læring

Om hovmod: Når selvinnsikten svikter

Vi mennesker begrenses og gjøres i stand til å ta beslutninger av samme grunn. Vi kan ta beslutninger uten å basere den på noen form for erfaring, informasjon eller fakta, eller vi kan ta beslutninger basert på delvis erfaring og informasjon. Av og til tar vi til og med beslutninger uten å ha noe forhold til utfallet av beslutningen. Som å velge mellom å gå til høyre eller venstre i et kryss når vi ikke helt vet hvordan vi skal komme oss fra et punkt til et annet uten å sjekke referanser som kart eller andre som har kunnskap om den rette veien. Valget kan føre oss dit vi skal, eller det kan føre oss til et helt annet sted som gjør at vi må bruke tid og krefter på å gå tilbake til utgangspunktet for å gjøre det rette valget. Dette er bare et enkelt eksempel som ikke nødvendigvis illustrerer graden av konsekvens beslutninger kan få. Et annet eksempel med verre utfall, var alle beslutningene individene som er tildelt ansvaret for finanskrisen som startet i 2008 tok. 

Image

Uten å gjøre et dypdykk i beslutningsteori vil jeg nevne at det er gjort svært mye forskning på hvordan vi mennesker tar beslutninger. Adferdspsykologi er bare én skole med mange representanter som bedriver forskning på dette. De siste 5-6 årene er innsikt fra slik forskning blitt mer akseptert i økonomisk tenkning enn tidligere. En egen «ny» skole har fått mye oppmerksomhet: Adferdsøkonomi. Nettopp fordi vi av og til tar beslutninger som ikke gir et optimalt utfall, noe klassisk økonomi tar utgangspunkt i, får nå adferdsøkonomi omtale hos både poliktikere, økonomer, markedsførere og ledere over hele verden. Fenomenet hvor man tar mindre gode beslutninger og handler basert på disse kalles irrasjonell adferd. Et fenomen som gjør at vi er nødt for å forsøke å forstå verden «på nytt». Finanskrisen ble tidlig omtalt som en krise utløst av planlagt vinningskriminalitet. Handlinger gjort av noen individer for egen fortjeneste. Noe som kan sies å være riktig på en måte, men disse individene gjennomførte ikke sine handlinger som kalde kjeltringer slik som vi kjenner bankranere fra hollywood. Med gode planer, masker, stoppeklokker og våpen.  De tok snarere noen gale beslutninger i pressede situasjoner, som sendte dem inn i nye situasjoner hvor de tok enda flere gale beslutninger. Til slutt hadde de skap seg selv en boble så stor, at hele verden ble rammet da den sprakk. Dette er et eksempel på hvordan hele menneskeheten er begrenset på grunn av våre beslutningsevner.

Image

For at vi i det hele tatt skal overleve en hel dag, er vi helt nødt for å kunne ta beslutninger hvor vi ikke vet utfallet av beslutningene vi tar. Altså hvor vi ikke har alle fakta som trengs for å ta en 100% optimal og riktig beslutning. I mange tilfeller er ikke alle fakta en gang mulig å samle eller å få oversikt over. Om du bor i en gjennomgående leielighet med vindu mot nord og vindu mot sør, og du står ovenfor beslutning om hva du skal kle på deg, kan det godt være du ser ut av vinduet med sør og velger klær basert på hvordan været så ut i sør. I det du forlater leiligheten og skal gå mot nord, ser du at været som nærmer seg er et helt annet. Noe du kunne fått informasjon om dersom du brukte litt mer tid og tittet ut av vinduet også mot nord i tillegg til det sørvendte vinduet. Det er ingen god rasjonell grunn til å spare seg de sekundene det tar å skaffe mer informasjon, men instinktene våre forteller oss at vi har «informasjon nok» til å ta en beslutning. Det er slik vi kommer oss videre i dagen og i livet.

Så til poenget. Om man ser på mennesker som virkelig lykkes i livet. Som er godt likt, som når de målene de setter seg, og som ser ut til å være en eller annen form for «supermennesker», så har de noen egenskaper som er mer fremtredende enn hos andre. En av disse egenskapene er at de er klar over sin egen evne til å ta rasjonelle beslutninger. De bruker litt mer tid på å ta viktige beslutninger. De spør seg selv om de gjorde de riktige valgene. Og de analyserer om de kan lære noe og ta en bedre beslutning neste gang de står ovenfor en liknende situasjon. Som du ser er dette en egenskap man kan tillæres gjennom trening. Tenk på de rundt deg. Familie, venner og kolleger. I hvilken grad er dette en egenskap de har? Hva med deg selv? Dette spørsmålet er det mange som burde fått. For et av de store utfordringene vi har på denne jorden, er folk som ikke forstår at de tar dårlige beslutninger. De reflekterer sjelden over valgene de tar. Og de lærer derfor også mindre enn de som gjør.

Overmot er en konsekvens av denne utfordringen. Folk er ikke nødvendigvis vågale eller dumme. De bare vet ikke bedre. De mangler selvinnsikt og forståelse for det faktum at de mangler selvinnsikt. «Det å forstå at man ikke forstår». Jeg spør med et enormt behov for et godt svar: Hvordan kan vi begrense et slik overmot? Hvordan kan vi hjelpe folk til å forstå at de ikke forstår?

Image,

Selv har jeg begynt å stille meg spørsmålet: Er dette noe du kan noe om? Vet du nok? Kan det være at jeg tror jeg vet men egentlig ikke vet? Det hele er litt forvirrende. Man må på en måte oppgi en liten bit av tro på seg selv. Og det er vel nettopp det som er problemet, at vi har en selvtillit. Vi har en tro på oss selv og egne evner. Noen ganger alt for lite, men ofte alt for mye på visse områder. Ta bare alle som tror de er «litt» rørlegger, elektriker eller snekker hjemme. Noen ganger går privatpersoner løs på prosjekter i hus og hjem som de strengt tatt burde overlate til proffene. De som kan det.

Andre åpenbare utfordringer er ledere som ikke forstår at de ikke er gode ledere. Eller ledere og medarbeidere som tror de kan noe om alt fordi de er gode på ett felt. Fordi du som kokk kan håndtere kniv og parterer kjøtt daglig, betyr ikke det at du også kan utøve som kirurg og operere på mennesker. Fordi du som markedsfører har fått tillit hos en kunde som kjøper råd om markedsføring av deg, betyr det ikke at du har fått tillit til å levere råd om hvordan drive ledelse. Det er det andre som kan bedre enn deg som bør gjøre. Beslutningen din om å begi deg ut i et felt du behersker dårligere enn en ekspert kan få deg til å tape din posisjon til å gi råd på det du faktisk kan gi råd om.

Jeg skulle så inderlig visst om jeg skriver på en måte så du forstår det jeg forsøker å formidle. For jeg vet ikke om jeg ikke vet at jeg skriver uforståelig. Jeg tror jeg skriver forståelig, og basert på det har jeg besluttet å offentliggjøre det jeg skriver. Kanskje jeg burde overlatt skrivingen til noen som kan det? I så fall kan du jo gi meg en tilbakemelding som gjør meg litt klokere. For tilbakemeldinger er i hvert fall en god strategi for å bekjempe hovmod og beslutninger tatt med overmot. Det vet jeg at jeg vet.

Advertisements

Om skråsikkerhet: Er du et spørsmålstegn eller et utropstegn?

En fireåring stiller i gjennomsnitt 437 spørsmål om dagen. Om du ikke tror på det må du gjerne undersøke selv. En venn forsøkte å telle på sitt ene barn, og ga opp tellingen da han passerte 300. Da var klokka to på dagen. Før barnet hadde stått opp av senga talte han 16. Et par løv på bakken utløste ikke mindre enn 32 spørsmål: Hvorfor er bladet rødt? Hvorfor er dette grønt? Blir det rødt snart? Eller orange? Hvilken dag skifter det farge? Osv.

Image

Innen fireåringene er blitt femten er antall spørsmål de stiller redusert markant. Derimot øker antall påstander de kommer med. På vei inn i de voksnes rekker blir spørsmål til og med «dumme», så man vegrer seg fra å stille dem. Årsaken til at fireåringene stiller spørsmål er fordi de forsøker å forstå verden. De forsøker å lære. De er spørsmålstegn. Femtenåringene er i ferd med å gå fra å være spørsmålstegn til utropstegn. Mange fortsetter selvfølgelig hele livet å være spørsmålstegn. Dette er de søkende og ydmyke menneskene.  De våger å være sårbare i form av å innrømme at de ikke kan alt. De som underveis i livet utelukkende har blitt til utropstegn er det motsatte. De søker ikke, og er sjelden spesielt ydmyke. De har en forklaring på alt. De eier sannheten. Jeg tipper du kjenner en slik person? Er de enkle å samarbeide med? Innrømmer de noen gang feil? Gir de deg rom til å søke?

Personlig kjenner jeg flere utropstegn, og jeg syns de er vanskelige å samarbeide med. Men jeg kan lære noe viktig av dem. Fordi vi er alle litt utropstegn fra tid til annen. Og ikke nødvendigvis ovenfor andre, men ovenfor oss selv. «Det er sikkert sånn». «Det kan jeg». «Det får jeg ikke til». Høres det kjent ut? Vi mennesker har en medfødt og nødvendig evne til å ta beslutninger på manglende grunnlag. Men gjennom å lære av egne og andres utropstegn kan vi likevel lære oss å fortsette å lære. Ved å være kritisk og søkende. Gjennom å stille spørsmål. «Er du sikker?». «Hvor har du det fra?». «Har vi alle fakta?».

Ved å gå fra å være et spørsmålstegn til å være et utropstegn begrenser man seg. Det blir en negativ spiral fordi det å stille spørsmål og å være ydmyk og søkende er en vane. Selv holder jeg min vane ved like ved alltid å «sjekke opp». Om jeg i en samtale med andre, en diskusjon eller observasjon hører eller tenker et spørsmål som ikke besvares, søker jeg etter svaret. I disse dager har man stort sett tilgang til internett eller andre mennesker. Søk, spør og finn ut. Det gjør deg god. Det gjør deg interessant fordi du blir kunnskapsfull og kan legge til fakta og interessante betraktninger.

La oss betrakte og inspireres av fireåringene. Hold fast i spørsmålstegnet og vær obs på utropstegnene som møter deg.

Helt til slutt vil jeg dele en morsom liten påstand fra en lur kanin. Lag deg en fin dag 🙂

Image

Om sjakk og læring: Feil fremover!

Sjakk
Sjakk er på nesten alles lepper om dagen. Magnus Carlsen hylles daglig i media som geni, modell, kjekkas, sjarmør og supermenneske. Jeg bryr meg ikke veldig om hvorfor sjakk plutselig er så populært, og jeg er selv ikke fryktelig engasjert i selve spillet. Dog er jeg veldig interessert og imponert over hva vi kan lære av sjakkmiljøet.

Etter tredje runde mellom Annan og Carlsen så jeg et TV-intervju med flere barn som deltok i junior NM i sjakk, som selvfølgelig fulgte tett med på stormesternes kamper. Barna hadde mange meninger og synspunkter om dette, men intervjueren spurte også om hvordan NM hadde gått for de ulike ungene. Spesielt fasinert ble jeg av ei jente i 8-10årsalderen. Hun fortalte at hun hadde tapt alle partiene hun hadde spilt. Intervjueren spurte om ikke hun syns det var kjedelig, hvorpå jenta svarer kontant at det fortsatt var gøy å spille sjakk. Journalisten spurte hvordan det kunne ha seg, at det fortsatt kunne være gøy når hun hadde tapt alle sine kamper. Svært reflektert svarte jenta at sjakk primært handler om å forstå sine svakheter. Og at det handler om å lære av de feilene man gjør. For det er først da man blir bedre.

Alle ungene som spiller sjakk på dette nivået noterer ned alle sine trekk. Og det av den enkle hensikt at de går igjennom hele spillet etter det er ferdigspilt. For å kunne lære, se muligheter og bli bedre. HELT FANTASTISK! Med en så systematisk tilnærming til læring er det ikke rart at disse barna knuser enhver voksen selvlært person i sjakk (de fleste barna lo når journalisten spurte om de var bedre enn sine foreldre).

Etter å ha gjort litt research fant jeg at tilnærmingen til læring gjennom å feile er en selvfølge i sjakkmiljøene. Det er en del av grunnforståelsen, og høyst implementert i treningsopplegget de har.

Se gjerne rundt deg I de miljøene du ferdes. Hvordan ser man på det å feile der? Har du barn andre idretter enn sjakk, forsøk å se hvor tydelig dette kommer frem. Jeg tør nesten vedde penger på at det du finner er uklart, motstridende, eller kanskje motsatt: Det er feil å feile. Man får kjeft for å feile. Feil er ikke bra. Det man lærer av det, er at man ikke må prøve så hardt at man feiler, eventuelt tys det til juks så feil ikke oppdages.

Fail

Om man ser på samfunnet som helhet, er feiling nedverdigende. Man blir pekt på, ledd av og nedverdiget når man gjør feil. Dette har medført at de fleste av oss assosierer det å ta feil eller gjøre feil med noe negativt, og vi reagerer fysisk når noen påpeker våre feil eller når vi forstår at vi har feilet åpenlyst. Her er det bare å begynne å jobbe med en gang. Med deg selv, og spesielt med barna dine om du har noen. Nedenfor finner du syv punkter som hjelper deg å forstå hva du kan gjøre for at du skal vokse når du gjør feil. Forhåpentligvis vil du tenke mer på dette fremover, og også forsøke å utfordre uten frykt for å feile.

1. Avvis nedlerlag. Det er ikke noe galt med deg som person når du gjør feil. Det er metoden eller innsatsen din. Ta ansvar for dette, men avvis tanken om personlig nederlag.

2. Se på feil som en avgrenset hendelse. Som sagt er det ikke deg som person som er årsaken til at du har havnet i en varig situasjon hvor du feiler hver gang. Det er en midlertidig situasjon som har oppstått, og du har muligheten til et annet utfall neste gang. En feil er avgrenset til det som er skjedd, og har ingen sammenheng med det som vil skje i fremtiden.

3. Se på feil som en del av et større bilde. En enkelt feil er uvesentlig i en helhet. Om du stryker på en prøve har du ikke strøket i livet. Om du ikke klarer å gjennomføre en planlagt treningsøkt forblir du ikke dårlig trent resten av livet. Derimot må du ta med deg feilen, se på hva som er årsaken og bruke den til å gjøre en bedre innsats neste gang.

4. Vær realistisk. Dette er et viktig punkt. Alt for mange starter store prosjekter med håp om å se umiddelbare resultater. Det meste av hva man ønsker å oppnå i livet tar tid og krever mye. Du kommer til å møte på utfordringer, så du kan like godt forberede deg på motgang og feil fra første stund. Da er du bedre rustet til å reise deg igjen og fortsette. Noe klokere enn du var før du falt. Husk for øvrig at det perfekte er det godes fiende.

5. Fokuser på dine styrker. Du må helt klart søke å forbedre deg på avgjørende svakheter som står i veien for at du kan nå dine mål. Men du trenger ikke utvikle deg til det perfekte på alle områder. Det tar for lang tid, og det er ikke nødvendig for å komme dit du vil. Hold fokus på det som er dine styrker, og bygg videre på disse.

6. Prøv ulike metoder. Det gjelder for alt, for å optimalisere må du ha forsøkt å gå flere veier. For du kan ikke vite hva som fungerer aller best før du har prøvd. Dessuten er det ikke sikkert det som fungerer for andre er det som fungerer best for deg. Selv om det tilsynelatende fungerer greit.

7. Vær tålmodig. Husk at prøving skal ta tid. Det er lite som fungerer optimalt etter ett eller få forsøk. Læring skjer i forsøkene og når du etter forsøket forsøker å forstå hva som ikke gikk. Akkurat som sjakkspillerne analyserer sine spilte spill. Jeg skriver ofte om refleksjon, og det er hva det handler om for å utnytte sine feil til læring.

Oppsummert: STOP AND THINK!

Lykke til.

Om ferie og godfølelse: Tips å ta med tilbake i hverdagen.

Det har vært stille på bloggen en stund. Jeg studerer og leser i forsøk på å finne svar på et spørsmål jeg lenge har grunnet på. I løpet av denne tiden, har jeg vært innom mye som omhandler hva som påvirker oss til å føle, mene og handle. Etter å ha kommet til den fjerde kilden som påpeker viktigheten av en persons velvære, har jeg derfor bestemt meg for å skrive litt om dette. Det passer spesielt godt ettersom det er lyse tider, ferie for mange og de gode opplevelsene florerer.

De aller fleste av oss har sikkert hørt det mange ganger, og kanskje til og med kjent på det som litt irriterende, at folk snakker om at «det gjelder å tenke positivt». De færreste, om lag 10% av befolkningen, går rundt og er konstant negative. Likevel er det ikke alltid så lett å være positiv alltid. Negative tanker har vi alle i mellom, uten at vi tenker noe mer om konsekvensene av dette. Videre skal jeg fortelle litt om hva forskning viser i forhold til det å være litt mer positiv i hverdagen.

Image

Tenk deg selv i en situasjon i skogen, hvor plutselig en svær bjørn braser inn på stien du går på. Sinnsstemningen din endres på et hundredels sekund. Du kjenner umiddelbart en av de sterkeste av negative følelsene ta overhånd: Frykt. Plutselig har du kun ett fokus i hodet, å komme deg bort. Løpe vekk. Fort. Selv en erfaren jeger kunne finne på å miste et eventuelt våpen rett ut av hånden i en lik situasjon, fordi det med frykten kommer en innebygget reaksjon som vi har hatt med oss i tusenvis av år, å flykte. Alle andre former for rasjonelle tankeprosesser stenges ned, all energi konsentreres om flukten, og kroppen fylles med adrenalin for å gi oss superkrefter så vi skal kunne gi full gass ut av situasjonen.

Heldigvis er ikke dette en situasjon man vanligvis opplever i livet. Men på en annen side har vi likevel med oss disse primærfølelsene i det daglige, i et «ufarlig» samfunn, hvor de blir mer i veien for oss enn til vår egen nytte sett i et sosialt overlevelsesperspektiv. Tenk deg selv, sist du var skikkelig redd, eller sint, var følelsen spesielt nyttig for deg der og da? Sannsynligvis gjorde de fysiske reaksjonene forbunnet med følelsen det vanskeligere for deg å håndtere situasjonen.

Image

Når vi lar negative følelser ta overhånd, begrenser vi oss. Vi blir irrasjonelle, vi ser færre muligheter og løsninger, og de to vanligste reaksjonene vi tyr til er angrep eller flukt. Er dette to gode alternative måter å løse noe som helst med? Av og til? Noen gang? Aldri? Sannsynligvis aldri. Med mindre du er en hooligan eller syns at slossing er greit. Merk at dette også er årsaken til at vi ofte krangler oss mennesker i mellom. Vi lar det trigges negative følelser i oss, som gjør at vi reagerer før vi tenker over konsekvensene av våre handlinger.

Det var det om negativitet. Så til den hyggelige enden av skalaen: Positiviteten.

Med positivitet menes de gode følelsene: Glede, takknemlighet, fredfullhet, Interesse, håp,
stolthet, fornøyelse, inspirasjon, ærefrykt og kjærlighet. Bruk gjerne et sekund eller to på å tenke over hvilke av disse du har kjent på i ferien, eller den siste tiden så du forstår hva som kan utløse den enkelte følelsen. Kanskje er det ting som vekker flere av disse samtidig. Så til poenget.

Positive følelser gjør ikke bare godt der og da, i det de kommer til deg. De har også langtidsvirkninger. Hovedårsaken til dette er at det er drevet av positive følelser at vi lærer best. Naturlig nok er den gode følelsen noe vi drives av som mennesker. Positivitet motiverer, og setter oss i stand til å se og forstå bedre, til å absorbere detaljer, muligheter og rett og slett oppleve bedre.

Tenk bare på barn, hvor naturlig det er og hvor stor del lek tar i barns liv. Barn lærer svært mye gjennom lek. Et barn som løper rundt, klatrer i trær og leker med venner tilegner seg både atletiske ferdigheter som balanse, koordinasjon og styrke. Samtidig som det lærer seg samarbeid, empati og kommunikasjon, som alle er sosiale ferdigheter. Gjennom lek og glede tilegner barnet seg altså viktige ferdigheter som er avgjørende for hvordan det vil tilpasse seg og klare seg i fremtiden.

Overbeskyttede barn, som skjermes fra lek eller fra andre barn, vil med høy sannsynlighet tilegne seg disse ferdighetene dårligere, noe som vil prege dem. Barn som opplever negativitet oftere havner i samme kategori. Dette gjelder selvfølgelig også for voksne. Selv om du kanskje ikke har den beste koordinasjonen som voksen, kan den trenes. Utfordringen er at vi voksne ikke leker så mye, i hvert fall ikke så mange av oss. Kanskje vi burde leke mer? Fysisk trening, er strengt tatt en form for lek.

Barbara L. Fredrickson er en av flere som har forsket på dette i flere tiår. Hennes konklusjoner går ut på at positivitet både utvider og utvikler oss som mennesker i forhold til nøytral eller negativ tilstand. Under positiv påvirkning sanser vi bedre, vi uttrykker oss bedre, vi er mer inkluderende og vi er mer avslappet. Vi tenker raskere og bredere (kreativt), og vi er mer tilbøyelige til handling. Det er ikke uten grunn at vi burde lytte til folk som oppfordrer oss om å være positive.

Så. Ettersom det er så bra å være positiv, hva kan vi selv gjøre for å øke tiden vi er påvirket av positive tanker da?

Ettersom vi er ulike mennesker med ulike preferanser, vil det være ulike ting som gleder oss. Noen ting er universelle, selvfølgelig. Men alt som trigger glede, tilfredshet og kjærlighet er bra. Enten det er å høre på favorittmusikken din, gå i fjellet eller skjære ut hagenisser i tre. GJØR MER AV DET!

Noen av de mer universelle tingene er:

Image

Meditasjon.
Jeg skrev i forrige innlegg (og i mange før det) om å skape seg en arena for å stoppe opp, suge til seg det som nylig har skjedd, og se fremover. Refleksjon har jeg kalt det, planlegging, eller et «STOPP». Meditasjon gjør nettopp dette for deg. Det bremser deg opp i en travel hverdag med masse inntrykk og en masse som påvirker og stresser oss. Meditasjon trenger ikke være komplisert. Det trenger ikke være mer komplisert enn at du lukker øynene, konsentrerer deg om å puste naturlig og lar hjernen være helt tom et øyeblikk. Etterpå vil du føle en ro, du er «nullstilt». Dette vil føles godt, og du vil kunne være litt mer bevisst det neste som skal skje.

Sex.
Som meditasjon, bare bedre. Sex gjør at vi kobler ut alt annet. Sex frigir hormoner i hjernen som er bra for oss (endorfiner). I tillegg øker det blodomløpet og vi får litt fysisk utfordring.

Fysisk aktivitet.
Jeg trenger strengt tatt ikke fordype at fysisk aktivitet er bra for oss. Fysisk aktivitet er som meditasjon og sex samtidig. Adrenalin, endorfiner og masse annet snacks.

Å skrive ned positive opplevelser
Et forskningsprosjekt om skriving fant for noen år siden at det å skrive ned en markant positiv opplevelse, enten for seg selv eller for andre, hadde en rekke positive virkninger. I forhold til testgruppen som ikke skrev, opplevde de å få bedre generelt humør og de holdt seg ved bedre helse. Effekten av skrivingen kom allerede etter tre dager!!!

Personlig tror jeg at dette er som en form for meditasjon, og en form for refleksjon. Supert forslag for noen som ønsker å gjøre noe enkelt for seg selv som kan ha stor effekt.

Image

Lek
Som jeg tidligere var inne på er lek en svært kort vei til positiv sinnstilstand. Latter, spenning, og glede er alltid ingredienser i lek. Man bør ha fast avsatt tid til lek. Vi planlegger alt annet. Hvorfor ikke planlegg lek. Bowling, dart, brettspill, ballspill, crocket, stå på ski, reis på badeland. Ikke nødvendigvis alltid med barna heller. NB! Å se på TV er ikke lek.

Image

Smil
Det ligger i vår natur å kopiere andre. Vi kopierer humør, holdninger og adferd. Sørg derfor å gjøre det du kan for å bidra i ditt miljø. På jobb, hjemme og med mennesker du omgås ellers. Et smil gir som regel et smil tilbake. Som igjen får oss til å føle oss akseptert, og velkomne. Som igjen gir oss en følelse av trygghet, tilfredshet og glede. Visste du at det kreves mer energi å se sur eller sint ut enn det gjør å smile og se glad ut? Noe å tenke på.

Alltid gi litt mer enn du forventer å få tilbake.
Noen ganger går vi rundt og forventer at andre skal “løfte oss” humørmessig. Utfordringen er at det alltid er lettest å påvirke seg selv til å gjøre noe, enn å påvirke andre. Kom andre i forkjøpet, og jeg garanterer at du oftere får tilbake enn om du går rundt og venter. Et faktum er at fohold ofte går i stå fordi begge parter forventer at den andre skal gi. Tenk om begge ga mer av seg selv enn den andre forventet hele tiden. For en lykke!

Minn deg selv på at du kan.
Tenk litt på alle tipsene ovenfor. Tenk litt på hva som gjør deg glad og tilfreds. Skriv en huskeliste som du kan ta opp om du føler deg litt nedenfor. Husk samtidig å gi ros til andre, bidra, lek, gi, ta i mot, overraske andre, gled andre, og ikke minst: Tenk litt hver morgen på hva du gleder deg til akkurat denne dagen. Du finner nok alltid noe. Lite som stort, poenget er å minne deg på at du kan ta ansvar selv. På at du kan påvirke din egen sinnstilstand.

Så kom igjen, a. Vær lit positiv a.. 🙂

Kritikk og tilbakemeldinger: Gaver de færreste har lært å sette pris på..

Er det ikke rart hvordan vi filtrerer det vi hører avhengig av hvem vi hører det fra? For det er stor forskjell i hvordan vi tar til oss det som blir sagt til oss, om det er sjefen som forsøker å si oss noe, samboeren eller en venn. Se for deg en situasjon hvor du har gjort en oppgave, og du får tilbakemelding om at den kunne vært gjort bedre. Hvordan reagerer du? Om det er sjefen. Eller samboeren. Eller en venn. Kjenn godt etter. Det er stor forskjell, er det ikke? Hvorfor?

Image

For kort tid siden skrev jeg hvordan ros er et tveegget sverd. Årsaken er nettopp at ros gir tilfredsstillelse, og at den som er tilfreds ikke vil trigges i like stor grad til å forbedre seg som en som ikke får ros. Ved konstruktiv kritikk derimot, kan man lære noe. For det første at man har forbedringspotensial. For det andre hva som skal til for å bli enda bedre. Forutsatt at man er mottakelig for kritikk eller tilbakemeldinger. Og det er her svaret på spørsmålet over ligger. Vi er ulikt mottakelige for kritikk avhengig av hvem kritikken kommer fra. I mange tilfeller er nok dette ubevisst, men fordelen er at vi kan bli bevisste og gjøre noe med det. For kritikk og tilbakemeldinger bør anses som gaver. De færreste gir tilbakemeldinger fordi de ønsker deg noe vondt. Gjør et forsøk selv, å tolke hva den neste personen som gir deg en tilbakemelding ønsker å oppnå. Og da mener jeg ikke ros. Den som roser er trolig ute etter noe for sin egen del. Tilfredsstillelsen ved å gi noe, sette deg i gjeld til seg eller komme i buksene på deg. Den som gir deg konstruktiv kritikk ønsker oppriktig noe bedre for deg, og ikke direkte for seg selv. Kanskje i form av at du skal prestere bedre så resultatene på jobben blir bedre. Eller at det blir mindre arbeid på vedkommende senere. Men da ved at du forbedrer deg ved å bli bedre på noe.

Tilbakemeldinger anses å være selve navet i alt som har med utvikling å gjøre. Både maskinell, elektronisk og menneskelig utvikling. La oss se litt nærmere på hva som ligger i dette fenomenet, for å forstå hvor mye av det rundt oss som baserer seg på nettopp tilbakemeldinger. Personlig ser jeg på fenomenet i fire deler: Observasjon, tilbakemelding, mottak og utfall. Første del er selve observasjonen av en situasjon eller en handling. Tilbakemeldingen er en tolkning av observasjonen, med en transformert informasjon som vanligvis er forsøkt tilpasset mottaker. Mottaket av informasjonen avhenger av mange faktorer, blant annet hvor villig mottakeren av informasjonen er, hvor godt transformert og kommunisert informasjonen er og så videre. Til slutt sluttes tilbakemeldingen med et utfall. Enten ved en endring, eller ingen endring. Med at tilbakemeldingen sluttes, menes at man vil gå tilbake til første del og starter på nytt dersom noen gir ny tilbakemelding på utfallet av den forrige tilbakemeldingen. Håper ikke dette var forvirrende. Oppsummert:

Observasjon -> tilbakemelding -> mottak -> utfall

Eksempler på tilbakemeldinger er mange. Ta varslingslampen på pcen din, som forteller deg at batteriet ditt er i ferd med å tømmes. Et målesystem (observasjon) sender en impuls til en lampe (tilbakemelding). Fordi instruksjonsboken har lært deg at lampen varsler dårlig batteri, reflekterer du at du må enten gi pcen strøm eller la den dø ut (refleksjon). Det hele resulterer i en eller annen form for handling. Enten du henter frem strømtilførselen, eller arbeider fortere for å bli ferdig før pcen dør ut.

Image

Et av mine eksempler er fra trening. I lengre tid har jeg hatt et treningsopplegg, og jeg benytter meg av både pulsmåler (hjerterytme) og gps-måler (tid og fart) under trening som observasjon og lagring av data. Denne dataen fyller jeg inn i en treningsdagbok, hvor den gir mening og gir meg tilbakemelding på hvordan utviklingen min er. Har jeg utvikling fortsetter jeg som før med det planlagte programmet, men ser jeg at resultatene uteblir og at jeg stagnerer, må jeg endre programmet og treningsadferd. Jeg kunne selvfølgelig skylt på noen dagers sykdom, på kulda ute eller på for dårlig motivasjon. Men jeg har en avtale med meg selv om å være dønn ærlig i min tolkning av disse tilbakemeldingene, uansett hvor «vondt» det kan være å innse at mye trening til tider kan virke meningsløs.

Et annet eksempel er fra hverdagen, en hendelse som ikke er veldig gammel. Jeg hadde støvsuget hjemme, men fikk tilbakemelding om at det ikke var støvsuget bra nok. Jeg følte det urettferdig, og ble sint, da jeg selv mente jeg hadde gjort en god jobb og vært nøye. Observasjonen min samboer hadde gjort, var at det fortsatt lå igjen hybelkaniner i et par hjørner, og tilbakemeldingen min var at jeg kunne ta meg bedre tid og være mer nøye med hjørnene. Etter å ha bannet og svertet litt, gikk jeg i meg selv, og innså at bevisene var uomtvistelige. Tilbakemeldingen var rettferdig, og forbedringspotensialet var så absolutt tilstede. Alternativene mine var å la støvsugeren forbli i skapet og la kaninene leve til neste runde. Eller finne den frem, å føle at jobben var skikkelig gjort. Selvfølgelig valgte jeg å hente frem støvsugeren og ta hjørnene på nytt. Ser vi på denne hendelsen utenfra, er det klart at min samboer ikke sa noe om at jeg var en dårlig person fordi støvsugingen var mangelfull. Hun ønsket bare at arbeidet som ble lagt i rengjøringen skulle tjene sitt opprinnelige mål, at det ble rent og støvfritt. For å besørge dette i fremtiden ga hun meg en tilbakemelding for at jeg skulle lære, bli bedre og ikke kaste bort tiden min på å lufte støvsugeren uten at det ble mindre støvete. Min første reaksjon var å bli sint på henne og å bestride at jeg hadde noe å lære. Idiotisk, eller hva? Men sånn er vi skapt, og slik går det når vi kjører av sted på autopilot.

De aller fleste av oss, er ikke flinke til å ta imot tilbakemeldinger som omhandler mulighet for forbedring. Vi er vanedyr, vi styres som regel av autopiloten vår, men når vi får tilbakemelding tvinges autopiloten av. Problemet er at den delen av hjernen som ikke er autopilot, ikke trives veldig godt med å måtte kobles inn der den mener autopiloten funker godt nok. Da må den nemlig arbeide, og det er tungt. I tillegg har dette med stoltheten vår å gjøre. Vi må lære oss å skille mellom hvem vi er og hva vi gjør. For det vi kan forbedre er ikke personen vi er, men innsatsen vi legger i det vi gjør. For det er innsatsen vi legger i det vi gjør som påvirker resultatet av det vi gjør. Ikke hvem vi er. Dette er årsaken til at fenomenet tilbakemelding og kritikk er verdt å reflektere over. Ta imot kritikk med større åpenhet. Om du er uenig i tilbakemeldingen kan du få lov til det, men ta i mot kritikken først. Bruk den til å reflektere om du kan gjøre en enda bedre innsats. Om du kan lære noe, bli bedre og oppnå enda bedre resultater neste gang.  Hvis ikke, da vet du det. Og da har du fortsatt fått noe av verdi for den som gir deg tilbakemeldingen. Ser du hvilken gave kritikk kan være?

På samme måte som konstruktiv kritikk er av stor verdi, er kritikk som ikke er av konstruktiv art bortkastet. Syretesten for å skille mellom disse, er at konstruktiv kritikk handler om det du gjør og ikke hvem du er eller hva du er. I tillegg vil noen som gir deg konstruktiv kritikk kunne gi deg råd om hvordan du kan forbedre det kritikken omhandler.

Dine vaner kan forbedres, du kan forbedres, men du kommer neppe spesielt langt om du ikke søker tilbakemeldinger. Ærlige tilbakemeldinger. Sett pris på disse, for de er å anse som gaver.

Di pyse! Hva er det du er redd for?

Se for deg at du sitter i en forsamling mennesker, og en eller annen person løper rundt mellom alle menneskene for å plukke ut en håndfull frivillige som skal intervjues, være med på noe på en scene eller svare på noen spørsmål. Se for deg at du ser den løpende personen komme mot deg med blikket festet i deg, og du forstår at du er neste mann eller kvinne ut. Hva føler du?

Image

Vi har vel alle både sprellemenn og mer balanserte folk i vår omgangskrets. Noen elsker å være midtpunkt, de taler gjerne i forsamlinger og de har lett for å ta på seg oppgaver som involverer å synes i forsamlinger. Heldigvis, på en måte, er det fåtallet av disse folka. For det hadde vært litt slitsomt om det konstant skulle være konkurranse om å få mest mulig oppmerksomhet. Men på en annen side, er det noe grunnleggende i forskjellen mellom sprellemennene og de mer balanserte menneskene. Ut i fra din følelse i den tenkte situasjonen beskrevet innledningsvis, kan du kategorisere deg selv. Følte du et snev av frykt, og et behov for å gjemme deg litt bort, er du nok en av de mer balanserte. Følte du spenning og glede, er du sannsynligvis en sprellemann. Ha meg unnskyldt mine navn på disse to mennesketypene, det er verken på godt eller vondt jeg bruker noen av dem.

Noe jeg har hørt svært mange ganger i livet, er folk som uttrykker at «de ikke liker å snakke foran større forsamlinger». Om du spør hvorfor, får du gjerne til svar at det bare er slik. Da har jeg boret mer i svaret, og gjerne fått høre at de er redde for å gjøre seg bort og hva alle andre skal mene om dem da. Det er med andre ord alle andres mening som er avgjørende. Selv snakker jeg i forsamlinger hver dag. Jeg kan fortelle at det er helt ufarlig. En gang i mellom kan det til og med hende at de andre gir positiv tilbakemelding. Og får man negativ tilbakemelding, ja da er det vel strengt tatt en gave. I form av at man kan være litt mindre redd for å gjøre samme feil neste gang.

Det er nemlig sånn, at folk ikke tror på seg selv. Det er hele problemet. De aller fleste andre tror på deg. Om du reiser deg i en forsamling og forteller en vits, god eller dårlig, så vil sannsynligvis over halvparten av de andre misunne deg for at du faktisk tør å stå der. Fordi samtlige er akkurat som det du var: LIVREDD! For ingenting. Bryter man det ned til de psykologiske aspektene, finner man at det hele handler om tro på seg selv, og frykten for å feile. Av en eller annen avsindig grunn, er de aller fleste mennesker redd for å feile fordi det sier noe om dem som menneske. Noe som i seg selv er galskap. Vi må lære oss å skille på hvem vi er og hva vi gjør. For det er det vi gjør som er årsaken til at vi feiler, og en feil er ikke annet enn en tilbakemelding på at noe må korrigeres eller justeres til neste gang. Samtlige som er gode på noe som har blitt gode nettopp fordi de har lært av sine feil. Ta et eksempel og se på en skytter. Har bruker sin grunnerfaring og kompetanse til å avgi et første skudd. Deretter ser han hvordan han har truffet, og fortsetter på samme måte om skuddet har gitt han en bra poengsum, eller korrigerer liggestilling, pust eller annet før han skyter på nytt det neste skuddet. Han ligger ikke å er redd for å skyte fordi han kanskje ikke treffer midt i blinken.  (?)

Det er et viktig skille her. Tidligere har jeg skrevet om stress og motivasjon, og at dette er avgjørende for å få til noe å komme seg noe sted. Stress drives av press, og det er press jeg nå også skriver om. De balanserte menneskene, de som ikke tør å satse, blir paralysert av stress. Av frykten for å feile fordi det sier noe om dem som menneske. De som drivers av stress, er de som frykter det å feile fordi handlingen de gjør ikke er god nok. Om de feiler tenker de ikke engang på om det har noe med dem som person. De forsøker heller å analysere situasjonen, justere treningen og bedre sine handlinger neste gang. På den måten kan de bli bedre på det de ønsker eller streber etter. Om jeg skulle drite meg ut ved å si noe feil, være uinspirerende eller rote til i mine foredrag, så er jeg ingen mindre verdt person? Min samboer syns ikke noe mindre om meg etterpå. Eller min sjef for den saks skyld. Jeg får kanskje et spørsmål om hvordan jeg planlegger å unngå det samme i fremtiden. Noe som for øvrig er det mest pedagogiske spørsmålet som finnes for utvikling: Ansvarliggjøring.

Image

For å dra sabelen ut av sitronfromagen, og gjøre poenget helt klart: Det handler om at du har tro på at du kan endre deg selv, at du foredler råvaren du har fått ved fødsel på en best mulig måte. Talent eller ikke talent. Selv om man har aldri så gode medfødte evner tilrettelagt til for eksempel basketball, blir man ikke god uten å prøve, å øve og å trene. De som tidlig får høre at de er medfødte talenter, og som surfer på dette i begynnelsen av en tidlig karriere, blir aldri store. Fordi de ikke lærer seg kunsten av hardt arbeid. Fordi de tror at deres evner er medfødt og begrenset til det det er, vil de aldri ta stor risiko de heller. De blir balanserte mennesker, som setter seg lave mål fordi de er redde for å feile og bli «avslørt» som dårlige.

Josh Waitzkin ble født i 1976 i USA, og ble tidlig omtalt som et vidunderbarn. I en alder av 6år fanget sjakk hans interesse, fordi det ved siden av parken han lekte i, ble spilt såkalt blitz sjakk. Sjakk hvor man har svært begrenset tid til rådighet. På grunn av denne interessen, ble han fanget opp av en av de hyppig besøkende i parken, en stor sjakkentusiast og sjakklærer. Med daglige turer i «parken» og under spesifikk opplæring i blitz sjakk, ble Josh fort grisegod i sjakk. I en alder av 11 år spilte han uavgjort med Garry Kasparov, en legende innen sjakkspillet. Da han var 13 ble han nasjonal sjakkmester i USA, og som 16åring ble han internasjonal mester. Så tapte han plutselig flere spill i et mesterskap.

Josh hadde fra tidlig barndom hørt og lært at han var et vidunderbarn. Han trodde han var uslåelig i sin klasse, og fikk seg en stor overraskelse da han opp fant at det var flere andre som var bedre enn han. Dette fikk han til å søke informasjon om prestasjonsfilosofi, og forskning rundt talent og utvikling.

Image

Det er ikke så overraskende at bitene i puslespillet falt på plass for Josh, da han snart fant at talent er irrelevant i det store bildet, og at det er spesifikk trening over tid som avgjør. Med dette sluttet Josh å spille sjakk, for å gjøre et forsøk på å bli like god som han hadde vært i sjakk på noe helt annet: Tai Chi. Selvfølgelig fant han også at han hadde på mange måter bedrevet spesifikk trening i sjakk, ved å spille utallige matcher daglig i over 10 år. Han bestemte seg derfor at samme tilnærming burde fungere for å lære seg kampsport, og i dag har han 16 amerikanske mesterskapstitler og 2 VM-titler.

Josh har også skrevet en bok med tittelen «The art of learning». Lite omhandlende talent som du forstår, til tross for at han selv i mange år gikk for å være et vidunderbarn med medfødt talent. Josh fant rett og slett troen på at han kunne bli hva han ville, han våget å prøve og han har lykkes flere ganger. I år, 2013, søker han VM-tittelen i en annen kampsport som han ville lære seg å mestre: Brasiliansk Jiu Jitsu. Ser du han på tv, kan du jo se for deg dette som en person som brukte nesten sine 20 første år på sjakk. For det var det han var født til å gjøre.

Hva tror du at du kan få til de neste 5 årene? Du får ikke endret den personen du er, men du kan endre hva den du er kan og gjør. Dog ikke uten å snuble litt underveis. For det gjør vi alle.

God tur.

Flaks eller uflaks: Hvilken velger du?

4-leaf clover on white background

Flaks er for det første et fantastisk ord å «smake på». Si det mange ganger om igjen. Morsomt! Selvfølgelig er det også fint å ha flaks. For de som har det, da. Noen omtaler seg selv som uheldige, og at de alltid har uflaks i livet. Og gjett hvor jeg vil med dette? Det vet allerede svaret, du må ta ansvar for å ha flaks. Hvordan skal jeg lære deg i dette korte innlegget på tampen av uka.

Psykolog Richard Wiseman, ved University of Herfordshire, har forsket på flaks i over 10 år. Hans konklusjon fra flere forsøk og studier er at flaks ikke er tilfeldig. I sin bok «The Luck Factor» dokumenterer han fire grunnleggende prinsipper for å ha flaks.  

1. Troen på at du har flaks.Heldige folk skaper, merker seg og handler i forhold til tilfeldige muligheter. Dette skaper ofte nye muligheter. De har også et avslappet og positivt forhold til livet og til nye erfaringer.

2. Heldige folk er heldige fordi de bruker intuisjonen og magefølelsen sin.

3. Du må forvente flaks, være fast i troen og være påholdende i å oppnå dine mål. Flaks blir en selvoppfyllende profeti.

4. Heldige folk har en egen evne til å omdanne uflaks til flaks. De har en sterk overbevisning om at alt vil løse seg på beste måte. De har et positivt syn på livet og fremtiden.

 

Kort oppsummert kan vi summere at et høyt aktivitetsnivå, nysgjerrighet og engasjement skaper flaks. I tillegg til en generell positiv holdning.

I boken sin nevner Wiseman eksempler på forsøk for å teste om flaks er tilfeldig eller ikke: “Jeg ga både heldige og uheldige personer en avis og ba dem se gjennom den og fortelle meg hvor mange bilder det var i avisen. I gjennomsnitt tok det de uheldige personene to minutter å telle alle bildene, mens de heldige personene brukte bare sekunder. Hvorfor? Fordi på side to i avisen var det følgende budskap “Stop tellingen – det er 43 bilder i denne avisen”. Denne meldingen dekket halve siden og var skrevet i fonter som var 5 centimeter høye. Det stirret alle rett i fjeset, men de uheldige personene gikk glipp av meldingen, mens de heldige så den.”

Det som gjelder for individer gjelder også for menneskenære organisasjoner. Stor andel ildsjeler og aktivt engasjerte medarbeidere skaper en organisasjon med “flaks”. Folk med flaks er ikke bare bra for seg selv og sin egen del, men også i relasjoner med venner og familie, og på arbeidsplasser eller andre sosiale settinger.

Boken til Wiseman er god underholdning, og vil du ikke lese den kan du bare scrolle opp igjen til de 4 punktene, og sette dem inn i lista over nyttårsforsetter. Lykke til 🙂