prestasjon

Nytt mål nådd: Sentrumsløpet 2013

Intervensjon handler om endring. Som en del av å bygge en form for troverdighet bak bloggen, bruker jeg mitt eget eksempel. Endringen fra utrent og overvektig, til trent og normalvektig. Det er forklaringen på hvorfor jeg ønsker å dele mine historier i mellom de upersonlige innleggene.

Det mest tragiske ved mennesket, er dets egen selvbegrensning. Med det mener jeg måten vi nesten systemtatisk lar være å utnytte vårt potensial. Kombinert med noe som omtales som «the iceberg effect», tror jeg svært mange ikke engang forstår at de har et potensial. Trist!

Alle kjenner til begrepet «det er bare toppen av isfjellet». The Iceberg Effect, er en beskrivelse av fenomenet hvor folk ser en del av noe uten å forstå den faktiske helheten. Et eksempel er mennesker som blir omtalt som supertalenter, naturtalenter, vidunderbarn osv. Alle disse er ofre for The Iceberg Effect, da de har brukt timer, dager og uker på å bli det de er blitt. Fordi folk tror på medfødt talent, bruker de nettopp dette som unnskyldning for å la være å prøve å utvikle seg. «Det hadde jeg aldri klart», «Jeg har det ikke i genene», eller «ingen i min familie har vært gode til det» er eksempler på slik holdning. Når de ser noen som er bedre enn seg, eller virkelig gode, er det The Iceberg Effect som rår. De ser bare noen som presterer høyt, og forklarer det med medfødt talent. De evner ikke forstå hvor mye trening som ligger bak. Historien bak de gode blir ofte usynlig, folk spør ikke, eller undersøker ikke årsaken til suksess.

Image

Det var for 19 måneder siden det gikk opp for meg. Min fysiske form var ræva. Faktisk langt dårligere enn jeg hadde innbilt meg. Noen år med stressfulle jobber og mye reising, vel mye kos i helgene og lite aktivitet, hadde gjort meg særdeles rund i kantene, og selvfølgelig utrent og svak. Helt ærlig vet jeg ikke når jeg sist var i nærheten av trent, men jeg hadde et år eller to rundt 2004 hvor formen var brukbar. Før det i 1999. Før det i 1992. Det å holde seg i form etter ungdomstiden med aktiv fotballtrening, har aldri blitt en del av meg. I 99 var det forsvaret som tvang på meg en bedre fysisk form. I 2004 var det et par år med styrketrening som kom over meg, da jeg syns jeg hadde så spinkle armer.

Oppdagelsen som skjedde for 19 måneder siden, var under et lokalt bakkeløp jeg helt tilfeldigvis hadde rota meg med på. Et par kompiser overtalte meg til å prøve, og jeg trodde så klart at jeg skulle klare meg greit.

Jeg kom sist..

Vel hjemme etter løpet, tok jeg et lite oppgjør med meg selv. 32 år gammel, uten de store forpliktelsene i hverdagen, og nå med en jobb hvor jeg klarte å prioritere meg selv. Jeg innså at potensialet i å gjøre noe med det, så absolutt var til stede. Den neste måneden brukte jeg på å lese og på å snakke med folk som kan trening, og som selv har jobbet hardt over tid for å se resultater. Som dere vet, er ikke fysisk form avhengig av medfødt talent. Alle kan bli godt trent om de bare trener riktig over tid. Med enda mer trening vil man bli meget godt trent. Mitt mål var først og fremst vektnedgang, og å komme i bedre form samtidig som jeg ville skape en varig, mer aktiv livsstil.

Her på bloggen finnes en beskrivelse av treningssystemet jeg benytter meg av, mine mål og verdier, treningsmetodene jeg bruker, og ikke minst hvordan jeg har lagt opp løpetreningen nå i vinter og vår. De første 6 av de 19 månedene, hatet jeg løping. Men heldigvis elsket følelsen av å utfordre og presse meg selv igjen. Det litt triste, som jeg så i etterkant, er at jeg sannsynligvis ikke trente optimalt i forhold til å utnytte treningsøktene best mulig når det gjelder løping i lengre tid. Grete Waitz ble kritisert for å trene på full gass hver eneste økt. Uten sammenlikning for øvrig, var det også mitt «problem». Jeg er litt sta, og kanskje litt påståelig. Noe som medfører at jeg gjerne går for det jeg selv tror er den beste måten, om jeg ikke finner klare svar på hva som er. For ikke veldig lenge siden, ble jeg litt klokere. Ved å snakke mer med folk som kan og vet, fant jeg nøkkelen som har vært avgjørende for at jeg har tatt et markant steg til på formstigen. Jeg oppdaget rolig trening. Løping i sone 2, som for meg er trening med puls på rundt 140 slag i minuttet. I kombinasjon med intervaller av ulike typer, fikk jeg raskt bedre resultater, og ny giv og selvtillit til å gå ut med nytt mål på Sentrumsløpet: 45 minutter.

2012-resultatet var på 49:55, og da var målet 50:00.

Årets resultat ble 44:13. En forbedring på 05:42. Helt rått for meg. Drit sliten i det jeg kom i mål, gikk utmattelsen over i stolthet. Det er akkurat den følelsen man jakter på etter hvert som formen blir bedre. Mestring. Payback. Alt klaffet denne dagen, noe som selvfølgelig er avgjørende. Bra vær, god temperatur, riktig dagsform, riktig mat og vanninntak, jeg kom meg på do i passe tid før løpet, og jeg hadde jobbet i en uke med visualisering og mental forberedelse for ikke å bli nervøs før start. Jeg blir omtrent aldri nervøs, men før disse løpene kan jeg bli supernervøs, noe som gjør at jeg blir tørr som en ørken i munn. Det er selvfølgelig ikke optimalt når du skal ut og løpe i nesten en time. I dag var nervøsiteten kun til fordel, da den var kontrollert ned til et håndterbart nivå.

Et annet avgjørende element, er selvfølgelig mengden trening jeg har lagt i å forberede meg til løpet. Siden 1.1.2013 har jeg hatt 38 løpeøkter. Og 26 styrkeøkter. Jeg regnet ut at det sammenhengede blir rundt ei uke med trening. I år. 64 treningsdager av de så langt 117 passerte dagene i år.

Noen spør meg om jeg nå kan være med på en fest, om jeg kan spise ditt og spise datt. Eller om jeg har blitt helt fanatisk. Poenget er at jeg trener for å kunne ha en livsstil hvor det skal være mulig å kose seg litt. Men uten å måtte gå på akkord med helse og teoretisk levealder. Jeg vil bli gammel i god form. Jeg vil dø sterk. Samtidig som jeg nok ønsker å se mer fremgang i fremtiden.

For denne fremgangen fra fjorårets løp til i år, gir mersmak. Bare 19 måneder med fokusert trening, og jeg ser så store forskjeller på egen psyke, på vekt, på kroppsfasong og generell helse. Tenk hva som er mulig de neste 10 årene. Det er bare å gi gass! Fremtiden er vår om vi vil, og om vi tar kontroll over den og oss selv.

Advertisements

News flash / En liten oppmuntring: Du er ikke noe dårligere enn de beste

Image

 

Med denne overskriften håper jeg på å trekke noen andre lesere enn de som har interesse av å lese om forandring. De av dere som ikke vil eller er så interessert i forandring. Jeg skal ikke forsøke å sette deg i bås, analysere din person eller si noe om hvem du er heller. Alt jeg ønsker er å dele noen positive fakta om oss mennesker generelt. Litt for å veie opp for alt det «negative» jeg har skrevet tidligere.

Hvor enn vi snur oss i dag, ser vi «forbilder». Idrettsstjerner, modeller, folk som er berømte for sine kokkekunster eller andre meritter og bragder. Det vi må huske på, er at disse også bare er mennesker. Akkurat som deg og meg. Rundt oss er også mer «normale» folk, som også er flinkere, bedre og behersker andre ting enn det vi selv gjør. Det som er positivt er at nesten alle disse menneskene er som oss.  De har ikke superkrefter eller større hjerne enn oss. For det er nemlig sånn, at ingen er født med talent for å bli superkokk. Eller til å kunne mestre gjennomføring av Trondheim – Oslo på sykkel. Eller å se veltrent ut. De har rett og slett trent, øvd og arbeidet seg frem til å bli sånn. Forskjellen på dem og andre er at de har hatt litt andre prioriteringer og vaner.

Du har kanskje hørt om, og sett dokumentarer hvor man stiller spørsmålet: «Født sånn, eller blitt sånn». Vel, forskere har gjennom ny teknologi en gang for alle kunne bevise at vi er blitt sånn. Selvfølgelig med noen få unntak. Handicap som autisme, en del sykdommer, fysiske egenskaper som høyde og store føtter. Det forskerne har sett, er at hjernen danner nye nervebaner ettersom vi utsetter hjernen for nye ting og gjentakelse som trening og øving. Man har visst dette om muskler generelt, men ikke om hjernen (som tross alt også er en muskel). Forskningen inneholder også konklusjoner om at IQ ikke er medfødt og konstant, men en variabel som du selv kan arbeide for å påvirke.

Image

 

Det mange ikke vet, er også at superstjerne eller «forbildene» der ute, som regel har blitt drillet i det de er gode i fra svært ung alder. Gjerne i 4-5årsalderen. Ta sjakkspiller Magnus Carlsen. Han tok sin første stormestertittel som 13-åring. Allerede da han var 2-3 år gammel viste han interesse for hukommelsesoppgaver som å huske bilmerker. Dette var han ikke alene om som barn i familien, men han ble inspirert til å fortsette ved å lære seg kommunenavn og etter hvert alle verdens lands areal. Det er treningen av evnen til å huske som er Carlsens styrke. Og med så mange timers trening på det i form av sjakk, har gjort han til verdens beste sjakkspiller. Nå er det ikke så mange av oss som har drevet med spesifikk trening av hukommelse eller andre ting siden treårsalderen, heldigvis. Men så er heller ikke de fleste av oss ute etter å bli verdensmester i noe. Likevel er det ikke for sent å komme temmelig langt om det er et ønske. Se på Marc Woods, i dag en forholdsvis kjent motivator og taler. Tidligere, en helt brukbar juniorsvømmer i England. Han fikk en spesiell type kreft i ankelen som 17-åring, og måtte amputere foten. Denne hendelsen gjorde at han ville prestere mer enn noen gang i svømmebassenget. Etter en stund svømte han fortere med ett ben enn han gjorde med to. 17 år senere sto han igjen med 12 medaljer fra Paralympics. Det som skjedde med Marc var at han omprioriterte, og endret vanene sine. Mer trening, og mer riktig trening. Dette var det som gjorde han til olympisk mester. Hadde han ikke mistet benet, og funnet nye mål, hadde han trolig gitt seg som svømmer i ung alder. Eventuelt fortsatt men aldri oppnådd noe spesielt. Gå nå for all del ikke i fella å tro at Paralympics er enklere enn de vanlige lekene. Kanskje tvert i mot. Som nevnt svømte han fortere etter amputasjonen enn før. Det skal legges til at han hadde 6 timers treningsdager 6 ganger i uken med en svært dyktig svømmetrener. Han fikk etter hvert også et team rundt seg med fysioterapaut, lege og coach. For å understreke nok en gang, mener jeg ikke at du som mannen eller kvinnen i gata skal legge opp et løp med 36 treningstimer i uka. For innsatsen må stå til målsetningen.

Poenget mitt er å dele at det tempoet du svømmer i kanskje ikke er ditt raskeste. Du må ikke la deg hindre i og utforske eller finne ut av det ved å tro at du er «født til å svømme i farten du svømmer». For det er helt feil. Den du er trenger ikke være den du blir. Sky is the limit, for oss alle. So reach for the sky, om du vil selvfølgelig. Jeg tror uansett ikke du blir skuffa.

For det er hva du gjør som avgjør hva du får til. Ikke hvem du er. Husk det. Alltid om alt!