver dag.

Love & Peace

Krystallkula: Prinsippet om at alt gjøres to ganger

Image
Da du sto opp i dag morges. Hvor mye måtte du tenke over det du gjorde fra du satte føttene i gulvet, fant det du skulle ha på deg, åpnet døra ut fra soverommet, gikk veien til badet og deretter ut i stua eller til kjøkkenet? Sannsynlig svært lite. Dette har du gjort svært mange ganger. Likevel er det ting som skjer i hodet ditt. Bare det å sette på seg sokker krever en analyse av om sokkene er vrengt eller ikke, hvor helen sitter i forhold til hvilket tak man må ta for å trekke den på foten slik at den sitter som den skal. Som sagt er ikke dette spesielt tidkrevende eller slitsomt fordi det er innøvet til perfeksjon, og blitt en vane. Tenk deg tilbake til tiden du lærte å knyte skolisser. Så knotete det var å huske «rett lisse over løkke under snurre rundt og stramme osv.». I dag er det neppe like knotete, og det krever «ingenting» av hodet fordi det «sitter i fingrene» som vi sier. Tenk likevel over hvor mange enkeltbevegelser det å knyte skolisser består av. Fra du setter deg på huk, retter på den flappen i skoen, får rett tak på begge lissene og starter selve knytingen, til du verifiserer at knuten er rett og du reiser deg igjen. Dette settet med bevegelser går hodet ditt igjennom lynraskt i det øyeblikket den får et signal om at det skal knytes en sko. Det er det som gjør deg i stand til fysisk å gjennomføre ved aktivering av nødvendige muskler som videre får nødvendige deler av kroppen til å samhandle med lissen så den ender opp i en knute. Man kan si at hjernen henter frem oppskriften og går igjennom denne, før du faktisk gjennomfører den steg for steg.

Hva da med ting du ikke har like god trening i som å knyte skolisser? For eksempel å invitere til, og holde selskap for venner eller familie. I det du tar beslutningen om noe slikt, aktiveres tusenvis av impulser i hjernen. Hvem skal inviteres, hva skal serveres, hvordan skal bordet se ut, hva skal du ha på deg, hva skal det koste og så videre. For mange vil nok disse svarene komme raskt, og nesten uten at man bruke tid på å finne frem til spørsmålene som er nødvendig å stille for å kunne gjennomføre et selskap. Litt ut i tankerekken, vil du visualisere selskapet. Stemningen og følelsen. Du vil se for deg dine gjester ved bordet, maten og oppmerksomheten du får som vert. Disse visjonene blir drivkraften i alt du foretar deg av oppgaver frem mot og under selskapet. Opplevelsen av selskapet blir en sammenlikning av det du har sett for deg, dine tidligere opplevelser og den faktiske opplevelsen. Du er på mange måter i førersetet for hvor godt selskapet står til dine egne forventninger. Selvfølgelig med påvirkning fra dine gjesters bidrag og andre ting. Det jeg vil frem til er at desto bedre gjennomtenkt selskapet er i detalj, desto mer kontroll over dets suksess har du.

Selve planleggingen eller gjennomtenkingen av det man skal gjøre, vil jeg videre omtale som refleksjon. I dagens hverdag, hvor mange snakker om tidsklemma, glemmer vi å ta kontroll over autopiloten vår. Refleksjon er ikke nødvendig for å ta på sokker. Men i et ellers rutinepreget liv, er det likevel aktiviteter vi kan og bør reflektere over med litt større bevissthet.

Image

Refleksjon brukes ofte som teknikk for å beherske angst. Den som lider under angst læres opp til å visualisere situasjonen eller impulsene som fremkaller angstfølelsen. På den måten kan man helt konkret legge en plan for hvordan man skal takle situasjonen på en best mulig måte da den oppstår, og på den måten overvinne angsten.

Det å være bevisst og aktivt bruke refleksjon er ikke bare til hjelp for folk med angst. Det er også til stor fordel for deg eller meg. Årsaken til det er at man i langt større grad vil håndtere uventede situasjoner, og ikke minst være i stand til å løse utfordringer som plutselig dukker opp. Man blir med andre ord langt mer proaktiv i livet.

Tenk bare litt på det. Om du skulle bygget et hus, ville du ikke da hatt en 100% gjennomarbeidet plan? Eller noe enklere? Lage en kake du ikke har laget før. Ja? Hvorfor det? Selvfølgelig for at du skal få det beste resultatet, og for å unngå kaos i form av en masse uforutsette problemer.

De fleste av oss er såpass heldige at vi ikke havner utfor de største overraskende situasjonene i løpet av uken. Det er fordi vi følger rutiner. Vi holder oss i det vante sporet. Nettopp det er hva jeg ønsker å påpeke, at om du skal klare å endre deg må du reflektere over hvordan du skal unngå å falle tilbake i sporet. Hva skjer om du kommer hjem sliten fra jobb og ikke har lyst til å arbeide mot målet ditt en dag? Om du ikke har reflektert over dette, og visualisert situasjonen med alternative utfall, vil sannsynligvis utfallet bli at du går tilbake til det du er vant med. Og nettopp det er jo hva du ønsker å unngå.

Refleksjon i seg selv kan være vanskelig å innarbeide. Selv kaller jeg det mindsweep (fra teknikken «Get things done», og har innarbeidet det til faste tider. Søndag kveld reflekterer jeg over innholdet i uken som kommer samtidig som jeg lager ukesplan for trening og kosthold. Daglig har jeg en mindsweep om morgenen for å tenke igjennom dagens gjøremål, hva jeg skal oppnå på jobb, hva som skjer etter jobb, hva som kan komme i veien for planene mine, og for andre mål jeg jobber mot som kan være harde å motivere seg til.

En enkel start kan være å forsøke å reflektere over småting. Det å stoppe opp og rett og slett tenke litt over hva man gjør, hvorfor man gjør det og hvordan man kan gjøre det litt bedre, er i seg selv et bidrag til å løfte livskvaliteten din. Bevissthet rundt livet er det som skal til for at du ser inn i deg selv og kan finne hvem du er og hvem du vil være. Videre kan du begynne umiddelbart med å tenke på hva du skulle ønske var annerledes med dagen i dag om.

R E F L E C T : )

Nyttårsforsetter: Hvordan unngå mageplask og elefanter i halsen

4 av 10 befinner seg for øyeblikket med et nyttårsforsett hengende over hodet. Undersøkelsen gjennomført av Norstat viser følgende fordeling av forsetter blant Nordmenn med et eller flere forsett:

Image

Tidligere undersøkelser viser at de aller fleste hiver forsetter og gir opp i forsøket allerede i løpet av få uker. MAGEPLASK! Hvorfor? Enkelt! De er for dårlig forberedt. Tidligere i jula var det en eller annen som sa på TV: «A goal without a plan is just a wish». Særdeles godt sagt. Hvor langt kommer med et ønske, da? Vel, min påstand er at om man ønsker noe høyt nok, så kan man komme langt. Problemet med nyttårsforsettene som for mange egentlig bare er ønsker, sjelden er spesielt gjennomtenkt. «Hvis jeg bare tenker hardt nok på at jeg vil bli slank, så blir jeg sikkert det». Litt som i boken «The Secret» som solgte svære bokfjell på verdensbasis (19 millioner) skriver om the law of attraction, og the power of positive thinking. Tipper ganske mange av disse 19 millionene ble passelig skuffa da det ikke holdt å bare tenke hardt på det de ønsket. Enten det var å vasse i fine damer, eller å få større biceps eventuelt begge.

Feil nummer to er å undervudere veien til målet. Det kan sammenliknes med å spise en elefant. Det skal mer enn ett måltid til. For setter du elefanten i halsen, er det over og ut. Prøv 100-150 måltider på et år. 2-3 ganger i uken. Smak på det. Er du klar for det? HELE ÅRET. I tider du hater. I tider du har vondt. Er svaret nei, må du sette deg ned å tenke på hvem du ønsker å være den dagen du dør. Hvordan vil du bli husket? Hvordan skal du se ut på de siste bildene som ble tatt av deg?

Så hva er det som skal til da? Sannsynligvis er det ulike ting. Her kommer graden av selvkontroll inn. Noen har masse selvkontroll, andre mindre og noen ingen. Selvkontroll kan trenes, og det er en av lyspunktene. Holder du på med din nye livsstil en stund, vil den bli en del av deg. Uten å gå inn i detaljer bli disse vanene fysisk dannet gjennom nye nervebaner i hjernen din. Derfor er det tungt først, og så blir det lettere og lettere. Men nervebanene må selvfølgelig vedlikeholdes. Jeg kan bare snakke for meg selv, men har også arbeidet med folk, ledere, coacher og andre som jeg legger til grunn i det jeg skriver. Dessuten er det prinsipper jeg snakker om, som en hver må tilpasse og implementere på sin egen måte. Her er noen av de aller viktigste punktene som er forutsetninger for å få til noe.

  1. Laserfokus

Det holder med ett forsett. Én aktivitet, ett mål av gangen. Mer fikser du neppe. Ta det viktigste først. Innarbeid det til en vane, noe som fort tar 2 måneder til 1 år. Så kan du legge til én ny ting. Det er mer enn nok å fokusere på én ting nok til at du virkelig får det til over tid. Det vet du fra før. Så hvorfor øke risiko for å mislykkes ved å doble eller triple behovet for innsats?

Image

2. Forpliktelse

For at du skal kunne arbeide daglig med de aktivitetene som må til for at du skal nå målet ditt, må du forplikte deg. Med det mener jeg at du må ha tenkt igjennom årsaken til at du ønsker å nå målet. Finn 5 grunner til at du ønsker å stumpe røyken. Det kan eksempelvis være. Minske sannsynligheten for sykdom i fremtiden, bedre kondisjon, bedre ånde, bedre råd og mestringsfølelse. Når du får lyst til å sluntre unna din røykfrie tilværelse (ja, å ta en røyk) skal årsakene poppe opp i hodet som perler på en snor. For at det skal gå automatisk, må du tenke mye på disse. Gjenta dem hver dag. Kanskje hver morgen når du ser deg i speilet. Eller under frokosten. Eller hver gang du står på rødt lys i bilen eller i bussen. Med forpliktelse mener jeg en mental holdning hvor du tvinger deg selv til å tenke over det du driver med og hvorfor. Hva du ikke skal drive med, og hvorfor ikke. Sett av tid til å tenke over det. Hva du syns om hvordan det går. Hva du kan gjøre bedre. Hvordan du kan gjøre det lettere for deg selv. Selv har jeg også avtaler med meg selv hvor jeg ikke har lov til å forsøke å komme med rasjonaliseringer for hvorfor ikke trene/følge plan/spise riktig/velge ikke å røyke.

Jeg tror at mangel på forpliktelse slik jeg her beskriver er hovedårsaken til at folk feiler.

Image

3. Plan

Gjennom forpliktelse forsterkes planen. Og gjennom planen forsterkes forpliktelsen. Planen er støtteapparatet ditt. Ved røykeslutt kan planen fungere som en avkrysningsplan. Ett kryss per røykfrie dag eller uke. Milepæler hver måned hvor du unner deg en bedre middag eller en sjokolad

eplate for å feire kan markeres i planen. Slanker du deg kan du bruke planen på samme måte. Hver gode dag får en smiley. Slanker man seg, eller trener man til noe, er planlegging frem i tid viktigere enn selve konstateringen av gjennomføring av riktige aktiviteter. Som en matplan hvor alle måltider er planlagt på forhånd. Eller en treningsplan på samme måte. Disse krever at du setter deg ned og planlegger. Gjerne en uke av gangen. Det igjen medfører at du må handle inn nødvendige matvarer tilsvarende lengden på planen, eller planlegge innkjøp så du klarer å holde planen. Har du 100% kontroll på planen din til en hver tid, blir det utrolig lett å være god. Er du mindre flink, blir det vanskeligere. Er man helt uten en plan, vel.. Da mener jeg at det er utrolig vanskelig å holde på over tid. Som sagt limer planen og forpliktelsen hverandre sammen.

Image

4. Feedback

Noe av det som driver oss er mestringsfølelse. Det skaper indre motivasjon, som gir deg lyst til og interesse for å fortsette. Denne indre motivasjonen er viktig, for om du starter på et prosjekt fordi du føler du må eller andre forteller deg at du må, er det langt vanskeligere å finne motivasjon. Her kommer jeg igjen tilbake til forpliktelsen. Denne selvransakelsen man gjør for å finne årsakene til at man skal arbeide mot et mål. Den vil også gi en indre motivasjon.

Med feedback betyr tilbakemelding. Ikke nødvendigvis ris eller ros, men en eller annen form for informasjon som forteller deg om du er på riktig vei. Jeg har selv bedrevet trening uten å utvikle prestasjonene mine. Det føles til slutt meningsløst. Trener du, så kan du teste deg selv med jevne mellomrom. Løp en distanse, en gitt tid eller antall runder på tid. Se om du utvikler deg over tid. Slanker du deg kan du gå på vekta. Eller bruke målebånd rundt midja, rundt brystet, armen eller låret. Så må du sette resultatene i system. Skriv dem ned på et ark, på en app, på veggen som man gjorde med høyden sin som liten. For her kommer magien: Så fort du har et målepunkt fra forrige uke eller måned, ser du om du utvikler deg mot målet. Hvor mye eller med hvor stor fart. Og det er denne informasjonen som gir deg feedback som skaper motivasjon til å justere kursen din. Skjer det ingen utvikling, så må du revurdere metoden og tingene du gjør fra dag til dag. Så vurdere feedbacken på nytt. Og endre nå bare en ting av gangen så du lærer noe av det du justerer.

Selv bruker jeg vekta hver mandag morgen som feedback på kombinasjonen mellom matinntak og trening. Som regel er det hva jeg putter i meg som gjør det største utslaget på vekta. På lang sikt er det nok mengden trening som avgjør hvor godt jeg forbrenner det jeg putter i meg. Ettersom jeg er en tallnerd putter jeg vekta daglig inn i et excelark som automatisk setter inn vekta som et punkt i en graf. Det gir meg en fin grafisk fremstilling av utviklingen uke for uke over et helt år.

I tillegg logger jeg trening i pulsklokke og gjennom treningsappen som heter Cardiotrainer. Denne teller kalorier forbrent gjennom ulike treningsformer, og viser konstant et lite ikon øverst i skjermen med antall kalorier forbrent siste 7 dager. Denne skifter også farge etter hvor mange kalorier «man har samlet». Super motivasjon for å holde treningsmengden oppe, man vet at tallet faller og fargen skifter om man ikke trener slik som planlagt. Denne appen har sine svakheter, men akkurat denne funksjonen gjør at jeg manuelt legger inn alle økter. I tillegg holder den også svært god oversikt over antall treningsøkter i løpet av en måned.

5. Forbered deg på å feile

Forutsetningen for å gi opp er å feile. Ingen gir seg om de er i flyt og føler mestring. Med mindre de legger opp da. Og dithen har du neppe kommet. J

Det virker som noen rett og slett tror de skal starte på 2. januar med blanke ark og beholde det hvite rene arket til målet er nådd. Tro meg, det arket blir både litt brent i kantene, møkkete, krøllete og hullete før det har gått et par måneder. En av de tingene jeg hører oftest er «jeg var flink frem til ferien» , «jeg har ikke kommet i gang igjen etter jeg var syk» eller liknende. JAHA? Så du var ikke klar over at det kom ferie? At man blir syk fra tid til annen? Eller at du havner på fylla opptil flere ganger i perioden du går inn i? Du kommer til å ha dager, til og med uker hvor du blir vippet ut av kurs. Poenget er at det ikke er et nederlag. Nederlaget er et faktum først når du gir opp, og ikke planlegger eller forsøker å komme deg på kurs igjen. Behovet for å ta ut fyrhus kort tid inn i fremtiden men også langt inn i fremtiden kan hjelpe deg. Delmål kan være å trene i 1 time på tirsdag. Et litt større mål kan være å trene 3 dager uke 7. Et enda større mål er å være fornøyd med egen innsats over 3 måneder. Selv bruker jeg et år som det største målet. Med et svært hårete mål: Jeg skal være i god form, jeg skal i løpet av året løpe 10km på under 45 minutter. Eller være i stand til å ta 50 spensthopp sammenhengende før utgangen av 2013. Det må selvfølgelig være samsvar mellom disse målene. Du løper ikke 10km på 45 minutter om du løper 3 km 2 ganger i uka i lunkent tempo. Da må du trolig løpe mange 10km i løpet av en måned. Og 1-2 4×4 intervaller i uken. Og trene mer enn 1-2 ganger i uken. Skal du gjennomføre marathon, er du nødt for å planlegge 4-10 timer trening per uke. Så vær ærlig med deg selv, skaff deg informasjon om riktige og gode måter å nå målet ditt på. Tenk langsiktig. Hva skjer når sommerferien kommer? Hva kan jeg klare som et minimum for å forsøke å holde meg på riktig kurs, uten å føle at ferien er «ødelagt»?

Jeg har en fin huskeregel som jeg har hentet fra en bokserie om «Clean & lean eating». Den har jeg gjort litt om på, og implementert i alt jeg gjør. Den handler om å velge «good, better or best». ALLTID. Har jeg planlagt å løpe 2 timer på tredemølle, men kjenner at motivasjonen er helt bånn i bøtta, så kan jeg forhandle med meg selv om 1 time i stedet. Eventuelt kjøre ei styrkeøkt i stedet, og «bytte» treningsøkten mot en som kommer senere i uken eller måneden. Det rare med dette, er at man av og til benytter seg av det, men samtidig som man har en sterk forpliktelse stort sett velger det som er best. For å ta eksemplet på prinsippet i matveien: Good er en neve chilinøtter, better er en neve peanøtter uten salt og best er macadamianøtter eller cashewnøtter (uten salt og olje). Eller dessert: Kakestykke, kjeks eller sorbetis. Akkurat i matveien krever det litt kunnskap, men det kommer om man forplikter seg og setter av tid til å skaffe seg kunnskap.

Det var det. Verre er det ikke. Vel, vanskelig nok er det jo. I skrivende stund har jeg faktisk utsatt årets første treningsøkt. Til gjengjeld avlyser jeg fridagen min på fredag, så jeg får mine 3 treningsøkter denne uken. For jeg planla å feile etter nyttår. 1 nyttårsdag er jo den store fyllesjukedagen. Nyttårsaften visste jeg det ikke ble noe trening. VIPS er det torsdag og jeg har ingen treningsdager denne uken. Når søndag er omme skal jeg skrive minimum 3 økter, forhåpentligvis 4 i loggen min. Og på mandag skal jeg notere mine første gram vektreduksjon igjen. Ved å være litt smart, og lytte litt til forpliktelsene mine i jula, har jeg kun gått opp 800 gram den siste uken i 2012. Ett av mine nye mål for året er å komme ned i 80 kg. Jeg veier i dag rett under 85, og setter derfor 1 juni som tidspunkt for dette målet. 1 kg per måned. For å nå dette vil jeg kombinere smart kosthold med ren mat kun med riktig fettinnhold og helst uten tilsetninger. Jeg legger også et løp med 4-5 treningsøkter i uken, og maks 2 dager med alkohol per måned. Helst uten øl, som er supergodt.

Hva er ditt mål? Hvordan har du forpliktet deg? Hva er ditt system for feedback?