Tidsklemma: Latskapens pandemi

Jepp, det var meningen å provosere med overskriften.. Mange vil nok kjenne det gjør litt vondt i stoltheten sin ved å lese dette blogginnlegget. I så fall vil jeg at du spør deg hvorfor du føler som du gjør. Gjør rom for en liten refleksjon i forhold til om jeg kan være inne på noe, da. Ydmyk, som vanlig, tror jeg at det jeg skriver her, i mange tilfeller, er rett.

Det jeg mener med latskap, er selvfølgelig den medfødte latskapen. Evnen til å utsette ubehag fremfor umiddelbar tilfredshetsstillelse. Jeg bruker ordet pandemi, som brukes om smittesykdom som spres over et betydelig geografisk område, på bakgrunn av årsaken til dette fenomenet: Kollektiv forvitring av forventningspress. Det forventes jo faen ingenting av folk lenger! Og forventer man noe av andre, blir du hengt på en krok og fremstilt som mobber, diskriminerende eller rasist.

Jeg skal ikke bevege meg inn i politikken i denne bloggen, med hånd på hjertet. Det jeg mener er at det ikke lenger er noen skam i å være lat. Før var det prestisje i å holde orden, være strukturert og skikkelig. I dag holder det å kjøpe ei jakke av merket Parajumpers på kreditt, og du er akseptert som en av samfunnets sterke.

Ungene våre blir feitere, dummere og bare mindre og mindre høflige. De vokser opp i hjem hvor selvledelse er fraværende og reaktive foreldre løper rundt i ring, skriker om dårlig tid og lange arbeidsdager, samtidig som de ikke utretter halvparten av hva de burde på jobb. Ikke fordi de ikke er flinke i det de jobber med, men fordi de er håpløst elendige på prioritering og gjennomføring. Teknologi og utvikling har skapt et behov for ekstrem filtrering av informasjon, distraksjoner og valgmuligheter. Samtidig lærer ingen oss om hvordan vi filtrerer.

Syretesten: Føler du at det er for få timer i døgnet, eller i løpet av en arbeidsdag? Er svaret «ja», finnes det to forklaringer på dette.

  1. Du er ikke godt nok på prioritering og gjennomføring av oppgavene du har
  2. Du har et for stort arbeidsansvar, som bør delegeres bort fra deg

Om den faktiske sannheten hadde vært et valg, ville de fleste valgt alternativ 2. Som om det er «greit». Det er det ikke på noen måte. Du er like ineffektiv som de av alternativ 1. Er svaret på spørsmålet over «nei», er du i kontroll. Du har kontroll på oppgavene dine, eller du har et mindre arbeidsansvar enn du potensielt er i stand til å håndtere. For din del, håper jeg du er av typen som har kontroll. Det er utrolig utfordrende å ha denne kontrollen. Vi er begrensende, men det frie arbeid, krever at vi benytter hvert minutt av arbeidstiden vår til arbeidsgivers beste; en fin teori i grunn.

Det bys på både eder og galle her, føler jeg. Det er på en måte meningen for å fremprovosere noen følelser. For følelsene baserer seg på stress. Ubehag. Alt jeg gjør, er å mane frem forventningspresset du selv har skapt for deg selv. De fleste av oss lever tross alt i en tro om at vi yter vårt beste. At vi jobber hardt. Noe vi trolig gjør, men jobber vi riktig? Vi vet at hjernen vår ikke fungerer som en rasjonell muskel. Den får oss til å velge uviktige, men «morsommere» oppgaver enn mer viktige, men kjedeligere oppgaver. Spesielt om vi føler oss presset på tid.

For en tid siden tok jeg over en IT-avdeling hvor alle jobbet omtrent 24 timer i døgnet. Alle var på randen til sammenbrudd, på grunn av arbeidsmengden de ble utsatt for. Til deres store forargelse utfordret jeg dem på spørsmålet stil over. Med tilhørende svaralternativer, men med et enda spissere alternativ 2: Du har ikke rette egenskaper for å håndtere jobben du er satt til.

De mente selvfølgelig at de var rette personer til jobben, og henfalt derfor til alternativ 1. Selv om det var en sur smak for de fleste å innrømme dette. Kun én av de ansatte var helt ærlig på at han faktisk var for dårlig til å prioritere å gjennomføre oppgavene sine. Han er i dag best av alle til dette, og langt bedre enn det jeg selv er. Uten at jeg skal skryte på meg at jeg er veldig god, til tross for at jeg kan lære andre disse kunstene. Poenget er styrken i det å være ærlig med seg selv, innse sine svakheter i fortiden og bruke denne kunnskapen til å forplikte seg til noe bedre fremover.

Det krever mye å være god på dette. Du må gjennomføre steg 1, 2 og 3 som beskrevet andre steder her i bloggen. Du må gjenta og gjenta din egen forpliktelse, og utøve forventningspress på deg selv. I jobb, om man er heldig, har man en leder som kan bistå med press og oppfølging. Utenfor jobb, er man som regel alene. Noen få samboere eller venner klarer å få til dette samspillet, men de fleste av oss ender opp med å måtte være ledere for oss selv i prosessen mot å lykkes.

Dere som har dannet familie vet trolig alt om prioritering og gjennomføring. Mange har familieplaner og oversikt over hver eneste uke. Arbeidsfordeling og ansvarsfordeling på høyt nivå. Familien er trolig mer kompleks enn arbeidsplassen din. I hvert fall om jobben din ikke er daglig leder eller tilsvarende. Men når du kommer hjem, er du daglig leder. Vaktmester, butler, servitør, kokk og barnehagetante. Jeg har ikke kommet så langt i livet ennå, likevel våger jeg meg på å si at dette er noe av den mest krevende jobben som er. Mange av dere mestrer den til høyeste karakter, men mange har så uendelig med forbedringspotensial. Jeg hører det hver dag rundt meg. Har ikke tid til å følge opp, rakk ikke fordi ditt eller datt kom i veien, kan ikke (!) på grunn av barna eller bikkja eller gubben eller hotel cæsar. Det jeg hører er at du påstår du er den mest nedtyngede personen på kloden. Det vil alltid være noen som er i samme situasjon som deg, som likevel får det til. De tar ansvar. Som foreldrene til femlinger, som bygget om yttergangen sin med inspirasjon fra samlebåndsfabrikken i byen, og etter det fikk til å smøre mat, pakke til alle, kle alle, levere alle og samtidig stille forberedt på jobb.  De pekte ikke på ungene for at de fortsatte å komme sent på jobb. Ungene tar ikke ansvar for foreldrene sine. Det må de voksne gjøre.

Lett for meg å si, ja? Ja, det er jo lett å si. Og jeg skal være først til å si at det er vanskelig å få til å gjøre noe med. Det krever en hel masse trening for din egen del. Det vil være ubehagelig, slitsomt og krevende. I lang tid, men så vil vanene sette seg og du vil se «lyset».

Forhåpentligvis har du reflektert en del over dette mens du leste. Da er du allerede godt i gang med steg 1 (som jeg har skrevet om). Kast deg over steg 2 som omhandler planlegging umiddelbart. Den kanskje viktigste medisinen mot latskapens pandemi. Familieplanen vil stå som en bauta i hverdagen når du får den på plass og skaper hele familiens vaner rundt denne. Ungene dine vil samtidig bli i stand til å møte fremtiden godt i gang med å trene egen evne til selvledelse. Noe som gir dem en enormt større sannsynlighet for å lykkes med det de ønsker senere i livet.

Hva venter du på? Ta ansvar.

2 comments

  1. Dette er jo årets blogginnlegg for meg. Det er akkurat sånn jeg tenker også. Hvorfor får noen aldri gjort det de skal i løpet av en arbeidsdag mens andre til og med har overskuddstid til å hjelpe andre eller gjøre noe annet?
    Jeg føler meg av og til som den eneste på kloden som gjør ting i bestemt rekkefølge for å utnytte tiden både her og der, og blir irritert på de som står ute og røyker to ganger i timen og ikke har tid til noe. Hurra for at det finnes flere som meg. Tok dette innlegget som en klapp på skulderen for egen innsats 🙂 håper du får en fin dag 🙂 du gjorde hvertfall min bedre.

  2. Hei. Takk for en fin tilbakemelding. Teoretisk sett, er det 20% av oss som “gjør ting i en bestemt rekkefølge for å utnytte tiden både her og der”. Vi må ha forståelse for årsaken til at de resterende 80% ikke gjør det, og sammen bidra til at vi blir flere.

    Dagen min fikk også et løft av din tilbakemelding. Så takk igjen. Ha en fortsatt fin dag.

    Hvordan fant du veien inn til blogginnlegget?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s